tonelag

Tonelag er karakteristisk for norsk og svensk, men er ellers sjelden i indoeuropeiske språk. I dansk har man støt, som fyller noe av samme funksjon.

I norsk består vannet og vanne av de samme fonemene (lydene), og trykket er også det samme, mens tonebevegelsen sier oss hvilket ord vi har med å gjøre.

• Tonelaget i vannet kalles enstavelsestonelag, enkelt tonelag, tonelag 1 eller tonem 1.
• Tonelaget i vanne kalles tostavelsestonelag, dobbelt tonelag, tonelag 2 eller tonem 2.

På samme måte skiller vi mellom

• bønder – bønner
• tømmer (tre) – tømmer (seletøy)
• endene (fuglene) – endene (avslutningene)
• løvet (på trær) – løve (dyr)
• ta på («Du må ikke ta på maleriet.») – ta på («Du må ta på deg nok klær.»)
• satt på («Hun satt på stolen.») – satt på («Haikeren satt på helt til Stavanger.»)

I norsk og svensk må det være minst to stavelser i hvert ord eller ordgruppe for å få tonelagsmotsetning. Det må være én trykksterk stavelse fulgt av minst én trykksvak stavelse.

Enkelte dialekter i Nord-Norge og i visse strøk på Vestlandet mangler tonelag.

Noen dialekter i Trøndelag, på Nordmøre og i Nord-Norge kan ha tonelagsmotsetning også med ord på bare én stavelse, et fenomen som heter sirkumfleks. Man kan dermed ha ordpar som lik (tonem 1) ‘død kropp’ – lik (tonem 2 / sirkumfleks) ‘(å) like’. Sirkumflekstonemet forstås som erstatning for T2-tonemet, siden det forekommer på tostavelsesord som har mistet det trykksvake etterleddet sitt, altså ord som har fått apokope.

De norske dialektene som har tonelag, kan deles inn i to grupper etter hvordan tonelagene realiseres, såkalte lavtonedialekter (Østlandet og Trøndelag) og høytonedialekter (Vest- og Sørlandet og Nord-Norge). De har samme tonelag på de samme ordene, men de har ulik melodi. Når det gjelder tonelag 1, som i ordet vannet, begynner melodien i lavtonedialektene med en lav tone i den første, trykksterke stavelsen og stiger til en høyere tone i den siste, trykklette stavelsen. I høytonedialektene er det omvendt: der begynner melodien med en høy tone i den første stavelsen og synker til en lavere tone i den siste stavelsen. Ved tonelag 2, som i ordet vanne, har lavtonedialektene en høy, fallende tone i den første stavelsen og en stigende tone i den siste stavelsen, mens høytonedialektene har en jevn, høy tone i første stavelse fulgt av et fall i den siste stavelsen.

I østasiatiske og afrikanske språk samt amerikanske urfolksspråk finnes atskillig flere tonelag som er bundet til en enkelt stavelse.

Kinesiske dialekter skiller for eksempel mellom fra tre til flere enn ti toner, slik at én og samme stavelse kan ha ulike betydninger avhengig av tonegangen. I standard kinesisk, som skiller mellom fire toner, betyr for eksempel mā «mamma», má betyr «hamp», mă betyr «hest», og mà betyr «å skjelle ut».

De fleste språk i Afrika sør for Sahara har tonem, for eksempel i språket hausa, der baaba avhengig av tonelag kan bety bààbá, «pappa», og báábà, «mamma, tante».

• fonetikk
• språkvitenskap