Står bunaden ved et veiskille?

I Norge har vi rundt 450 ulike bunader, alle med sin historie og sitt opphav. Noen, som Hardangerbunaden og Råndastakken, er direkte videreførte folkedrakter. Andre, som Løkenbunaden og Oslobunaden, ble designet i forrige århundre fordi det var ønsker om en lokal bunad. Noen bunader, som Nordlandsbunaden, favner et stort geografisk område, mens andre, som Sørkedalsbunaden, er fra et mindre område. 

Vi har bunader som er nitidig rekonstruert etter plagg som er i privat eie eller som befinner seg på museum, og vi har bunader med broderier inspirert av rosemaling eller utskjæringer på en døpefont. Det er så mange variasjoner, og så mange historier. Og ikke minst, så mye kjærlighet og kunnskap i arbeidet som ligger bak. 

Selv tok jeg svennebrev som bunadtilvirker i 2004 og har jobbet med og for bunadbruk og bunadglede siden det. Det innebærer at jeg i tillegg til å brodere og montere nye bunader, sy om og reparere gamle bunader også har vært i prøvenemnda for faget siden 2005 og er sensor på teoretisk eksamen som praksiskandidater må avlegge før de kan melde seg opp til svenneprøven. Jeg er i klagenemnda for både teorieksamen og svenneprøve, har sittet i læreplanutvalg og er nå engasjert i arbeidet med å utarbeide en modulstrukturert læreplan for faget. I tillegg, og vel så viktig, har jeg holdt bunadkurs siden 2007 og underviser på den modulbaserte bunadopplæringa som er en hjelp på vei mot et fremtidig svennebrev. Litt på siden av selve faget, men likevel relevant, er at jeg har vært styreleder i Norges Husflidslag i seks år og jobber som faglig ansvarlig i Store norske leksikon med ansvar for blant annet alle artiklene om bunad.

Dette allsidige arbeidet har ført til at jeg er så heldig å kjenne mange i bunad-Norge, både mennesker med utdannelse og inntekt av faget og hobbyutøvere som har som mål å holde egen familie bunadfine. Disse menneskene, og da særlig de som har bunad som levebrød, sitter denne uka og syr for harde livet. De jobber lange dager og sene kvelder for at andre skal kunne iføre seg bunad på nasjonaldagen, i konfirmasjoner og på vårens vitnemålsutdelinger. 

Det er jobb og det er kulturarv. Ikke bare kulturarv som i hvordan nordmenn kledde seg for tohundre år siden, men kulturarv som forteller om hvordan Norge ble en selvstendig nasjon i 1905. Bunadene ble brukt for å bygge nasjonal identitet før, under og etter unionsoppløsningen og var et symbol på gleden over at Norge var en fritt land. En ny bunadbølge fikk vi etter andre verdenskrig. Bunader har blitt brukt for å vise motstand mot EU og for å sette søkelys på problemet med nedleggelse av fødeavdelinger. Bunader er på mange måter viktig, og i dag eier en stor del av den norske befolkningen egen bunad. Faktisk er den norske bunadbruken så unik at praksisen, både måten bunaden brukes på og kunnskapen om hvordan den tilvirkes, i desember 2024 ble innskrevet på Unescos representative liste over immateriell kulturarv. 

Alt dette er så viktig, og alt dette er med på å holde bunadbruken levende. Men hva ser vi om dette i media? Hva virker det som om folk flest er opptatt av i dagene fram mot nasjonaldagen?

Joda. Det kjøres på med syntetiske skjorter utarbeidet av influensere med større fokus på egen inntjening enn på gjenbruk og naturmaterialer ( og historikk). Det skrives spaltemeter på spaltemeter om disse skjortene, og det henvises stadig til det ikke-eksisterende bunadspolitiet. Det fokuseres igjen og igjen på hvor dyrt bunad er og at folkedrakter burde være for alle, uten at noen skor seg med enorm inntjening. Det kommer e-poster fra brillekjeder med tips om årets solbrillemote til bunad, og diskusjon om hva slags fottøy og lipgloss som kan brukes til bunad er en årlig gjenganger. 

Alt dette er artikler og innlegg som skaper debatt og som folk, deriblant jeg, klikker seg inn på for å mene, synse og føle. Kort sagt er dette det som kalles klikkåte, altså artikler med overskrifter som lokker leseren til å klikke seg inn. Og mens de som kan faget og kjenner utfordringene med inntjening og arbeidstid på kroppen sitter bøyd over hekter og hemper, får de som skriker høyest og som ikke kjenner fag og historikk mulighet til å uttale seg med personlige meninger og sensasjonspregete holdninger. Det argumenteres friskt om at folk tok det de hadde og valgte selv i gamle dager, og at vi må tilbake til den friheten. Vil det si at vi også skal tilbake til enkeluer og skammeskaut for ugifte mødre? Tror folk virkelig at det var fritt fram i norske bygder, og at vi i landet som oppfant Janteloven ikke skilte på fattig og rik, storbonde og husmannsgutt? 

Jeg føler sterkere og sterkere at vi står ved et veiskille. Kanskje har det ikke så mye å si om en privatperson putter en polyesterskjorte inni bunaden fra bestemor. Og kanskje er det ikke så viktig om vi bruker hodeplagg eller ikke. Men kan vi ikke behandle bunadfaget med litt mer respekt og ikke la det være gjenstand for sensasjonspreget klikkåte med påfølgende åtseldyr som skriker ut meningene sine i kommentarfelt og kronikker fylt med private meninger?

Jeg har et stort nettverk av bunadbrukere, bunadtilvirkere og bunadentusiaster. De fleste som har egen bunad er glade i og stolte over bunaden sin og forteller gjerne historien bak sin egen bunad. Vi er ikke bunadspoliti, men vi setter pris på historie og kulturarv. La oss få fortsette å jobbe med å ivareta kunnskapen om hvordan og hvorfor bunadene har blitt til uten at vi skal latterliggjøres som bakstreverske hurper som tar oss skamløst godt betalt.

Når jeg sier at jeg jobber for å spre bunadglede innebærer også det å motivere folk tilå oppsøke bunadtilvirkerfaget. Jeg blir glad og lettet hver gang vi i nemnda får en ny oppmelding til svenneprøve og jeg gleder meg over fulle bunadkurs og spørsmål fra tidligere kursdeltagere som i disse dager sitter med de siste stingene. Men hvordan skal jeg kunne fortsette å opparbeide entusiasme for denne delen av jobben og oppmuntre andre til å bli bunadtilvirkere eller glade hobbyutøvere hvis det de møter i sosiale medier er lettvint klikkåte og det som lett oppfattes som beskyldninger om proteksjonisme og at vi sitter fast i en hengemyr fra 1872?

Hvis Norge fortsatt skal ha innbyggere som med glede og stolthet ifører seg bunader med lokal tilknytning i fremtiden må faget ivaretas, ikke rives fra hverandre i jakten på personlig vinning. 

trend og tradisjon

Dette innlegget ble første gang publisert 17.mai 2023, og oppsummerer det årets debatt rundt bruk av bunad. Det vi har sett så langt i år tyder på at også denne sesongen vil fokusere på skjorter. Jeg synes, om jeg kan si det selv, at denne teksten er god, så jeg sender den ut i verden på nytt og ønsker dere samtidig en fin innspurt til mai og årets vakreste eventyr - bunadbruk.

Årets debatt har vært omtrent som forventa og handla mest av alt om skjorter. Hvordan få de hvite skjortene hvite og hvordan få de farga eller mønstrete skjortene stuerene. I tillegg de tradisjonelle spørsmålene om hva bunadspolitiet ville si om dette og hint og diverse influencere som betror oss at de tar på seg akkurat hva de vil og at de blåser en langvarig nordisk jegermarsj i hva bunadpolitiet sier.

La oss ta det siste først. Hvis du er så engstelig for hva bunadpolitiet sier har jeg et godt råd til deg: Gå med den skjorta som er utarbeida til bunaden din. Da unngår du ganske greit mulig konfrontasjon. Hvis dette av ulike årsaker ikke er ønskelig har jeg et annet råd. Ta på deg den fjonge silkeskjorta, legg ut bilde og dokumenter stasen ( det er tross alt det viktigste) men la være å påkalle bunadpolitiets vrede. Skriv en caption som for eksempel - er jeg ikke fin? Jeg er sikker på at kommentarfeltet fylles med flammende emojis og ferskener likevel. 

Og apropos bunadpoliti. Det finnes IKKE noe bunadpoliti. Har aldri eksistert, blir aldri oppretta. Vi har heller ikke bunadfengsel, offentlig oppnevnt reglement med bøter og inndriving av tvangsmulkt. Hvis noen opplever å bli tilsnakke på gata er det helt sikkert av privatpersoner som ikke jobber med bunad. Vi som jobber med bunad har fri på 17.mai. Hvis vi er på jobb er vi mest sannsynlig innleid i kulissene og bedriver påkledning og søljeoppretting på folk som skal på tv. da har vi i hvertfall ikke tid til å springe gatelangs og bjeffe.

Derimot har vi noe annet, som er ganske hyggelig. Det kaller vi tradisjoner og er noe helt annet enn trender som det har vært snakka mye om i år. 

Jeg tror det er plass til begge deler i den spennende, levende og allsidige bunadverdenen vi lever i. Og vi som er opptatt av tradisjonene virker ofte vel så åpne for trendene som omvendt. Kanskje fordi vi vet at bunader har vært påvirket av trender siden de kom på markedet og at måten vi ser på bunad og ifører oss bunad har forandret seg opp gjennom tiårene? 

Tredvetallets helhetlige svarte eller mørkeblå silhuett som vi finner i  mange bunader passet godt overens med datidens motebilde. Det er liten tvil om at ulike farger og kvaliteter i femtitallets bunader passet godt overens med New look som også kjørte markert midje som blikkfang. På nittitallet kom festdraktene, og silkeskjerfene forflytta seg fra Telemark til resten av landet.

Jeg er ganske sikker på at mange av dere som leser dette har en bunadsparaply liggende i en skuff og lurer på hva i all verden dere tenkte på da dere brukte ti ganger så mye på den som på en normal svart paraply. Om noen år er det kanskje mangfoldet av skjorter vi ler av. Enten fordi vi ikke skjønner hvorfor det var så innmari viktig å sprenge grenser, eller fordi det ikke har så innmari mye å si. Vi har definitivt blitt mye mer individualistiske og opptatt av å uttrykke oss selv gjennom klærne våre. 

For et par år siden ble det lansert bunadbroderte munnbind, heldigvis enda mindre langvarig enn covid og i år er det altså mønstrede skjorter. Men det at stoffene er fra Liberty er ikke ensbetydende med at det er full frihet. Ihvertfall ikke til samlet stående applaus. Det vil alltid være noen som fokuserer på tradisjonene og framsnakker verdien av å bevare kunnskapen om håndverk her til lands. Og med håndverk menes ikke bare det å brodere og montere, men også hele prosessen fra linfrø til metervare. Den er lang, oppstykka og tidkrevende og de som har vært gjennom et slikt prosjekt med hekling, bråking, røyting og veving vil nok tenke seg om både en og tre ganger før de pakker bort linskjorta til fordel for blank silke.

Men hva med å kle oss som påfugler gjennom hele året? Står du på en norsk togstasjon en tidlig morgen er det mye svart, grått og beige å se. Hva med å kjøre på med en skikkelig gild cape i rosa ulldamask i november? Eller silkeskjerf, silkeskjorte og glitrende sølje til de grå dressbuksene? Hvis vi absolutt skal uttrykke vår personlighet de dagene i året vi bruker bunad bør vi vel gjenta suksessen de andre 360 dagene også?

Og til slutt. Det skal ikke være slik at vi MÅ ha bunad og når jeg leser ilske kronikker om at bunadpolitiet kan ta seg en bolle, at skribenten går med opprulla skjorteermer, hater bunad, foretrekker pumps eller andre vinklinger så ender jeg med å tenke at det går da helt fint an å ta på seg annet pentøy. For hvis det ikke er noen glede forbundet med å gå med bunad kan man vel like gjerne la være å gå med bunad?

Er´e så nøye?

Og da var det pån igjen men den samme diskusjonen om pimping og pynting, innovative solstråler og kjipt bunadspoliti. For å være helt ærlig er jeg drittlei av den årlige (og i mine øyne dårlige) diskusjonen om hva man skal putte inni bunaden. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvilken influencer som står bak årets blusemodell som "tilfeldigvis" har havnet inni en bunad, eller hvem som lar leserne bestemme om hun skal ha den oliven- eller ferskenfargde skjorta inni sin private bunad fordi det er så festlig med variasjon.

Det jeg derimot har lyst til å fokusere på er følgende:

Bruken av syntetiske fiber Det har ikke så mye å si om blusen med skreddersydde detaljer består av 98 % resirkulert polyester eller ny polyester. Syntetisk er det uansett, og plaggets holdbarhet blir redusert fordi slike syntetiske fibre oftere nupper, det er vanskeligere å fjerne lukt av svette og parfyme og sminkeflekker kan være ganske gjenstridige. Dermed vil ikke en slik skjorte holde seg så godt, og selv om prisen er "lav" vil det på sikt koste en del å stadig fornye seg. 

Flere av skjortene som selges som silke er definitivt ikke hundre prosent ren silke. Og joda, jeg vet at noen er i naturmaterialer tvers gjennom, men absolutt ikke alle. I dag er det mye snakk om det grønne skiftet, overforbruk og hauger av mer eller mindre ubrukte klær som forsøpler kloden. Da må det gå an å stille seg selv spørsmålet om man virkelig trenger en ekstra bluse til bunaden, eller om det er mer miljøvennlig å bruke den trofaste hvite skjorta i lin eller bomull enda en gang? De fleste av oss bruker ikke bunaden så veldig ofte, så det er ikke noe akutt problem om du gjenbruker plaggene. 

Og apropos gjenbruk så er bunaden i særklasse miljøvennlig. Den tåler tidens tann og går ikke ut på dato. Samme hvor trendy og innovativ du er i klesveien, om du er en gjenganger på best-kledd-lister og jevnlig intervjues om din stil og dine egenskaper som it-girl så er det ingen som får utslett av at du år etter år bruker den samme bunaden med den samme skjorta inni. Jeg tror faktisk ikke du blir mindre medievennlig heller, om du tar et solid standpunkt mot overforbruk og heller framsnakker økonomi. For de fleste som pimper bunaden som det så fjongt heter velger ikke den fargerike silkeskjorta som førsteskjorte, det er et tilleggsprodukt som brukes i stedet for den hvite som allerede ligger i skapet. Og i en tid hvor vi snakker om renter, huslån og økte matvarepriser er vel strengt tatt ikke behovet for en ny bluse som kanskje bare skal brukes en dag i året det største?

Mange snakker om viktigheten av å kunne velge. Jeg lurer ofte på hvorfor det må være så innmari mye styr og stress, og hvorfor folk er så ekstremt opptatt av å vise personligheten sin de dagene de går i bunad. Er det fordi de går med bunad så ofte, altså mer enn en gang i måneden eller er det fordi de også i det daglige kler seg individualistisk? Eller kan det være fordi de har lyst på noe nytt, og lar seg forføre av utredninger om bunadspoliti, gledesløse regelryttere og forhistoriske holdninger? 

De fleste av oss som tilvirker bunader fremhever bunadglede. Vi er ikke bunadspoliti og vi er stolte over at den allmenne norske bunadbruken i desember 2024 ble innskrevet på Unescos representative liste over immateriell kulturarv. Bunadtilvirkerfaget er en fagutdannelse med svenne- og mesterbrev og faget ble etablert nettopp for å ivareta viktig kunnskap. Alt dette er med på å holde bunadene aktuelle, men la oss få slippe å være aktuelle for aktualitetens skyld. 

Bruk bunaden du har i skapet fordi det er bærekraftig, både i et miljøvennlig og økonomisk perspektiv, og gled deg over kunnskapen, tålmodigheten og verdiene i plaggene. Og neste år kan du bruke nøyaktig samme bunad, uten å bekymre deg for sesongens it-farge på skjorta.