musøre

Musøre har forgreina, forveda stengel som hovedsakelig ligger nede i underlaget. De overjordiske delene av stenglene er som regel svært korte, inntil tre centimeter. Hovedgreinene er et par millimeter tjukke og fargen varierer fra gulgrønn til rødbrun. De synligste delene av plantene er bladene som dannes på greinene og framstår som små grupper av blad like over bakkenviå, gjerne med blomsterstand i midten. Bladene er blanke og har et tett nervenett. Bladenes kant har avrunda tenner.

Som andre arter i slekta Salix er musøre særbu, og hannaks og hunnaks sitter på ulike planter. Blomsteraksene er om lag en halv centimeter lange. Hannblomsten har to pollenbærere per blomst og pollenknappene er først røde, men seinere gule. Hunnblomstene har fruktemner som ved blomstringas start er gulgrønne, men de delte arrene er røde. Både hannblomster og hunnblomster har nektarier og produserer nektar. Kapslene blir som oftest sterkt røde. De ørsmå frøa har en dusk av ullhår festa til basis slik at de spres godt med vind.

Musøre finnes hovedsakelig i snøleier i fjellet og blomstring starter ganske umiddelbart etter at snøen er smelta. Arten kan også finnes ved vannkanter, fuktige stier og nordvendte fjellsider. Musøre er lite krevende når det gjelder næringsforhold.

Denne vierarten er en av de vanligste fjellplantene og finnes i hele fjellkjeda. Musøre er funnet til over 2100 meter over havet. Verdensutbredelsen er fjellområder på den nordlige halvkula.

Musøre produserer nektar og oppsøkes av ulike insekter både for nektar og for pollen fra hannblomstene. I tillegg til slik insektpollinering har trolig vindpollinering en viss betydning hos musøre.

Selv om musøre er små planter, er de så utbredt og vanlige at arten har vært en meget viktig beiteplante for fjellbeitende dyr. Folk har stort sett ment at dette er en gunstig plante for beitedyr, og dette har ført til at arten har vært gitt mange ulike navn.

Navnet musøre, som henspiller på de små bladenes utseende tidlig etter løvsprett, har vært rapportert fra mange steder. Et annet vanlig navn har vært smil eller fjellsmil. I eldre floraer ble navnet fjellmo brukt, men det er usikkert hvor utbredt dette navnet har vært.

At Linné ga arten navnet «herbacea», som betyr urteforma, når plantene vitterlig har forveda stengel, kan virke underlig, men det kan henspille på at de overjordiske delene – bladene – er urteforma. Og dermed blir navnet ganske beskrivende; «urteforma vier» – de fleste vierarter er jo tydelig forveda.

• vier
• vierslekta

• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)