parlamentarisme

De fleste land med flere enn to partier har positiv parlamentarisme. Da voterer parlamentet over ny statsminister eller regjeringens tiltredelseserklæring. Disse voteringene kalles investitur eller innsettingsvedtak.

Norge har, i likhet med Danmark, en negativ parlamentarisme. Her får partiet eller partiene som nasjonalforsamlingen minst sannsynlig vil vedta mistillitsvotum mot, oppdraget med å danne regjering.

I Norge, hvis det ikke er opplagt hvem som får oppdraget, foretar stortingspresidenten sonderinger i partigruppene. Presidenten legger deretter resultatet til grunn for et råd som gis til avtroppende statsminister, som så «peker på» sin etterfølger.

Makten til regjeringen kan skifte sterkt fra flertalls- til mindretallsregjeringer. En flertallsregjering bygger på ett parti eller flere partier med flertall i parlamentet. Noen kaller dette flertallsparlamentarisme.

Mindretallsparlamentarisme forekommer når regjeringen ikke har flertall i parlamentet. Da er regjeringen en mindretallsregjering. I Norge hadde vi flertallsparlamentarisme under regjeringen Stoltenberg fra 2005 til 2013, men mindretallsparlamentarisme under regjeringene Solberg fra 2013.

Parlamentarisme bygger på to slags ansvar: «parlamentarisk» (politisk) og «konstitusjonelt». Parlamentarisk ansvar bygger på politisk skjønn, uten at det nødvendigvis refereres til brudd på en rettsregel. Ifølge jusprofessor Fredrik Sejersted kan for eksempel mistillitsforslaget gjelde været på 17. mai. Velgerne må bare godta begrunnelsen.

Konstitusjonelt ansvar gjelder brudd på konstitusjonen, det vil si «rettsnormer». Dette ansvaret var nedfelt i 1814-grunnlovens bestemmelser om Riksretten.

Første skritt som pekte i retning av parlamentarisme ble tatt i 1884. Partiet Venstre seiret i riksrettsdommen mot ministeriet Selmer.

Striden sto om regjeringsmedlemmene skulle kunne møte i Stortinget. Kongen hadde lagt ned veto mot Stortingets flertall tre ganger. Etter valget i 1884 stilte et flertall på Stortinget ministeriet Selmer for riksrett, og vant. Johan Sverdrup kunne deretter danne landets første flertallsregjering utgått fra Stortinget.

Det fullstendige skifte av styreform kom som en følge av unionskonflikten. Etter kongeskiftet høsten 1905 fikk regjeringen overdratt all utøvende myndighet fra Kongen. Et par år seinere hadde alle parter akseptert at et mistillitsvotum måtte medføre regjeringens avgang.

Den negative parlamentarismen kan føres tilbake til regjeringsskiftet i 1908. Da satt det tre partier på Stortinget, og ingen hadde flertall alene. Da skar statsminister Gunnar Knudsen gjennom: «Det er en selvfølge, forekommer det mig, at naar man har en saadan situation, saa maa man i al rimeligheds navn underkaste de hidtilværende parlamentariske læresætninger en revision.» Han ville bli sittende til regjeringen ble felt eller Venstre tapte i valg. Ingen sa ham imot, og slik er ordningen blitt i ettertid.

Først 20. februar 2007 brakte Stortinget mistillitsinstituttet, og dermed parlamentarismen, inn i Grunnloven, i paragraf 15. Før den tid var parlamentarismen ansett for å være konstitusjonell sedvanerett.

I 2007 og 2012 var det i Norge utarbeidet grunnlovsforslag om kombinert innsettingsvedtak («investitur») og betinget oppløsningsrett. Norge er alene blant parlamentariske stater om å mangle oppløsningsrett med nyvalg. Intensjonen var å skape klare skiller ved regjeringens tiltredelse og la velgerne dømme dersom Stortinget seinere skulle felle den. Stortinget avviste begge forslag, mye på grunn av motstand fra partier som så seg tjent med å være i «vippeposisjon».

I overført betydning brukes begrepet parlamentarisme av og til også om forhold i og rundt lokale og regionale folkevalgte forsamlinger, som for eksempel fylkesting og kommunestyrer. Siden 1986 har Oslo hatt en parlamentarisk styreform med et byråd i stedet for et formannskap. I nyere tid har flere andre norske fylker og kommuner innført en lignende styreform, med fylkestinget eller kommunestyret som et «parlament», og byråd, kommuneråd eller fylkesråd som en «regjering».

• demokrati
• Norges politiske system
• parlamentarisk
• valgordning i Norge

• Stortinget: Parlamentarismens historie

• Andenæs, Johs. (2006). Statsforfatningen i Norge, 10. utgave
• Nordby, Trond (2010). Grunnlov og styreform: Norge 1814–2010. Oslo (Universitetsforlaget). Foruten å gi en bred framstilling av parlamentarismens historiske framvekst analyseres Stortingets økte vekt fra 1990-årene og fram til 2010 på kontrollvirksomhet. Sett i dette perspektivet var det vært kontinuitet fra 1870-årene til i dag.
• Rasch, Bjørn Erik (2004). Kampen om regjeringsmakten: norsk parlamentarisme i europeisk perspektiv
• Sejersted, Fredrik (2002). Kontroll og konstitusjon: Statsrettslige studier av Stortingets kontrollvirksomhet. Oslo (Cappelen). Denne juridiske avhandlingen gir den bredeste behandlingen av Stortingets kontroll fra 1814 til 2002.
• Stavang, Per (2002). Parlamentarisme og folkestyre: utvalde statsrettslege emne, 4. utgave