lysbiller

Den eneste norske lysbillen er sankthansormen. Den er 12 millimeter lang. Hannen ligner en typisk bløtbille, har vinger og kan fly. Hunnen minner om en larve og mangler vinger. Når hunnen vil tiltrekke hanner, bøyer hun bakkroppen opp og fremover så lyset dirigeres mot de flygende hannene.

De europeiske lysbillene hører til slekten Pyrophorus og kan bli opptil 25 millimeter lange. Den best kjente arten, Pyrophorus luminosa, er ca. 25 mm lang og sender ut et strålende blågrønt lys fra forbrystet og et rødt lys fra bakkroppen.

Hos noen har både billen, larven og puppen lysorganer, hos andre mangler de det eller de er svakt utviklet. Hos de voksne står lysevnen i forbindelse med forplantningen.

Lysorganene kan være komplisert bygd, med reflektorceller i bunnen, dekket av fotogene celler. Alt er dekket av et gjennomsiktig «vindu» i huden. Selve lyset fremkommer ved oksidering av et stoff, luciferin, i nærvær av et enzym: luciferase. Lyset er såkalt «kaldt lys», ved at 100 % av energien til lysproduksjonen stråles ut som lys. Til sammenligning vil energien til en vanlig lyspære produsere omkring 5 prosent synlig lys og 95 prosent varmestråling.

Lysbillene er beskrevet fra gammel tid og har gitt foranledning til mange fabler. Søramerikanske urfolk brukte dem som levende lys på sine nattlige ferder. Lyset er så sterkt at man kan lese ved det, slik at de ble brukt som lampe. Billen blir da holdt i små bur og matet med sukkerrør. I gammel tid ble sankthansormer benyttet på samme måte i Europa.

• bløtvinger
• smellere