prostitusjon

I Norge, som i mange andre land, er det forbudt å legge til rette for eller å utnytte andres prostitusjon. I Norge er det første kriminalisert gjennom den såkalte hallikparagrafen, straffelovens § 315. Ifølge denne er det straffbart å fremme noens prostitusjon, for eksempel gjennom annonsering, eller å tilrettelegge for det ved utleie. Slik utleie kan også straffes om utleier ikke forsto at det var snakk om prostitusjon, så lenge det er utvist grov uaktsomhet.

Når man organiserer andres prostitusjon på måter som i det minste utnytter dennes sårbarhet eller involverer forledelse, kan man dømmes for menneskehandel etter § 257 med en strafferamme på seks år. Blir handlingen regnet som grov, for eksempel ved at offeret er mindreårig, at den er utført ved vold eller har gitt store fortjenester, er strafferammen ti år.

Prostitusjon regnes av skattemyndighetene som en skattepliktig næring, og det skal etter en dom i Oslo tingrett i 2013 beregnes merverdiavgift av tjenestene. Personer som selger sex har dermed også de sosiale rettigheter som følger av trygdelovgivningen. Daværende finansminister Kristin Halvorsen uttalte imidlertid at det ikke er noen prioritert oppgave for skattemyndighetene å beskatte salg av seksuelle tjenester.

Prostitusjon blir i Norge regnet som et problem på samfunnsnivå og på et individuelt nivå og dermed som et fenomen straffeloven bør regulere. Den rettslige situasjonen i Norge, der kjøp er forbudt – men salg er lov, bygger på en definisjon av prostitusjon som et fenomen som henger sammen med makt- og ressursulikhet.

Kvinnebevegelsen har siden 1980-tallet argumentert for at etterspørselssiden, altså kundene, i prostitusjon er de som bør tildeles ansvaret for prostitusjon og derfor kriminaliseres. De som selger sex bør bli sett på som ofre for handlingen. I et slikt perspektiv blir prostitusjon ansett som en form for seksuell vold som bør møtes på samme måte som andre former for vold, nemlig gjennom forbud.

Norge blir sammen med Sverige og Island regnet som representanter for en ‘Nordisk modell’ for prostitusjonspolitikk. Mulig kriminalisering av sexkjøp har blitt diskutert i flere tiår i både Norge og Sverige, men Sverige var først ute i 1999. Island er et eksempel på hvor raskt prostitusjonspolitikken kan endre seg: I 2007 var det forbudt å selge sex, men tillatt å kjøpe sex, to år etter var det motsatt.

Kriminalisering av sexkjøp har også blitt diskutert i resten av Norden. I Finland er det å kjøpe sex av ofre for menneskehandel eller av personer som er tilknyttet en hallik forbudt. Dette forbudet kritiseres i finsk debatt fordi det i praksis ikke er mulig å håndheve. Også i Danmark har man diskutert å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester, men det nedsatte Straffelovrådet advarte mot det i 2012 (Justisministeriet, 2012).

Det er variasjoner innad i Norden i hvordan prostitusjon er regulert. Likevel oppfattes de samlet som en region som forholder seg annerledes til prostitusjon enn andre europeiske land, som i stedet har avkriminalisert kjøp og salg, eller som har legalisert prostitusjon, og ikke regulerer prostitusjon ved hjelp av straffeloven, men i stedet ved hjelp av blant annet arbeidsmiljølovgivning.

Mulige endringer i prostitusjonspolitikken diskuteres i mange land, og Europaparlamentet og Amnesty International har gitt anbefalinger som veier tungt i debatten. Europaparlamentet utga en ikke-bindende resolusjon i 2014 hvor de anbefalte europeiske stater å avkriminalisere salg av sex og kriminalisere sexkjøp. Amnesty International har kommet med forslag om å fjerne lover som rammer sexselgere, inkludert forbud mot sexkjøp og forbud mot hallikvirksomhet, hvis dette er lover som også rammer rettighetene til sexselgere.

En sentral aktør i den internasjonale debatten om prostitusjonspolitikk er sexarbeiderbevegelsen. Den norske representanten for dette er PION (Prostituertes interesseorganisasjon i Norge). En viktig sak for sexarbeiderbevegelsen, inkludert PION, er at prostitusjon bør reguleres som arbeid for å legge til rette for anerkjennelse av, og tildeling av rettigheter til, personer som selger sex.

I motsetning til dette står deler av kvinnebevegelsen, som i stedet støtter kundekriminalisering. I Norge har en rekke kvinneorganisasjoner gått sammen om å protestere mot å definere prostitusjon som en form for arbeid, for eksempel i forbindelse med anbefalingene til Amnesty International.

Etter at sexkjøp ble kriminalisert i 2009, har et viktig spørsmål vært hvordan denne endringen har påvirket markedet. Det kan være vanskelig å vite hva slags konsekvenser en lov har for utviklingen av prostitusjonsmarkedet, både fordi markedet er uoversiktlig og fordi det er fleksibelt og endrer seg av mange andre grunner enn et lands straffelov.

I 2014 ble det gjennomført en evaluering av sexkjøpsloven (Rasmussen, Strøm, Sverdrup og Hansen, 2014). Denne konkluderte med at det har vært en nedgang etter – og på grunn av – innføringen av sexkjøpsloven, uten at personer som selger sex samtidig opplever mer vold og risiko. Disse konklusjonene ble av enkelte møtt av kritikk, både hva angår metoder og konklusjoner. Organisasjonen PION mener at innføringen av sexkjøpsloven har forverret situasjonen for sexselgere.