Manuell

”Manuell”

Av Cathrine Knudsen

Pelikanen forlag as, 2014 (204 sider)

”Manuell” er Cathrine Knudsens fjerde roman, og den tredje jeg leser av henne. Den følger opp de samme sporene som hun utforsket i sin forrige roman ”Jeg kunne vært et menneske” fra 2011, der jakten på identitet og livets grunnleggende spørsmål sto sentralt.

Når det er sagt fremgår det at Cathrine Knudsen er en type forfatter som bruker litteraturen til å utforske mennesket, og til å søke erkjennelse og innsikt. En typisk filosofisk anlagt forfatter, som helt tydelig har funnet sin egen stemme, en egen skrivemåte, en signatur som nå trer frem som et særmerke og gjør henne lett gjenkjennelig. For så vidt noe som kjennetegner en stor forfatter.

Hovedpersonen Cara Alona tenker tilbake på da hun vær liten jente og møtte sin farfar som jobbet som bomvakt i Kjellstadbommen, utenfor Drammen. Disse få møtene, som varte i noen sekunder, var de eneste møtene med farfaren, og også de eneste gangene hennes egen far møtte sin far. Dette er altså en familie med brutte relasjoner, noe som skal prege Cara Alona hele livet, også når hun selv blir mor. Forholder til familie, til andre mennesker, så vanskelig, så avgjørende for hva det vil si å være et menneske.

Dette filosofiske aspektet dras ytterligere noen omdreininger når hovedpersonen oppdager noen YouTube-videoer fra en robotmesse i Hong Kong, der et japansk firma presenterer roboter designet for omsorgssektoren. Artig nok leste jeg denne sekvensen samtidig som NRK2 hadde viet en hel uke med dokumentarfilmer om robotteknologien, bl.a. noen av de samme robotene som Knudsen skriver om i boken.

”Manuell” er en roman som virker solid gjennomarbeidet, et stykke litteratur som har vært skrevet og omskrevet mange ganger, helt til teksten fremstår som helstøpt og formfullendt. Det er en roman som fascinerer, men som krever at leseren evner å dykke ned i den og holde pusten gjennom en del sider, før den liksom stiger til overflaten og man endelig kan fylle lungene igjen, en smule ør og forvirret, men med litt mer innsikt.

De langtidsboende

”De langtidsboende”

Av Cathrine Knudsen

Cappelen Damm, 2008 (192 sider)

Cathrine Knudsens forfatterskap virker å være en bevart hemmelighet. Riktignok får hun gode, ja, til og med svært gode, kritikker hver gang hun kommer med ny bok, men det er fremdeles kun de mest litteraturinteresserte som har oppdaget henne. Fjorårets roman ”Manuell” fikk unison skryt, men noe salg å snakke om ble det vel ikke?

Jeg leste romanen ”Jeg kunne vært et menneske” fra 2011 og likte den godt. Det var hennes tredje utgivelse siden debuten i 2005. Nå leser jeg meg bakover i forfatterskapet og har kommet til 2008 og romanen ”De langtidsboende”, som jeg også har sans for.

Hun som fører ordet er ansatt på et pensjonat. Sammen med en kollega har hun ansvar for å rengjøre rommene og stelle i stand frokost til de som overnatter der. De fleste gjestene overnatter et døgn eller to, men noen få gjester dukker opp i frokostsalen igjen og igjen. Hvem bor på pensjonat i lengre tid? Hun reflekterer over dette og kommer frem til at ingen bor på et slikt sted frivillig over lang tid. Dette er de langtidsboende.

De langtidsboende prøver i det lengste å skjule at de ikke er på gjennomreise, som de andre gjestene. De langtidsboende bor nemlig ikke frivillig på pensjonatet, men av ulike årsaker er de plassert der. Noen av sosialkontoret, andre har sine helt egne grunner. Men felles er at det hviler en følelse av skam over situasjonen. Cathrine Knudsen klarer å skrive frem en innestengt og lett håpløs atmosfære. Hovedpersonen spionerer på et par av de langtidsboende, og låser seg gjerne inn på rommene deres når de er ute, for å snoke etter svar på hvem disse egentlig er, og hva som har gjort dem til langtidsgjester. Det går så langt som at hun til slutt også spionerer på dem når hun oppdager dem ute i byen, fast bestemt på å avsløre de hemmelighetene de bærer på, og som har ført dem til en langtidstilværelse på pensjonatet.

Romanen er akkurat passe lang til at du holder på interessen, teksten er velkomponert og stringent, leseren suges inn i pensjonatets atmosfære og lar seg fascinere av gjestenes skjebner.

Sjelden har vel også et omslagsdesign føltes så riktig som det Aud Gloppen har utstyrt boken med. Derfor gjengir jeg hele bildet i denne omtalen.

Jeg kunne vært et menneske

”Jeg kunne vært et menneske”
Av Cathrine Knudsen
Cappelen Damm, 2011 (266 sider)

Jeg ble først introdusert for Cathrine Knudsen som romanperson, slik hun figurerer i siste del av Thure Erik Lunds ”Straahlbox”, der hun riktig benevnes som ”Cathrine Knudsen” eller bare ”Knudsen”. Da jeg leste ”Straahlbox” for et par måneder siden var jeg ikke klar over at Cathrine Knudsen eksisterer, ikke bare som romanperson, men faktisk som en høyst levende forfatter, gift med den samme Thure Erik Lund! Så når ”Bokvennen litterært magasin”, i sin første utgave i 2012, varter opp med et 9 siders forfatterportrett av Cathrine Knudsen, er de klart at min nysgjerrighet er vekket. Denne forfatteren må jeg sjekke ut nærmere!

Cathrine Knudsen gikk på Skrivekunstakademiet på 1990-tallet, men debuterte først flere år senere, i en alder av 35. ”Jeg kunne vært et menneske” er hennes tredje roman. Hun debuterte i 2005 med ”Mulighetene”, og fulgte opp i 2008 med ”De langtidsboende”. Som jeg har sett fikk begge disse romanene gode kritikker, men ingen av dem har jeg fanget opp på min litterære radar. Denne hennes tredje roman har også fått gode kritikker, ja, til dels meget gode. Til tross for dette … det var altså som romanperson jeg først ble oppmerksom på henne.

”Jeg kunne vært et menneske” er på mange måter en spennende roman. Den har en meget original begynnelse, der vi går rett inn i prøvene til en amatørteatergruppe som arbeider med å sette opp et stykke. Skuespillerne diskuterer hvordan de skal tolke rollene sine, men snart er det rollefigurene som overtar teksten, og i resten av romanen er vi inne i hodene på disse rollefigurene. Hovedpersonen er hun som innledningsvis bare presenteres som ”Datter, 43”. Det blir hovedsakelig hennes historie vi får servert, med datterens egne ord.

Historien er interessant, temaet er grunnleggende eksistensialistisk (derav tittelen). Det dreier seg om idealisme, identitet, søken etter samhold og fellesskap – mye av det som utgjør et menneske. Men i perioder er det som romanen dovner litt bort, før den tar seg opp igjen. Det er altså en litt ujevn leseropplevelse dette, men i lange partier makter forfatteren virkelig å fange min interesse. Det holder likevel ikke helt inn, jeg synes romanen faller litt på slutten, både tematisk og språklig.

Likevel må jeg gi honnør for et spenstig anslag! Cathrine Knudsen har åpenbart mye å fare med som forfatter, jeg opplever hennes tematikk som litt atypisk for en kvinnelig forfatter, jeg grep meg selv i å tenke at dette kunne vært skrevet av en mann. Er det et kompliment? Jeg mener vel egentlig bare at Cathrine Knudsen i denne romanen behandler temaer som jeg helst forbinder med mannlige forfattere, og at hun gjør det på en ganske så original måte. Men kanskje er det bare det at hun ikke lever opp til de fordommene jeg har om kvinnelige, norske forfattere, og at hun dermed automatisk scorer flere plusspoeng hos meg.