rodeo

Rodeoøvelser deles vanligvis inn i to hovedkategorier.

Den ene er roughstock-øvelser, som innebærer at utøveren rir dyr som forsøker å kaste rytteren av:

• Okseridning (bull riding)
• Barbakridning (bareback bronc riding)
• Salridning på bronco (saddle bronc riding)

Bucking bronc riding betyr å ri på en hoppende villhest i en rodeokonkurranse. Bronc (forkortelse for bronco) betyr en vill eller lite temmet hest. Målet er å holde seg på hesten i åtte sekunder. I bareback bronc riding rir man uten sal, mens i saddle bronc riding rir man med sal. I bull riding rir man på okser, der rytteren må holde seg på en stor okse, ofte en av den kraftige Brahma-rasen.

Utøverne får poeng både for teknisk utførelse og kontroll, mens dyrets prestasjon også vurderes.

Det andre kategorien er tidsøvelser, som handler om presisjon og hurtighet:

• Kalvefanging og binding (tie-down roping)
• Steer wrestling
• Team roping
• Tønneløp (barrel racing), en disiplin der kvinner tradisjonelt har hatt en fremtredende rolle

Roping betyr å kaste lasso for å fange en kalv eller en okse. Det bygger på ferdigheter cowboyene brukte når de jobbet med kveg på ranchene. Steer wrestling handler om å hoppe av hesten, gripe tak i en okse og legge den kontrollert ned på bakken så raskt som mulig.

Rodeo oppsto som en måte for cowboyer og cowgirler å vise ferdigheter innen ridning, kasting av lasso og håndtering av kveg. Allerede på slutten av 1700-tallet, da kvegdrift ble utbredt i Nord-Amerika, samlet cowboyer og rancheiere seg til uformelle konkurranser, kalt cowboy-konkurranser eller round-ups. Deltakerne konkurrerte om hvem som var best, ofte med egne hester og utstyr. På 1800-tallet spredte disse praksisene seg nordover, og ferdigheter som lassokasting, fanging av kalver og temming av hester ble gradvis en del av konkurranser arrangert på markeder og folkefester.

En betydelig innflytelse på rodeoens utvikling kom fra de spanske vaqueros. Ordet vaquero kommer fra spansk, der «vaca» betyr ku, og «vaquero» betyr «kvegpasser» eller «rytter som håndterer kveg». En vaquero var en tradisjonell cowboy fra Spania eller Mexico, som var kjent for sitt arbeid med kveg og hester. De var eksperter på hesteridning, lassokasting og håndtering av kveg. De brukte lassoen (reata) til å fange og styre kveg, en ferdighet som senere ble grunnlaget for mange rodeoøvelser. I tillegg til å arrangere konkurranser, var de også kjent for sitt rancharbeid der de passet på kvegflokken og flyttet den over store områder. Vaqueros hadde altså stor innflytelse på den amerikanske cowboy- og rodeokulturen. Dette gjaldt både ridestiler og konkurranseformer som bronc riding, roping og steer wrestling/bulldogging.

De har fellestrekk med de såkalte gaucho, som er en tradisjonell kvegpasser fra pampasområdene i Argentina, Uruguay og sørlige deler av Brasil, som også er kjent for sine ferdigheter med hest, lassokasting og arbeid med storfe på de åpne slettene.

Utviklingen av moderne rodeo henger tett sammen med enkeltpersoner som satte sitt tydelige preg på sporten. Blant de mest betydningsfulle var Bill Pickett (1870–1932) og George «Kid» Fletcher (1914–1957). Bill Pickett, en afrikansk-amerikansk cowboy, regnes som opphavsmannen til bulldogging, i dag kjent som steer wrestling. Han kastet seg av hesten og felte en okse, noe som revolusjonerte rodeoen. Pickett ble en stjerne i sin samtid og åpnet dørene for større mangfold i en sport som ellers var dominert av hvite utøvere. George «Kid» Fletcher ble berømt for sin fryktløse ridning på ville hester (broncoer). Hans karisma og ferdigheter gjorde ham til en publikumsfavoritt, og han bidro sterkt til å gjøre rodeo til en publikumssport, der også den personlige heltefortellingen sto sentralt.

Lane Frost (1963–1989) var en av de mest kjente okserytterne i USA på 1980-tallet. 30. juli 1989 deltok han i en konkurranse i Wyoming. Han gjennomførte selve «åttesekundersrittet» på oksen Takin’ Care of Business, men da han lå på bakken etter å ha hoppet av oksen, ble han stanget i ryggen. Støtet tok livet av Frost, 25 år gammel. Tragedien førte til sterkere søkelys på sikkerhet i okseridning. Historien hans er beskrevet i filmen 8 Seconds. En annen kjent utøver er Tuff Hedeman (1963–), som ble tre ganger verdensmester i okseridning.

Rodeoens økende popularitet tidlig på 1900-tallet førte til at det ble arrangert stadig flere konkurranser rundt om i USA. Det førte til at rodeoen fikk sin nasjonale organisasjon i Rodeo Association of America (RAA) i 1929, som utarbeidet standardisere regler og sikret like konkurransevilkår, noe som bidro til å gjøre idretten mer profesjonell og gikk fra lokale uformelle arrangementer til en nasjonalt organisert idrett.

Rodeo har etter hvert blitt et globalt fenomen. Store konkurranser som Calgary Stampede, Cheyenne Frontier Days og National Finals Rodeo tiltrekker seg deltakere og publikum fra hele verden. Sosiale medier har også gitt sporten et internasjonalt publikum, og publikum kan følge den gjennom strømming. Rodeo arrangeres også utenfor Nord-Amerika, blant annet i Mexico, Brasil, Australia og Canada. I Mexico finner vi «charreada», i Australia blant annet «campdrafting» og i Brasil arrangeres det store rodeofestivaler med betydelig publikumstilstrømning.

Sikkerhet har stått sentralt i moderne rodeo med utvikling av beskyttelsesutstyr, polstrede klær og bedre arenaer som har redusert risikoen for skader. Det er også innført retningslinjer for dyrevelferd og forbud mot dyremishandling. Disse tiltakene har gjort sporten både tryggere og mer ansvarlig.

Michelle Sinclair og Clive Phillips undersøkte i 2013 dyrevelferden i forbindelse med rodeo-arrangementer, og konkluderte i tidsskriftet Animals med at skadefrekvensen generelt er lav i regulerte konkurranser, men at etiske spørsmål fortsatt diskuteres i forskningslitteraturen.

Rodeo er også et symbol på en epoke, en livsstil og en kulturell arv, som speiler utviklingen i det amerikanske samfunnet og den fortsatte fascinasjonen for det ville, åpne vesten. Rodeo har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av den amerikanske cowboyen som kulturelt symbol. Cowboy-livsstilen preges av kameratskap, fellesskap og stolthet, og rodeoene fungerer som sosiale samlingspunkter der folk fra ulike rancher møtes for å teste ferdigheter, dele erfaringer og feire tradisjoner.

Rodeokulturen er også tett knyttet til fortellingen om frontiersamfunnet, altså fortellingen om de amerikanske nybygger- og cowboymiljøene som levde i grenselandet mellom det «siviliserte» Øst-USA og «Det ville vesten». Dette var nybyggere som flyttet vestover og etablerte nye mindre samfunn i utkanten av det etablerte USA. Cowboymiljøene bar preg av hardt arbeid, usikkerhet og kamp mot naturkreftene på den ene siden, og fremstod som bærer av idealer som selvstendighet, mot, frihet og individualisme på den andre. Det som samlet sett utgjorde datidens pionerånd, og som fortsatt ses på som typiske amerikanske idealer.

Rodeokulturen kan forstås som et uttrykk for tradisjonelle maskuline idealer knyttet til det amerikanske frontiersamfunnet. Sporten løfter frem verdier som fysisk styrke, mot, risikovilje og individuell prestasjon – egenskaper som historisk sett har vært koblet til menn og maskulinitet.

Særlig øvelser som bull riding og bronc riding iscenesetter en kamp mellom menneske og dyr, der rytteren fremstilles som modig og heroisk. Samtidig har kvinner alltid vært en del av rodeoen, både som utøvere og som symbolske figurer i fortellinger om Ville vesten. Organiseringen av kvinneklasser, blant annet gjennom Women's Professional Rodeo Association, viser hvordan kvinner har skapt sin egen plass innenfor en tradisjonelt mannsdominert arena. Rodeo kan derfor ses på som en arena som har videreført klassiske kjønnsroller, samtidig som det også er en arena der slike roller forhandles og endres over tid.

Opprinnelig tilhørte de øvelsene som cowboyene etter hvert konkurrerte i, ranchens hverdagskultur. Mot slutten av 1800-tallet, da kvegkulturen ble sterkt redusert som følge av industrialisering, økonomiske endringer og miljøkriser, ble cowboyens livsform dramatisk forandret. Samtidig vokste publikums fascinasjon for cowboyen som nasjonalhelt.

I denne overgangsperioden oppstod en ny kontekst for cowboyens ferdigheter: forestillingen. Show som Buffalo Bill's Wild West dramatiserte grense-erfaringen og gjorde cowboyen til en scenefigur. Etter hvert løsrev rodeoen seg fra disse omreisende showene og ble et selvstendig arrangement, særlig knyttet til lokale feiringer som nasjonaldagen. Dermed ble cowboyens praksiser flyttet fra arbeidslivets og lekens kontekst til arenaens og publikummets rom. Denne forskyvningen markerte overgangen fra skikk til ritual.

Den moderne rodeoen består av faste konkurranse-øvelser, strukturert i en tydelig dramaturgi. Arrangementet åpnes med en høytidelig «grand entry» – en prosesjon med flagg, nasjonalsang og bønn – som rammer inn forestillingen i en patriotisk og historisk symbolikk. Denne seremonielle åpningen har røtter i sirkus og Wild West-show, og fungerer som et ritualiserende element i en større nasjonal fortelling.

Også rodeoklovnen spiller en sentral rituell rolle. I konkurransen bull riding, der en rytter forsøker å holde seg på en rasende okse i åtte sekunder, trer klovnen inn som «bullfighter». Han beskytter den falne rytteren ved å avlede oksen og utsetter seg selv for betydelig fare. Samtidig opptrer han som komisk figur i pauser og mellom numrene. Denne dobbeltheten – humor og alvor, lek og livsfare – gir klovnen karakter av ritualklovn. Han både parodierer og bekrefter cowboyens helterolle.

• ridesport
• cowboy
• Ville vesten
• tyrefekting

• Lawrence, Elizabeth Atwood (1982). Rodeo: An Anthropologist Looks at the Wild and the Tame. Knoxville: University of Tennessee Press.
• Sinclair, Michelle og Phillips, Clive Julian Christie (2013). The impact of rodeo events on animal welfare. Animals, 3(4)
• Stoeltje, Beverly J. (1989) «Rodeo: From Custom to Ritual.» Western folklore 48.3