norsk

Bokstavene a, e, i, o, u, y, æ, ø, å representerer et vokalsystem med ni ulike vokaler, som både kan være korte og lange. Av historiske grunner er det ikke fullstendig sammenfall mellom skrifttegn og uttale, for eksempel kan u og o uttales likt i tung og hoste. Det er tre opprinnelig norske diftonger, som blir skrevet au, ei, øy, og i tillegg finnes ai og i mindre grad oi og ui, mest i importord.

Skrifttegnene som representerer konsonantsystemet, er b, p, m, f og v for leppelydene, og t, d, n, l og s for tannlydene. Sj-lyden uttrykkes på flere måter i skrift, som i sjekke, skjorte, ski. Skrifttegnene k og g representerer baktungelyder, og det samme gjelder ng og kj. Den sistnevnte lyden kan sammenfalle med sj-lyden hos en del språkbrukere, og den kan også skrives på flere måter: kinn, tjern, kjole. I tillegg har vi skrifttegnet j for en halvvokal, h for en pustelyd og r, som enten blir uttalt som en rulle-r, en skarre-r eller i noen tilfeller som en retrofleks eller postalveolar sibilant frikativ (en zj-lyd). Norsk skriftspråk har av historiske årsaker en del bokstaver som ikke lenger uttales, som g og h i gjerne og hjerne, og g i hurtig. Det norske skriftspråket inneholder også skrifttegn som dukker opp i importord; c, q, w, x, z. Det er et skille mellom dialekter med rulle-r og de som har skarre-r (baktunge-r). Lydkombinasjonene rd, rt, rn, rs, rl uttales enten som to distinkte konsonanter eller som de sammensmeltede (retroflekse) produktene i østlandsk og trøndersk.

Trykket ligger normalt på første stavelse i ordet. I sammensatte ord ligger hovedtrykket der, mens førstestavelsen i sisteleddet får et klart bitrykk. Unntakene er nesten alltid importord: Mange slike ord, særlig fra tysk, har trykklette forstavelser (betale, fortelle), og hovedtrykket kommer her på andre stavelse. I importord fra romanske språk ligger hovedtrykket ofte på en senere stavelse, gjerne den siste (kontor, billett). I østlandsk og trøndersk vil hovedtrykket ofte ligge på første stavelse også i slike ord.

Norsk har to tonelag eller tonemer, kalt tonem 1 og tonem 2, det vil si at ulik tonegang kan skille mellom to ord som ellers er lydlike (bønder – bønner). Denne forskjellen opptrer bare i ord eller ordgrupper hvor en trykksterk stavelse blir fulgt av én eller flere trykksvake. Deler av Nord-Norge pluss et område utenfor Bergen mangler dette tonemsystemet.

Norsk er et såkalt svakt syntetisk språk, det vil si at det har et forholdsvis enkelt bøyningssystem i motsetning til sterkt syntetiske språk, som latin og russisk. Bøyningssystemet baserer seg mest på endelser (bil –biler), men i noen grad også på endringer i ordstammen (mann – menn , ille – verre). Strukturen er nokså lik i bokmål og nynorsk, selv om de konkrete formene skiller seg fra hverandre. Nedenfor følger noen av hovedtrekkene for substantiv, adjektiv og verb.

Substantivene blir bøyd i entall og flertall og i ubestemt og bestemt form:

• katt (entall, ubestemt)
• katten (entall, bestemt)
• katter (flertall, ubestemt)
• kattene (flertall, bestemt)

Substantivene blir gruppert i tre kjønn (genus) i nynorsk, hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Bokmål kan ha det samme genussystemet som nynorsk, eller det kan ha to kjønn: felleskjønn og intetkjønn. Tokjønnssystemet stammer fra dansk, hvor hankjønn og hunkjønn har falt sammen i felleskjønn, som i svensk, nederlandsk og frisisk. Kasusbøyning er så å si forsvunnet fra norsk substantivbøyning; bare s-endelsen for genitiv er i bruk. I tillegg finnes det rester av kasus i faste uttrykk som i til havs og i live.

Adjektivene blir bøyd i kjønn (genus) og tall, og de har bestemte og ubestemte former. Her er eksempler fra nynorsk med ubestemte former til venstre og bestemte former til høyre:

• ein stor mann – den store mannen (entall, hankjønn)
• eit stort hus – det store huset (entall, intetkjønn)
• store hus – dei store husa (flertall)

De fleste adjektiv blir bøyd likt i hankjønn og hunkjønn, men vi har også hunkjønnsformer, som i ei lita jente. Adjektiv blir gradbøyd i positiv, komparativ og superlativ. Her er to eksempler fra bokmål, der grønn bøyes med endelsene -ere og-est, og der god bøyes med endring av stammen:

• grønn, god (positiv)
• grønnere, bedre (komparativ)
• grønnest, best (superlativ)

Nynorsk har endelsene -are i komparativ og -ast i superlativ: grønnare, grønnast.

Verb blir bøyd med endelser (kastet), med endringer i stammen (gå – gikk) og ved hjelp av sammensatte former (har kastet). I eksemplet under er verbet kaste bøyd med offisielle former fra bokmål og nynorsk:

• kaste / kasta (infinitiv)
• kaster / kastar (presens)
• kastet / kasta (preteritum)
• har kastet / har kasta (presens perfektum)
• hadde kastet / hadde kasta (preteritum perfektum)

I tillegg finnes det flere sammensatte former: skal/vil kaste (presens futurum), skulle/ville kaste (preteritum futurum), og så videre. Imperativ mangler endelse i begge skriftspråksvarianter: Kast! Løp!

Verbene kan være svake eller sterke. De svake verbene (som kaste og dømme) er mest tallrike og har bøyningsendelser i preteritum: kastet, dømte. De sterke verbene er karakterisert av forandringer i stammen og har ingen endelse i preteritum. Her står eksemplene i infinitiv, presens, preteritum og preteritum perfektum:

• bryte – bryter – brøt/brøyt – har brutt (bokmål)
• bryte/bryta – bryt – braut – har brote (nynorsk)

De sterke verbene har ingen presensendelse i nynorsk, og det samme gjelder svake verb som telje og velje, som har presensformene tel og vel (bokmål: teller og velger).

Også adverb, determinativ og pronomen har bøyning, mens de øvrige ordklassene er uten: interjeksjoner, konjunksjoner, preposisjoner og subjunksjoner.

Norsk er et såkalt SVO-språk, som innebærer at den typiske rekkefølgen på setningsleddene er subjekt – verbal – objekt. Adverbial kommer gjerne i slutten av setningen. Det er mulig å fremheve et annet ledd enn subjektet ved å sette det først i setningen, og i så fall kommer subjektet rett etter verbalet, slik at verbalet beholder andreplassen i setningen:

• Jeg tok eksamen i går.
• I går tok jeg eksamen.

Siden verbalet plasseres på andreplass i setningen, kaller vi norsk et V2-språk. Noen spørresetninger kan imidlertid innledes med verbalet: Tok jeg eksamen i går? Setninger skal ha subjekt i norsk, selv der det gir lite mening: Det regner. Unntaket er imperativsetninger som disse: Hør! Stikk av!

Leddsetninger blir oftest innledet av en subjunksjon og følger i grove trekk normal leddrekkefølge, bortsett fra at visse adverb (for eksempel nektingsadverbet ikke) kommer etter subjektet, mens de kommer etter verbalet i hovedsetninger:

• Det gjør ikke noe.
• Det er rart at det ikke gjør noe.

Mellom setningsnivået og ordnivået har vi de enhetene vi kaller fraser: sekvenser av ord med en fast struktur som ikke utgjør en setning, men ofte et setningsledd. Det finnes ulike typer fraser avhengig av hvilket ord som er det viktigste i frasen (kjerne), som hus (substantiv), han (pronomen) og snill (adjektiv) i disse tre eksemplene:

• gamle hus (substantivfrase)
• han i bussen (pronomenfrase)
• veldig snill (adjektivfrase)

Den historiske kjernen i det norske ordforrådet består av arveord som stammer fra urnordisk og tidligere språkstadium (urgermansk og urindoeuropeisk). Men språket er også fullt av importord. De viktigste kildene er nedertysk (mange av de vanligste ordene kom derfra i senmiddelalderen), latin og gresk, ofte gjennom fransk og tysk (hit hører særlig fagterminologier i ulike fag), dansk og i nyere tid særlig svensk, og i vår tid fremfor alt engelsk, både i vitenskapelig, kommersielt og populærkulturelt språk. Ikke bare ordforrådet, men også ordlagingsmekanismene, er påvirket av de nevnte språkene. Kjerneordforrådet består av rotord, men ved å bygge på disse rotordene kan man utvide ordforrådet mangfoldige ganger. De to sentrale ordlagingsmåtene er avledning og sammensetning.

Sammensetning er vanligst i norsk liksom i andre germanske språk og blir gjort på tre hovedmåter: enten ved å sammenføye to rotord (bokhylle, ildrød), eller ved å binde ord sammen med en såkalt fuge (-s- eller -e-): vinduskarm, synsprøve, melkekartong og mørkeblå. I en sammensetning har sisteleddet hovedbetydningen, mens førsteleddet beskriver eller bestemmer sisteleddet. Sammensatte ord kan føyes sammen til nye sammensetninger: fjernsynsprogram, universitetsbokhandel, riksmålsordbok.

Avledninger skjer mest ved affikser, som er av to slag: prefikser (forstavelser) og suffikser (etterstavelser). Prefikser gir rotordet en ny betydning som enten er spesiell for hvert enkelt ord (an-, be-, er-, for-, ge-), eller den blir bestemt av prefikset (bi-, gjen-, hen- og de romanske de-, re- mfl.). Suffiksene gir oftest rotordet en ekstra betydningsnyanse (-aktig, -bar, -eri, -inne), eller de «flytter» ordet over i en annen ordklasse: Suffiksene -else og -ing gjør verb til substantiv (verbalsubstantiv, det samme gjelder det romanske -sjon), -het og de nynorske -dom, -leik og -skap gjør adjektiv til substantiv, det høytyske -messig og til dels -lig gjør substantiv til adjektiv og adverb, og det romanske -ere gjør substantiv til verb. Men man kan også drive ordklasseflytting uten suffiks: bruk av bruke, fiske av fisk.

I tillegg har vi fått mange nye affikser (de engelske -ish og -minded, det svenske -is). De utenlandske affiksene, og også utenlandske rotord, er i noen grad blitt møtt med motstand i form av purisme. Dette har tidligere mest rettet seg mot elementer fra dansk og tysk. Denne purismen har avtatt i de siste tiårene, mens de nyere engelske innslagene har møtt lignende reaksjoner, på tvers av skillet mellom bokmål og nynorsk.