Hvorfor det er viktig å vise unge jenter respekt

Nå er anken i Øygardsaken under behandling av rettsvesenet og det er vanskelig å ikke la seg engasjere og provosere av referatene man kan lese i media. 

Selv reagerer jeg følelsesmessig på både uttalelsene og måten Øygard og advokaten hans har opptredd gjennom hele denne saken. Uavhengig av det rent juridiske, om seksuell omgang har funnet sted eller ikke, er det som har kommet frem i retten gjennom faktiske bevis fullstendig moralsk forkastelig.

Jeg synes det er så trist at enkelte voksne ikke kan ivareta ungdommer som trenger tydelige voksne som vet hvor grensene går.  Det er ikke ungdommers ansvar å sette grenser (i møte med voksne), det er dette vi bruker ungdomstia til å lære oss. 

Og når disse grensene først er blitt tråkket over og skadene allerede har skjedd synes jeg det er hårreisende at man, som voksen og advokatfullmektig, kan tillate seg å ... prøve å skjule sannheten. Ikke ta ansvar for handlingene sine, men heller prøve å dytte ansvaret over på ei ung jente. Som ikke har bedt om noe rettsak. Som har vært fjorten år og forelsket. Forelsket i helt feil mann.

Til denne mannen og menn som er lik han ønsker jeg å si følgende:

• Uansett hva en 13 eller 14 år gammel jente skulle si til deg eller be deg om; det er din oppgave som voksen å sette grenser. Det er nemlig sånn at:

• unge jenter trenger støttespillere for å kunne forvalte sin egen seksualitet. Ikke menn som utnytter dem. Selv om noen av dem ser ut som, snakker som og opptrer som voksne med en voksen seksualitet - er de barn. Barn og voksne skal ikke dele seksuelle opplevelser.

• når du er en voksen mann, som atpåtil innehar en maktposisjon i samfunnet, da må du opptre deretter og ta ansvar for dine handlinger. Voksne menn som gjør alvorlige feil som rammer unge jenter - sier unnskyld. De plasserer ikke skyld på jenta mens de "ikke husker" beviste kjærlighetserklæringer og griseprat. De havner i fengsel om de har gjort overgrep. Sånn er det.

Det som skjer når små og store samfunn ser på at unge jenter blir seksuelt involverte med menn i maktposisjoner, og ikke irettesetter disse mennene, er at jentene tror de ikke er så viktige. At det bare er sånn det skal være, selv om det kanskje innerst inne kjennes feil. 

Når man i slike saker begynner å snakke om jentenes promiskuøse atferd, vektlegger hvor flørtende og utagerende de har vært - da sier man samtidig at disse jentene kan takke seg selv. At det bare skulle mangle at de "havnet i slike situasjoner". Det er ikke greit.

Jeg tenker det er vi som står rundt som har et ansvar å vise at verken Øygard eller menn som er lik ham slipper unna med så dårlig oppførsel. Vi har et ansvar til å reagere også når slike saker oppstår rundt oss i våre nærmiljø, ikke bare saker som havner i medias søkelys.

Så; til Øygard og menn som er lik deg:

vi skjønner hva dere holder på med og

- det er IKKE greit!

Unge jenter skal respekteres fordi alle har krav på å bli møtt med respekt. Også unge jenter.

Verdens beste mamma!

I mange år har jeg øvd meg (uten å tenke over det) på å undertrykke instinktene mine og gjøre det jeg har lest og hørt er riktig. Noen ganger er instinkter og "det som er rett" det samme, andre ganger ikke.

Da jeg skulle bli mamma for fire år siden gjorde jeg det jeg alltid har gjort for å forberede meg. Jeg leste. Jeg leste alt jeg kom over. Jeg lånte bøker og jeg kjøpte bøker. Jeg leste alle brosjyrer jeg kunne hos jordmoren og googlet i lange nattetimer. 

Jeg leste om hvordan det kom til å bli å være mamma og prøvde å lure mannen min til å lese pappabøker (uten suksess, han tar stor avstand fra de halvkule ironiserende pappabøkene han mener snakker til menn som om de er tilbakestående). Men jeg tenkte jeg måtte lese. Jeg leste om å være gravid og hva som skjedde hver eneste uke med fosteret og jeg leste selvfølgelig om alt som kunne gå galt. 

Etterhvert fikk jeg totalforbud fra mannen min om å gå inn på 1. trimester-forumet til nettsiden barnimagen. Årsaken var møtet mellom mine hormoner og antenneløse kvinners utgreininger som: "spiser du salami? Prøver du å drepe ditt ufødte barn med bakterier?!?" Eller: "En venninne av niesen til min mors kusine spontanaborterte etter å ha spis upastaurisert ost, så jeg ville ha fryst all osten hvis jeg var deg". 

Tro det eller ei, så forberedt og belest jeg tross alt var, da vår førstefødte endelig kom fikk jeg fullstendig sjokk. Totalt uforberedt på alle følelsene som kom, og ikke minst på det store ansvaret som fulgte med. At det alltid var noen som trengte meg og som måtte komme først. 

Du kan jo gjette hva jeg gjorde på barselhotellet for å håndtere denne nye forvirrende livssituasjonen. Jeg leste. Nå leste jeg om praktisk barnestell, amming, soving og påkledning. Og jeg tenkte at dette skulle jeg bli god på! Etterhvert leste jeg meg opp på økologisk barnemat og miljøvennlige klær. Noen lånte meg en bok om skadelige stoffer i hudpleieprodukter, resultatet ble at jeg kastet nesten alt jeg fant på badet. 

I en måned trodde jeg at babyen vår ikke likte å bade fordi han hylte når jeg la han ned i badevannet. Det viste seg at i frykt for å skolde han (som jeg hadde lest om) hadde jeg brukt alt for kaldt vann. En barselvenninne (tobarnsmor vel å merke) sa: "åhh, jeg bare valgte den temperaturen jeg selv synes er behagelig". Det hadde overhodet ikke falt meg inn.

I det hele tatt, muligheten for at svar på alle spørsmålene våre var tilgjengelige i oss selv virket usannsynlig på meg. Fordi jeg hadde skrudd av den bryteren og var ikke i kontakt med instinktene mine. Min mammaselvtillit hentet jeg fra teoretisk kunnskap, mens jeg glemte at de aller aller fleste av oss gjør en god nok jobb bare som vi er. 

Selv om dette kommer naturlig for mange, ble det altså en oppdagelse for meg å innse at jeg kunne stole på meg selv. Prøve meg frem. At jeg ikke måtte undersøke og lese meg opp på alt mulig - men kunne ta situasjonene som de kom. Det er selvfølgelig  viktig å oppdatere seg på informasjon om barn og deres utvikling - men ikke hele tiden alltid.

Så, om du er en av de som har slått av bryteren og tror du alltid må spørre andre om hva som er best for dine barn; dette er hva jeg vil si til deg:

Du er verdens beste mamma!

Resten finner du ut av selv. Lover. 

Om kronisk dårlig samvittighet og hvorfor det rammer kvinner (oftest)

Jeg har kronisk dårlig samvittighet. Og jeg har en teori om hvorfor det er sånn. Den er verken ny eller revolusjonerende. Men potensielt frigjørende, iallfall for meg selv.

Jeg har kronisk dårlig samvittighet fordi jeg hører på andre (oftest kvinner) med kronisk dårlig samvittighet.

Jeg liker nemlig å føle tilhørighet. Jeg liker det så godt at jeg til tider har funnet meg selv i situasjoner der jeg ikke har hatt det bra, rett og slett fordi jeg ønsket å gjøre andre fornøyde. Dette jobber jeg med altså, lover.

Fordi jeg er tilhenger av tilhørighet er jeg dermed opptatt av å tilpasse meg omgivelsene og gjør mer eller mindre det jeg tror er forventet av meg. Her kommer andre (oftest kvinner) med kronisk dårlig samvittighet inn. 

Når man har kronisk dårlig samvittighet føler man seg også utilstrekkelig og kanskje litt maktesløs. Kanskje føler man at livet er litt urettferdig, selv om det høres dumt ut når man tenker etter. Lar man derimot være å tenke etter hvor alle disse følelsene kommer fra, kan det hende man (ubevisst) ønsker at andre også skal ha dårlig samvittighet. Rasjonelt sett er det jo teit å ha dårlig samvittighet for alt mulig - viss ikke andre også har det. Da har man nemlig etablert en norm.

Norm, særskilt sosiale normer, er et sosiologisk betegnelse for intersubjektive, allment delte og ofte underforståtte regler og forventninger på oppførsel som gjelder for et mindre sosialt fellesskap og for samfunnet i sin helhet. Norm er definert blant annet som anerkjent regel, rettesnor, mønster, målestokk som følges, og betegnelser for høflig opptreden. Med norm menes et mønster eller et regelverk for hvordan man skal utføre noe eller hvordan man skal oppføre seg mot hverandre (hentet fra wikipedia.no).

Når noe oppleves for den enkelte som normer, altså sånt "alle andre gjør" og det som forventes av én, ønsker mange å etterleve disse normene. Og om det er noen tvil, jeg er tilhenger av sosiale normer. Men ikke sniknormifisering av umulige kvinneidealer som kommer fra kvinner selv og bunner ut ifra egen dårlige samvittighet og følelse av utilstrekkelighet.

For da får vi andre (oftest kvinner) også kronisk dårlig samvittighet og føler oss utilstrekkelige og dermed blir det vanskelig å bryte denne onde sirkelen.

Jeg er en sånn som bryr meg en del om hva andre tenker om meg og vil gjerne henge med på det folk mener er riktig. Heldigvis for meg bryr jeg meg mindre og mindre om å bli likt. Mye mindre enn før, noe jeg mistenker kommer med alderen.  

Og hver dag øver jeg meg litt på å ikke ha dårlig samvittighet. Og høre litt mindre etter når noen (oftest kvinner) med dårlig samvittighet snakker.

For å være konkret og tydelig kan jeg jo oppsummere litt:

- selv om du vasker hele huset en gang i uka trenger ikke jeg å gjøre det eller føle jeg burde. Det får du ta på dine skuldre.

- selv om du ønsker å jobbe 100% mens ungene er små trenger ikke jeg å ønske det samme. Jeg trenger heller ikke å føle meg usolidarisk. Der er vi bare uenige.

- selv om du synes det var helt superfantstisk å være hjemme med babyen din, synes jeg det var slitsomt. Jeg er like glad i ungene mine og kunne ikke vært dem foruten. Der er mennesker forskjellige og har ulike egenskaper.

- selv om du ikke synes man skal utfordre og være kritisk til lokale institusjoner, så kommer jeg alltid å være det. Fordi jeg tror folk og institusjoner utvikler seg når de blir stilt krav til. Mener du man heller skal tekkes andre og ikke være til bry, får det stå på din kappe. 

I følge Madeleine Albright finnes det et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre. Personlig tror jeg ikke på himmel og helvete, men jeg tror på solidaritet og på å gjøre hverandre gode. Jeg tror vi kan få andre til å føle seg bra mens de er sammen med oss ved å passe oss for å spre dårlig samvittighet.

Fikk du dårlig samvittighet nå? Ikke ha det. Du trenger nemlig ikke høre på andre (oftest kvinner) med kronisk dårlig samvittighet. Hah!


Psst: Jeg utfordrer deg til å komme med egne - selv om i kommentarfeltet, det er overraskende frigjørende!

Vil du foressten lese mer om kvinners dårlige samvittighet? Da kan jeg anbefale min svigerinne Gudruns blogginnlegg.

En hyllest til unge forbilder

Når man får barn forandrer det meste seg. Plutselig gjør man ting man aldri ville trodd om seg selv. Man åpner for den som ringte på med håret til værs, en bleie klistret fast til buksebeina og en pupp halveis ute fra amme-BHen. Man prøver å høre etter venninnens etterlengtede oppdateringer men klarer likevel ikke å slutte å tenke på hvordan lillemors finmotorikk utvikler seg.  

Dagene flyr og familieliv-bobla sluker deg nesten hel. Det er vanskelig å få hodet over vannet å huske å se seg litt rundt. Man må faktisk dra seg ut av bobla eller i allefall la seg dra. Og det er deilig når det skjer.

For en liten stund siden skjedde det for meg. Da så jeg Lille speil, en episode i serien Kvinner 2013 på NRK nett tv. 

Serien er produsert for NRK i forbindelse med 100 års jubileumet for kvinners stemmerett i Norge og har kvinner og makt, kvinner og tidsklemma, kvinner og omsorgsutøvelse og kvinner og selvbilde som tema.

Jeg vil anbefale serien og spesielt episoden Lille Speil - som gjorde noe med meg.

Seerne blir kjent med Anne Kristin Hognestad, en spesialsykepleier og helsecoach, Kristine Krogstad som er student og skriver for Aftenposten, og så bloggerne bak bloggen Uperfekte Jenter; Elise Lystad og Anna Lanto.

Kristine, Elise og Anna tenker mange store tanker og deler de gjennom ulike forum, som artikler i Aftenposten, teaterforestillinger og blogg. 

I Lille Speil snakker de om hvordan unge jenter mangler forbilder i en verden hvor svært mange ønsker å fremstå som glansbilder av virkeligheten. Vi legger perfekte statuser ut på facebook og oppdaterer den perfekte bloggen vår. De snakker om hvordan unge jenter idag trenger at noen tørr å vise seg frem også på dårlige dager. Og snakke om det ingen snakker om. De forteller om spiseforstyrrelser og angst og om å føle seg helt alene. Og ikke minst om bare å være ung kvinne og alt som forventes av deg.

Dette høres kanskje dumt ut, men jeg ble så stolt og rørt å se hvordan disse jentene sier akkurat det de mener om hvordan de opplever at ting er. Det er så utrolig mange som ikke gjør det, og det må få være greit. 

Men når man er i begynnelsen av 20-årene og står midt i floka som livet er med alle som krever og mener og maser rundt - da er det så fint at noen sier det de mener selv om det koster litt. Selv om det er personlig og kanskje atpåtil tabu. Selv om det er det motsatte av hva mange andre mener. Selv om det kan være  ubehagelig og man går igjennom vanskelige perioder selv. For vi andre som står utenfor trenger så absolutt å høre disse tankene og bli minnet på hvordan livet er og kan være før man blir voksen og får nok med seg selv og sine.

Da jeg var i begynnelsen av tyveårene var jeg også litt sånn. Sammen med to gode venninner laget jeg en teaterforestilling som bl.a. handlet om at tjukk ikke var synonymt med stygg (vi var tjukke selv og veldig fine). Vi sa det vi ville og mente det vi ville. Og når vi snakket med damer i tredveårene etter forestillingen som stod med stjerner i øynene og synes vi var så flotte og tøffe, da skjønte jeg aldri hvorfor.

Det er nemlig ikke alltid tøffe og flotte jenter vet om det selv.

Og nå sitter jeg altså her, i begynnelsen av tredveårene med stjerner i øynene og tenker at disse jentene jammen er bra flotte og tøffe. At det er bra at noen unge jenter sier viktige ting og at vi må huske å høre etter. Og så tenker jeg:

- det er godt å komme seg ut av bobla og kjenne at livet går videre.