Skala i musikk er en gitt rekke av toner i stigende rekkefølge innenfor omfanget av en oktav. Skalaens starttone og oppbygging bestemmer musikkens toneart og hvilke toner og akkorder som er de mest typiske for tonearten. Starttonen tilsvarer toneartens grunntone.
Når skala her defineres som en rekke av toner i kun stigende rekkefølge, er det ut fra en beskrivelse av skala som et musikkteoretisk konsept. I praktisk musisering vil man kunne ha både stigende og fallende skalabevegelser.
Innenfor vestlig musikkteori og prakis opererer man med 12 ulike toner. Disse utgjør den kromatiske skalaen og består av tonene c – c# – d – d# – e – f – f# – g – g# – a – a# – h. Når alle toner er i bruk, kan tonespråket være komplekst og tonaliteten uklar. Innenfor vestlig tonal musikk er derfor ofte ett mindre sett med toner fra den kromatiske skalaen valgt ut som en egen skala. Denne skalaen danner utgangspunkt for tonalitet, samt melodiske og harmoniske muligheter.
En av de mest brukte skalaene i vestlig musikk er durskalaen. Tonene i en durskala med C som grunntone omtales også som stamtonene, eller stamtonerekken. Den er også kalt grunnskalaen. Tonene i stamtonerekken er de samme som de hvite tangentene på et piano.
Stamtonerekken er syv toner som, spilt i stigende rekkefølge med c som starttone, består av disse tonene: c – d – e – f – g – a – h (- c). Den åttende tonen i stamtonerekken er den samme som starttonen, en oktav opp. Innenfor tradisjonell vestlig tonal notasjon og musikkteori utgjør stamtonerekken utgangspunktet for de fleste skalaer.
Stamtonene har fra middelalderen hatt navn etter alfabetet, og den opprinnelige betegnelsen på tonene var da a – b – c – d – e – f – g. På grunn av bokstavlikhet mellom b og h, utviklet det seg ulike tradisjoner fra rundt 1500-tallet der det i Tyskland og Norden ble vanlig å skrive h i stedet for b. Andre steder beholdt man den opprinnelige skrivemåten basert på alfabetet. Også i dag er det er ulike tradisjoner for hvordan tonen h omtales. På engelsk heter den b, og senket b skrives som bb. I Norge er tonen tradisjonelt skrevet som h, og den senkede tonen som b. Den engelske skrivemåten har i senere tid blitt mer vanlig også i Norge. For å unngå forvirring omtales stamtonen her som h, mens den senkede tonen får benevnelsen bb.
Det finnes ulike måter å beskrive skalaer på. En av disse er å gi navn til trinnene i skalaen og den andre er å beskrive avstanden mellom trinnene.
Begrepet skala har sin opprinnelse i det latinske ordet for trapp eller stige. Det er derfor naturlig å omtale de ulike tonene i en skala ut fra hvilket trinn de er i skalaen. Trinnene får navn ut fra rekkefølgen av toner fra nederst (starttonen) til øverst. Durskalaen, eller stamtonene, danner utgangspunktet for hvordan vi beskriver tonetrinn i skalaer. Tonetrinnene i C-durskala er disse: c – 1.trinn, d – 2.trinn, e – 3.trinn, f – 4.trinn, g – 5.trinn, a – 6.trinn, h – 7.trinn.
I tillegg til å beskrive skalaer ut fra trinnavn (1, 2, 3 osv.), kan vi beskrive skalaer ut fra avstanden mellom trinnene. Avstand mellom toner omtales som intervall.
De ulike skalaene sine særpreg bestemmes av hvilke intervallmønstre de har. Det vil si hvilke typer intervall de har mellom de ulike trinnene i skalaen. Intervaller kan beskrives med begreper som prim, sekund, ters osv., men vi skal her først omtale intervallene som avstand i hele og halve trinn.
Et halvt trinn tilsvarer å gå til nærmeste tone på et piano (svart eller hvit tangent). Et helt trinn tilsvarer å hoppe over én tangent på pianoet (svart eller hvit). På en gitar er prinsippet det samme: Et helt trinn hopper over et bånd, mens et halvt trinn går til nærmeste bånd. Den kromatiske skalaen består kun av halvtone-trinn.
Durskalaen er satt sammen av hele og halve trinn. Med intervallene angitt som hele og halve trinn, får durskalaen følgende intervallmønster: 1 – 1 – ½ – 1 – 1 – 1 – ½. Dette kan vi også beskrive med «intervallformelen» 2 ½ + 3 ½ (to hele og et halvt + tre hele og et halvt).
Nedenfor er det beskrivelser av C-durskalaen ved bruk av tonenavn og trinnavn, med intervallavstand mellom trinnene i parentes. Det siste intervallet angir avstanden fra siste tone i skalaen opp til starttonens oktav.
Når vi transponerer durskalaen fra C-dur til en hvilken som helst annen durtoneart, så endres tonenavnene, men både trinnbenevnelser og intervallforhold forblir de samme. Det er illustrert i tabellen nedenfor med C-dur og G-dur som eksempler.
| Trinn: | 1 | (1) | 2 | (1) | 3 | (½) | 4 | (1) | 5 | (1) | 6 | (1) | 7 | (½) | 8 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Toner i C-dur: | c | d | e | f | g | a | h | c | |||||||
| Toner i G-dur: | g | a | h | c | d | e | f# | g |
Alle durskalaer, uavhengig av hvilken grunntone (starttone) de har, vil derfor ha trinnene 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 og ha samme intervallmønster: 1 – 1 – ½ – 1 – 1 – 1 – ½, eller 2 ½ + 3 ½.
Når vi transponerer en durskala til en ny grunntone, flytter vi ikke bare grunntonen, men også hele skalaen med intervallmønsteret (2 ½+ 3 ½) til den nye grunntonen. Dersom vi flytter grunntonen til et annet trinn innenfor durskalaen, men ikke flytter intervallmønsteret, så får vi det vi kaller en modalitet av durskalaen.
Kirketoneartene inngår i det som omtales som modale skalaer. De defineres blant annet ut fra hvilken tone i durskalaen de har som starttone og grunntone. Ved å flytte grunntonen fra c til hver av de andre trinnene innenfor C-durskalaen, får vi følgende skalaer, eller modi, av durskalaen: C-jonisk (tilsvarer durskala), D-dorisk, E-frygisk, F-lydisk, G-miksolydisk, A-eolisk (tilsvarer ren mollskala) og H-lokrisk.
Overført til et piano, vil alle kirketonartene kunne spilles ved kun å bruke de hvite tangentene: En D-dorisk har d som grunntone og spilles fra d til d, en E-frygisk har e som grunntone og spilles fra e til e, en F-lydisk fra f til f osv. Selv om de ulike kirketoneartene alle baserer seg på samme utgangsskala, så får de andre intervallmønstre. Eksempelvis har dorisk (2.trinn i durskalaen) intervallsammensetningen 1 ½ + 3 ½ + 1 mens frygisk (3. trinn) har ½ + 3 ½ + 2.
De ulike kirketoneartene har ulik karakter selv om de bygger på samme stamtonerekke og inneholder de samme tonene — de hvite tangentene på et piano. Dette er fordi det er intervallsammensetningen ut fra starttonen som gir skalaer sin unike karakter.
Her følger noen eksempler på skalaer som vi finner blant kirketoneartene med deres trinnbenevnelse og intervalloppbygging.
En lydisk skala ligner på durskala, men har sin egen unike karakter. Spilt kun på hvite tangenter på et piano, vil lydisk starte på C-durskalaens 4. trinn f og kalles F-lydisk. Dersom vi transponerer denne skalaen til C-lydisk, ser tonenavn, trinn og trinnavstand slik ut:
Legg merke til at det fjerde trinnet har fått et kryss (#). Dette angir at dette trinnet er hevet i forhold til durskalaen/stamtonerekken. Vi kan beskrive lydisk skala som en durskala med hevet fjerde trinn. Lydisk skala har intervallformelen 3 ½ + 2 ½. Lydisk er mye brukt i folkemusikk på grunn av det høye 4.trinnet som vi også finner i naturtonene. Skalaen er også utbredt i både jazz og klassisk.
En annen skala som ligger tett opp til durskalaen er miksolydisk skala. Spilt kun på hvite tangenter på et piano, starter skalaen på C-durskalaens 5. trinn g og kalles G-miksolydisk. Dersom vi transponerer denne skalaen til C-miksolydisk, ser tonenavn, trinn og trinnavstand slik ut:
Det syvende trinnet er markert med en b som angir at dette trinnet er et halvt trinn lavere enn i durskalaen. Miksolydisk kan altså beskrives som en durskala med lavt syvende trinn. Miksolydisk skala har intervallformelen er 2 ½ + 2 ½ + 1. Den miksolydiske tonaliteten er utbredt i blues, rock og jazz.
Skalaene som dannes når vi spiller fra 1. (jonisk/dur), 4. (lydisk) eller 5. trinn (miksolydisk) i en durskala har alle en durkvalitet på grunn av den store tersen: 3. trinn ligger to hele trinn over grunntonen. Dette gir skalaen en durters. Skalaer som er spilt fra de andre trinnene — 2. (dorisk), 3. (frygisk), 6. (eolisk) og 7. (lokrisk) — har en mollkvalitet fordi det 3. trinnet ligger ett og et halvt trinn over grunntonen og er en mollters.
Den vanligste mollskalaen er den som kalles ren moll, men den omtales ofte kun som mollskala. I kirketoneartene kjenne vi den som eolisk. Den får vi ved å kun spille på de hvite tangentene fra C-durskalaens 6. trinn. Det gir en A-eolisk, eller en ren A-moll skala. Denne er også durskalaens paralelltoneart. Skalaens tonenavn, trinn og trinnavstand ser slik ut:
Her senkes durskalaens 3., 6. og 7. trinn en halv tone (markert med b foran trinnet eller b etter tonenavnet). Eolisk skala har intervallformelen 1 ½ + 2 ½ + 2. Den er utbredt i de fleste vestlige sjangre.
Durskalaen og dens modaliteter (kirketoneartene) er 7-tone skalaer som bygger på stamtonerekken. I tillegg finnes det en rekke andre skalaer som også er 7-tone skalaer, men som ikke er modaliteter av stamtonerekken. I oversikten nedenfor er alle kirketoneartene samt et lite et utvalg av skalaer som har slektskap med stamtonerekken, men som ikke er modaliteter av denne. Disse er markert med *.
| Stamtonerekken | 1. | 2. | 3. | 4. | 5. | 6. | 7. |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Jonisk/dur | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 |
| Dorisk | 1 | 2 | b3 | 4 | 5 | 6 | b7 |
| Frygisk | 1 | b2 | b3 | 4 | 5 | b6 | b7 |
| Lydisk | 1 | 2 | 3 | #4 | 5 | 6 | 7 |
| Miksolydisk | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | b7 |
| Eolisk/ren moll | 1 | 2 | b3 | 4 | 5 | b6 | b7 |
| Lokrisk | 1 | b2 | b3 | 4 | b5 | b6 | 7 |
| *Melodisk moll | 1 | 2 | b3 | 4 | 5 | 6 | 7 |
| *Harmonisk moll | 1 | 2 | b3 | 4 | 5 | b6 | 7 |
| *Harmonisk dur | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | b6 | 7 |
| *Dobbel harmonisk dur | 1 | b2 | 3 | 4 | 5 | b6 | 7 |
Skalaene som ikke inngår som modaliteter av stamtonerekken har sin egen unike intervallstruktur:
Melodisk og harmonisk moll er mye utbredt i jazz og klassiske sjangre. Med harmonisk dur og dobbel harmonisk dur får vi intervallmønstre som er tettere knyttet til øst-europeiske og arabiske musikktradisjoner.
I likhet med stamtonerekken som har sine modi, kan disse skalaene danne utgangspunkt for sitt eget sett med modale skalaer. Eksemplet nedenfor viser melodisk moll med sine modaliteter.
Med unntak av 3.trinn som er senket til en mollters, er melodisk moll lik durskalaen. Den har følgende intervallstruktur: 1 – ½ – 1 – 1 – 1 – 1 – ½. Ut fra tonen C er denne skalaens modi og trinnbetegnelser som følger:
| Melodisk moll | c | d | eb | f | g | a | h | c | d | eb | f | g | a |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| C-melodisk moll: | 1 | 2 | b3 | 4 | 5 | 6 | 7 | ||||||
| D-dorisk b2: | 1 | b2 | b3 | 4 | 5 | 6 | b7 | ||||||
| Eb-lydisk #5 | 1 | 2 | 3 | #4 | #5 | 6 | 7 | ||||||
| F-lydisk b7 | 1 | 2 | 3 | #4 | 5 | 6 | b7 | ||||||
| G-mixolydisk b6 | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | b6 | b7 | ||||||
| A-lokrisk ♮2 | 1 | 2 | b3 | 4 | b5 | b6 | b7 | ||||||
| H-alterert dominant | 1 | b2 | b3 | 3 | b5 | b6 | b7 |
I tillegg til 7-tone skalaer finnes det skalaer med både flere og færre toner enn syv. Den mest kjente er pentaton skala.
Penta stammer fra gresk og betyr "fem". Som navnet antyder, så er dette en 5-tone skala. En skala spilt kun på de svarte tangentene på et piano, danner en pentaton skala. Denne skalaen inneholder intervaller mellom trinnene som er større enn et helt trinn. Regnet fra tonen f# får vi en såkalt F#-dur pentaton skala med følgende toner:
Med c som grunntone inneholder denne skalaen tonene c – d – e – g – a (– c). I likhet med de andre skalaene, har pentaton-skalaen også sine modi. I vestlig musikk er den mest brukte den som har 5. tonen i dur-pentaton skalaen som grunntone. Denne betegnes som en moll-pentaton skala. I en C-dur pentaton er dette tonen a og kalles A-moll pentaton. Den har tonene a – c – d – e – g. Pentatonskala er mye brukt i folkemusikk, jazz, pop og rock. Den er også brukt i afrikansk og kinesisk tradisjonsmusikk.
Heltoneskala er en 6-tone skala og består kun av toner som har en intervallavstand på et helt trinn. Ut fra c får vi følgende toner:
Denne skalaen skaper en flytende tonalitet og er brukt i jazz og senere kunstmusikalske komponister som Debussy og Bartok.
Dur-skalen med dens modi, samt skalaer som for eksempel harmonisk moll og melodisk moll, har intervallstørrelser som er ujevnt fordelt. Denne ujevne fordelingen av hele og halve trinn bidrar til at enkelte av trinnene i skalaene får en tydeligere tonal gravitasjon, noe spesielt halvtone-trinn bidrar spesielt til. Begrepet ledetone omhandler nettopp dette fenomenet. Tonale skalaer er derfor ofte asymmetriske. Som motsats til disse har vi en rekke skalaer som er symmetriske. Symmetrien bidrar til å redusere gravitasjon mot enkelte trinn og resultatet blir at tonaliteten kan bli uklar. Heltoneskalaen nevnt over er en slik symmetrisk skala. Fordi den ikke har noen halvtonetrinn, så får den heller ikke noe klart tonalt senter.
I sin bok La technique de mon langage musical (eng: The Technique of My Musical Language) samlet den franske komponisten Olivier Messiaen en rekke symmetriske skalaer under det som på engelsk kalles Modes of limited transposition. Dette er syv skalaer, som på grunn av symmetrien, har begrensede muligheter for transponering. Eksempelvis vil heltoneskalaen kun ha to mulige transposisjoner: c – d – e – f# – g# – a# og c# – d# – f – g – a – h. Andre transponeringer vil gi samme toneinnhold som en av disse.
Nedenfor er en samlet oversikt over de symmetriske skalaene med c som starttone.
| Modes of limited transposition |
|---|
| MODUS 1 |
| Toner: c – d – e – f# – g# – a# (– c) |
| Intervallmønster: 1 – 1 – 1 – 1 – 1 – 1 |
| MODUS 2 |
| Toner: c – c# – d# – e – f# – g – a – bb (– c) |
| Intervallmønster: ½ – 1 – ½ – 1 – ½ – 1 – ½ – 1 |
| MODUS 3 |
| Toner: c – d – eb – e– f# – g – ab – bb – h (– c) |
| Intervallmønster: 1 – ½ – ½ – 1 – ½ – ½ – 1 – ½ – ½ |
| MODUS 4 |
| Toner: c – c# – d – f – f# – g – g# – h (– c) |
| Intervallmønster: ½ – ½ – 1½ – ½ – ½ – ½ – 1½ – ½ |
| MODUS 5 |
| Toner: c – db – f – f# – g – h (– c) |
| Intervallmønster: 1 – 1 – ½ – ½ – 1 – 1 – ½ – ½ |
| MODUS 6 |
| Toner: c – d – e – f – f# – g# – a# – h (– c) |
| Intervallmønster: 1 – 1 – ½ – ½ – 1 – 1 – ½ – ½ |
| MODUS 7 |
| Toner: c – c# – d – eb – f – f# – g – g# – a – h (– c) |
| Intervallmønster: ½ – ½ – ½ – 1 – ½ – ½ – ½ – ½ – 1 – ½ |
På grunn av sin symmetriske oppbygning, har disse skalaene få eller ingen antydning av tonale sentre. De er derfor mye brukt innenfor moderne, mer atonal musikk.
Vår vestlige musikkteori bygger på en inndeling av oktaven i 12 toner med halvtonetrinnet som minste intervall. I musikktradisjoner i andre deler av verden opererer man med en inndeling med intervaller som er mindre enn en halv tone. Dette omtales som mikrotonalitet. Vi finner dette i blåtoner i blues, men det er satt i system i arabisk og indisk musikkteori og praksis. I India deles oktaven inn i 22 toner mens i arabisk musikk vil enkelte tradisjoner kunne ha en inndeling av oktaven i 24 toner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.