Nemesis

”Nemesis”
Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo

H Aschehoug & C0, 2014 (191 sider)

Nestoren i amerikansk litteratur, den evige Nobelpriskandidaten Philip Roth, er blitt 83 år. Denne romanen kom ut i USA i 2010 og er kanskje den siste romanen som kommer fra Roth. Vemodig. Romanen heter ”Nemesis” også på engelsk, og Nemesis er i følge gresk mytologi ånden for guddommelig gjengjeldelse eller hevn mot de som hengir seg til hybris. Du må lese romanen til siste kapittel for å skjønne hva tittelen henspiller på.

Det går ikke mange sidene før leseren er hjemme i et velkjent Philip Roth terreng. Året er 1944 og stedet er Newark, New Jersey. Miljøet er selvsagt jødisk. Hovedpersonen er den unge Bucky Cantor, som til sin store skuffelse ikke blir funnet tjenestedyktig av hæren, og følgelig ikke kan dra i krigen sammen med sine nærmeste kamerater. Dette skaper en følelse av dårlig samvittighet hos Bucky. Isteden jobber han som kommunalt ansatt fritidsleder, og er et forbilde for barn på idrettsbanen.

Bokens drama er knyttet til en polioepidemi som bryter ut, og som fører til stor angst blant befolkningen etter hvert som det ene barnet etter det andre blir rammet. Dette er ti år før poliovaksinen kom på markedet, og Roth skildrer hvordan angsten og hjelpeløsheten griper om seg. Bucky er en pliktoppfyllende og sympatisk kar som gjør sitt beste for å trøste familier som ser barn dø i løpet av få dager. Han er også en av dem som følger offisielle helseråd, mens mange andre lar fordommer og mistro styre.

Dilemmaet hans inntrer den dagen hans forlovede Marcia ordner det slik at Bucky kan ta over en jobb som svømmelærer på en feriekoloni langt utenfor byen, på et sted der polioepidemien ikke har rammet. Etter mange sjelekvaler velger han å si opp jobben som fritidsleder i byen og si ja til den nye jobben. Slik slipper han unna polioen, men han føler hele tiden at han svikter barna som blir igjen i byen. Bucky er på alle måter en ung mann med de beste verdier, men akkurat her mener han at hans motiver ikke kan forsvares, for det er jo selvsagt også kjæresten Marcia, som selv befinner seg på feriekolonien, han lenger etter.

”Nemesis” er en kort roman (i likhet med de tre foregående), men den setter sine spor i leseren. Bare det at Roth klarer å skildre den frykten polio skaper i befolkningen er verdt å ta med seg.

Indignasjon

 

"Indignasjon"

Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo

H. Aschehoug & Co, 2012 (199 sider)

”Indignation” kom ut i USA i 2008, året Philip Roth fylte 75 år. Boken er en relativ kort roman, med en lett gjenkjennelig karakter i hovedrollen, for de leserne som er fortrolige med Philip Roths forfatterskap. Igjen møter vi en ung mann som strever med å løsrive seg fra familiære og kulturelle bånd, og som følgelig gjennomgår en rekke kvaler. I tillegg er den seksuelle oppvåkningen en kilde til prøvelser, et tema Roth har tatt tak i mange ganger før, her er det nok å nevne ”Portnoys Complaint” (1967, ”Portnoys besværlige liv” på norsk i 2004).

Philip Roth er det vi kan kalle 2. generasjons innvandrer til USA, hans besteforeldre var europeiske jøder. Roth vender stadig tilbake til det jødiske immigrantmiljøet i sine romaner. I ”Indignasjon” møter vi den 19-årige Marcus Messner. Året er 1951, og Korea-krigen er inne i sitt andre år. Marcus er sønn av en koscherslakter i Newark, NY, men for å unnslippe farens voksende kontrollbehov når Marcus nå er i ferd med å bli voksen, velger han å søke seg inn på et landsens universitet i Ohio, så langt unna at foreldrene ikke når ham.

Marcus Messner er en seriøs ung mann som bare får de beste karakterer, alt ligger til rette for en sikker og god karriere. Men så er det dette med det annet kjønn, her representert ved Olivia, en ung jente med en trøblete fortid og et dårlig rykte … Og så er det dette konservative lærestedet i Midt-Vesten, der obligatorisk fremmøte til skolegudstjenesten blir noe Marcus opponerer mot, inspirert som har er av Bertram Russells ateisme.

Etter å ha kommet i konflikt med to romkamerater blir Marcus innkalt på rektors kontor. Samtalen med rektor skjærer seg helt, og trusselen om å bli utvist fra universitetet henger over ham. Utvisning betyr nemlig at Marcus kan regne med å bli innkalt til militærtjeneste og sendt til Korea, noe som for ham fremstår som den sikre død.

Det er Marcus Messner selv som er fortelleren av historien, og på et tidspunkt lar han oss forstå, i en bisetning, at han snakker til oss fra det hinsidige. Det er altså den avdøde Marcus som snakker, og leseren får et hint om hvordan dette vil gå. På sett og vis et finurlig grep fra Philip Roth sin side, å dryppe denne vesentlige opplysningen nærmest som en detalj.

”Indignasjon” vil ikke bli stående som noe hovedverk i Roths omfangsrike forfatterskap, men romanen bærer likevel alle forfatterens kjennetegn, noe som garanterer noen timers god lesning.

Exit gjenferd

”Exit gjenferd”

Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo

Aschehoug, 2011 (284 sider)

Nathan Zuckerman (ja, dette er enda en Zuckerman-roman fra Philip Roth) har de siste 11 årene levd et tilbaketrukket forfatterliv oppe i Berkshireheiene. Han er blitt 71 år og har store plager med prostata og inkontinens. Dette fører ham tilbake til New York for en behandling hos urolog, i håp om å få kontroll på urinlekkasjene. Da Zuckerman i sin tid forlot New York var det for å slippe unna en forfølger som truet ham. Med årene har stillheten og den selvvalgte ensomheten gjort ham godt, han savner overhode ikke det hektiske storbylivet, Zuckerman nyter sin exit og fordyper seg i forfattergjerningen.

Vi skriver 2004. Tilbake i storbyen går ting ikke som Zuckerman har planlagt. Ved en tilfeldighet får han øye på en kvinne han kjente i 1956, Amy Bellette. Amy er barbert på den ene siden av hodet, og han kan se et operasjonsarr i hodet hennes. Amy Bellette var i sin tid gift med Zuckermans favorittforfatter E. L. Lonoff, en forfatter som døde for flere tiår siden og som nå er glemt av de fleste. Zuckerman gir seg ikke til kjenne, men dette tilfeldige møtet får ham straks til å oppsøke et antikvariat der han får tak i originalutgavene av Lonoffs seks novellesamlinger. Tilbake på hotellrommet kan han slå fast at novellene ikke bare var like bra som han husket, de er bedre.

Like etter ser Zuckerman tilfeldigvis en annonse i The New York Review of Books. Et forfatterpar i 30-årene, Billy og Jamie, ønsker å bytte sin 3-roms leilighet på Upper West Side med et rolig, landsens sted, helst for ett år. Spontant velter Zuckerman om på sine planer og tar kontakt med paret, som via finurlige omveier viser seg å stå i en slags forbindelse både med E. L. Lonoff og Amy Bellette. Det viser seg at Jamie har en venn (eller en elsker?), Richard Kliman, som skriver på en biografi om E. L. Lonoff, en biografi som skal avsløre en skitten hemmelighet. Kliman er i besittelse av halvparten av en uutgitt roman av Lonoff, og han er desperat etter å få kloa i resten. Kan Zuckerman hjelpe ham?

Alt dette skjer i løpet av de første 60–70 sidene. Starten på denne romanen fikk meg faktisk til å tenke på Paul Auster, som Auster etablerer Roth et spennende plot, her via en serie tilfeldigheter, og leseren forventer en krimliknende oppfølging.

Men strengt tatt lever ikke resten av romanen opp til disse forventningene. Jo da, historien om det forsvunne romanmanuskriptet følges opp, og den selvutnevnte biografen Kliman blir mer og mer pågående etter hvert som Nathan Zuckerman blir mindre og mindre samarbeidsvillig. Men så blir gamle Zuckermans romantiske lengsler etter den halvparten så gamle Jamie like viktig å fortelle, og romanen tar en litt annen vending enn man kanskje forventet (og håpet).

Det skal sies at Nathan Zuckerman i ”Exit gjenferd” bærer svært mange likhetstrekk med Philip Roth, så det ligger nok mye selvopplevd i denne boken. Er dette kanskje Roths forsøk på å komme fremtidige biografer i forkjøpet ved å sette disse i et lite flatterende lys? Er han redd for at eget forfatterskap skal diskrediteres av snuskete biografier? Nathan Zuckerman nekter å samarbeide med Kliman fordi han anser ham som uskikket til å skrive biografien om favorittforfatteren, Klimans analyse av Lonoff baserer seg på en teori som appellerer til de mest sensasjonshungrige.

”Exit gjenferd” ga Roth Man Booker International Prize, men romanen når ikke helt opp til de høyder som alle bøkene i ”USA-trilogien” holdt.

Gift med en kommunist

”Gift med en kommunist”
Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo
Aschehoug, 2007 (363 sider)

Denne romanen kom ut i USA i 1998 og er egentlig bok nr. to i Roths ”USA-trilogi”, hvor ”Amerikansk pastorale” (1997) er bok en og ”Menneskemerket” (2000) er bok tre. Nå har jeg lest hele trilogien, men i litt feil rekkefølge, men jeg innbiller meg at det ikke gjør så mye. I disse tre bøkene tegner Roth opp et stort lerret og øser av sine historie- og samfunnskunnskaper. Som leser skjønner du at her er en forfatter som kjenner sitt land og sitt folks historie inngående, og som makter å gjøre litteratur ut av et komplisert materiale. Jeg føler meg rett og slett beriket i møte med en slik litteratur, for Roth evner å si noe vesentlig om det samfunnet han er en del av, i en litterær setting. For så vidt ingen original ambisjon, men Roth er blant dem som fikser det aller best. Litt som Kjartan Fløgstad har gjort det for oss nordmenn, uten noen som helst sammenlikning for øvrig.

I ”Gift med en kommunist” er det selvsagt McCarthy-tidens USA som er rammen rundt romanen. Igjen lar Roth sin velkjente romankarakter Nathan Zuckerman fortelle historien. Lenge etter at hendelsene i romanen har blitt historie treffer Nathan igjen sin gamle engelsklærer fra high school, Murray Ringold. Romanen består egentlig av Murrays gjenfortelling av hva som egentlig lå bak hendelsene fra flere tiår tilbake, hendelser som Nathan Zuckerman bare delvis har skjønt årsaken til. Gjennom flere lange møter med den nå eldgamle engelsklæreren fortelles historien om bokens egentlige hovedperson – Murrays bror Ira Ringold, radiostjernen fra 1940-tallet, som gifter seg oppover i de sosiale klassene med den gamle stumfilmstjernen Eve Frame, og som på 1950-tallet blir skandalisert og svartelistet som følge av sitt medlemsskap i det amerikanske kommunistpartiet. Dette personlige dramaet får på en god måte frem den forgiftede stemningen som lå USA i etterkrigstiden, en epoke der storpolitikk kunne ødelegge familieforhold, og der mistanker og anonyme angivere kunne ødelegge yrkeskarrierer.

Men igjen må jeg bemerke at lesingens gleder synker utover i boken. Dette er muligens en personlig hangup, men for meg er 363 sider en lang roman, ofte synes jeg at romaner på stort mer enn 250 sider er unødvendig lange, og ikke sjelden mener jeg de kunne vært enda bedre hvis de hadde vært strammere redigert. Så også her. Siste halvdel av boken er i stor grad konsentrert rundt det personlige havariet i ekteskapet mellom Ira Ringold og Eve Frame, og for meg blir det litt for langt. Bevares, det er selvsagt godt skrevet, men altså …

En morsom (?) digresjon er det jo at Roth er blitt beskyldt for å ta en litterær hevn over sin ex-kone, den kjente skuespilleren Claire Bloom, med denne boken. Claire Bloom ga selv et lite flatterende bilde av ekteskapet med Roth i sine memoarer. Denne romanens Eve Frame-karakter skal visstnok ha mistenkelig mange paralleller til Bloom og hennes liv.