hvitveis

Hvitveis i Gaupesteinmarka naturreservat på den 17. mai.

Vierbukk - Lamia textor

Denne store, kraftfulle billa lever som larve flere år i morkne vierstammer før den kryper ferdig forvandlet ut av sitt trange bo. Bildet er tatt på Tisler i slutten av juni i forbindelse med en ekskursjon i regi av Østfold botaniske forening.

 

Nøkkerose - Vientjern

Lets dance . . .

. . . ta på de rø' skoa og dans ivei!

- fritt etter David Bowie.

Verneplanen for Gaupesteinmarka er nå, etter fire år, ferdigbehandlet hos Fylkesmannen i Østfold, oversendt Direktoratet for Naturforvaltning som umiddlelbart sendte den med anbefaling videre til Miljøverndepartementet. Det er totalt 18 verneområder i Norge som i høst, om budsjettet er tilstrekkelig, blir lagt på kongens bord for signering. Med det vil Gaupesteinmarka naturreservat på 6.568 dekar bli vernet for all framtid mot hogst og andre tekniske inngrep. I verste fall blir vedtaket liggende til over nyttår, men det kan vi leve med. Selv har jeg gjennom Naturvernforbundet i Ski jobbet for å få til et verneområde her inne i snart 20 år, registrert rødlistearter og Eventyrskog. Påklagd hogster og lagd litt leven innimellom, men i hovedsak holdt et lavt konfliktnivå. Allianser med personer og foreninger som deler interessen for vern og bidrar med å holde saken varm har vært viktig.
Til slutt ble det den såkalte "Frivillig vern"-modellen som ble løsningen. Her får grunneierne realisert verdien i skogen uten å måtte ta den konflikten det ville blitt å føre skogsmaskiner inn i hjertet av Gaupesteinmarka.
2010 var Naturmangfoldåret, 2011 er Skogens år og 2012 blir Gaupesteinmarkas år. Vi håper å få til en større markering når vernevedtaket er på plass.
Invitasjon kommer!

Endelig verneområde
Gaupesteinmarka blir naturreservat
Frivillig vern

Metallvannymfe

Maur, klatrende ned en tistel

Blåklokka og snutebilla

Jeg har brukt noen dager i blomsterenga og studert det som skjer av erotikk og dramatikk. Blomster og bier og hva de bedriver har vi alle lært på skolen. Men hvilket inngrep krabbeedderkoppen gjør i blomseterengas paradisiske harmoni gikk læreren forbi i taushet. Heller ikke snutebillas hemmelige liv i en blåklokkeblomst var en del av barndommens lære. Denne billa som kun er 2-3 millimeter lang legger de færreste merke til. Med det riktige utstyret solid plassert på stativ kan man i vinkelsøkeren i ro og fred studere denne minielefantens gjøren på en blåklokkeblomst. Håper å komme tilbake med flere skildringer fra blomsterenga i løpet av sommeren.

Krabbeedderkopp

Krabbeedderkoppen er blomsterengas kameleon. Fargen tilpasses den blomsten den jakter fra. Den kan sitte på kanten av prestekragens blomst i timesvis med klørne i angrepsposisjon. Det er flere små insekter som kravler rundt på blomsten, men krabbeedderkoppen er ute etter større bytte. Blomsterflua er en favoritt.


For en blomsterflue er det ikke lett å se de fire angrepsklare klørne.


Det kom et skikkelig regnskyll, men edderkoppen holdt stand. En stor dråpe som landet midt i blomsten fikk edderkoppen til å angripe. Ingen fangst denne kvelden.

blomster og insekter

Darwin fortalte oss tidlig at enkelte blomster og insekter er så sterkt knyttet til hverandre at den ene arten ikke overlever om den andre forsvinner. I Norge er vi kjent med sjeldne arter av blomster og sopp som har knyttet enda sjeldnere insekter til seg. Insektene er svært sjeldne fordi plantene de er avhengige av er sjeldne. Plantene er sjeldne fordi deres leveområder er under press. Enten ved at vi beslaglegger areal til utbygging. Ved at skjøtselsbetingede biotoper ikke lengre underlegges skjøtsel, som f eks beite og slott. Eller ved at kontinuitetsbetingede biotoper blir hardt utnyttet, som f eks flatehogst i gammel naturskog.





Når man kryper rundt i vegetasjonen med påmontert macroobjektiv (på kameraet), dukker det tidvis opp insekter man aldri har sett før. Ikke sikkert disse er sjeldne, men det kan jo tenkes at flua på myrkongla nettopp foretrekker myrkongle. Og at den gjennom tusener av generasjoner har tilpasset en form for sameksistens som kanskje også er gjensidig. På en slik måte at om myra dreneres og myrkongla tørker ut, forsvinner også flua. Kanskje ikke så farlig, men ta det som et eksempel på at vår rovdrift på naturen ofte har større konsekvenser enn det vi klarer å utrede oss fram til på forhånd.

Libelle

Forrige søndag inviterte NOF Østfold på båttur i Ytre Hvaler nasjonalpark. Det ble ikke så mye fugl å se for meg, jeg gikk til og med glipp av høydepunktene. Som landkrabbe hadde jeg tidvis nok med å sette fiskebein, eller var det sjøbein. Se forøvrig Kai Edvards reiseskildring, jeg behøver ikke gjenta den. Derimot var dagen enda ung da vi gikk iland igjen på Skjærhalden. Jeg rakk en tur til Ørekroken og til Huserstøet på Asmaløy. Det var der jeg fanget denne libellen. Forøvrig er høsten med vindstille en befrielse. I hele sommer har det blåst noe uforskammet og en del av mine planlagte motiv har gått dukken av den grunn. Men, heldigvis holder libellene seg flyvende et stykke utover høsten.

Blå vannymfe

En liten næringsrik dam vest for Guttormsvauen huset et mylder av øyenstikkere. Det litt abstrakte innslaget med det grønne strået og den røde fargen fra steinene i dammen hever bilder, synes jeg.

Bloddråpesvermernes hemmelighet

Jeg kan vel ikke påstå at jeg er ekspert på bloddråpesvermere, jeg så mitt første eksemplar på Nordre Sandøy i fjor. Det var en liten bloddråpesvermer, Zygaena viciae, som er rødlistet i Norge. I sommer dukket det imidlertid opp et utall på flere lokaliteter på Vesterøy og Asmaløy midt i juli. Dette var individer av både den lille, men flest av den vanligere seksflekket bloddråpesvermer, Zygaena filipendulae. I et par uker fikk jeg muligheten til å studere disse flotte sommerfuglene, før de plutselig ikke lengre var der.



Liten bloddråpesvermer, Zygaena viciae


De viste seg å være utrolig tillitsfulle og det var ikke noe problem å rigge til med stativ og fotografere dem der de satt på de lilla blomstene til blåknappen. Her satt de rolig i lange tider og flyttet kun på snabelen tidvis for å få tilgang på mer nektar. Etterhvert ble dette ganske kjedelig, jeg ventet på at de skulle fly for å forsøke på noen fluktbilder. Det var da jeg oppdaget det besynderlige med bloddråpesvermerne. Andre insekter flyr jo om de blir forstyrret. jeg forsøkte med litt brå bevegelser og etterhvert litt knipsing på blomsten. De satt om mulig enda roligere på blomsten. Ytterligere provokasjon førte til at de lot seg falle som paralyserte mot bakken. Der ble de liggende ofte med de røde undervingene opp innimellom vegetasjonen. Etter noen minutter i paralyse våknet de til og fløy av gårde. Dette må være en adferd bloddråpesvermerne benytter som en overlevelsesstrategi. Med sin svarte og rødflekkete kropp signaliseres at de er et giftbeger. Vitenskapen bekrefter at de faktisk er giftige. Denne fargekoden redder med andre ord både bloddråpesvermeren selv og deres potensielle fiender. For å få dem til å fly, må du ta insektet fra blomsten over i hånden. Holdes hånden høyt nok vil den velge å fly framfor å falle mot bakken. Problemet da er å klare dette samtidig som kameraet holdes klart.
Det hele viste seg enklere når de oppholdt seg på de gule blomstene til alanten. Disse er trolig ikke så rike på nektar, derfor flyttet bloddråpesvermerne oftere på seg. Men, uansett ikke enkelt å få gode fluktbilder.





Seksflekket bloddråpesvermer, Zygaena filipendulae


Et lite paradoks til slutt - grønn metallsvermer, Adscita statices, tilhører også familien bloddråpesvermere, Zygaenidae. Selv om den mer ser ut som et mintdrops enn et giftbeger. Og den flyr selvsagt avgårde om den blir provosert. Flukt eller paralyse er selvsagt ingen bevisst strategi fra insektenes side. Det er bare slik at de individer som har valgt feil strategi ikke har ført sine gener videre. Et paralysert mintdrops blir fort sett på som en godbit.


Grønn metallsvermer, Adscita statices


Alle bilder tatt håndholdt med Nikon D300 og 300mm f4.

Bloddråpesvermer - exit

Disse vakre svermerne er fascinerende skapninger. Jeg har gjennom ett par uker i sommer lært dem å kjenne. Jeg forsøkte med fluktbilder og det viste seg å være en utfordring. Dette bildet er tatt med 300mm f4 med nærgrense på 1,5 meter, det blir nesten en makro. Bildet er vel egentlig et nestenbilde, men litt artig. Så jeg velger å vise det. Det er egentlig det siste bildet i serien, jeg starter der. Jeg kommer tilbake med flere bilder og litt tekst om hva jeg lærte om bloddråpesvermerne i felt i sommer.

Blåvinge

Bilder av sommerfugler blir ofte veldig likt det man ser i gamle montere hvor sommerfugler med utspilte vinger er montert med en nål gjennom hodet. I felt er det en utfordring å reindyrke motivet, finne en ryddig scene og prøve å unngå de kjedelige rett ovenfra med utspilte vinger bildene. Å få sylskarpe bilder vanskeliggjøres først og fremst av bevegelse. Enten det er vinden, motivet eller egen ustøhet som er årsaken, eller oftest en kombinasjon av disse. Kanskje det helt skarpe ikke er like viktig som å fange bevegelse og litt handling.

Om å gå på vannet og ha babord lanterne på styrbord side!

Jesus gikk jo på vannet. Og det er ikke så merkelig. Det er bare å forholde seg til vannets overflatehinne slik disse insektene gjør.
Det jeg finner mer merkelig er hvorfor den minste av disse har babord lanterne på styrbord side.
(klikk på bildet for større versjon)
Som ofte med fotografering av nære ting, dukker det detaljer opp på skjermen hjemme som overrasker. Jeg har aldri lagt merke til før at disse insektene har røde lysene punkter på kroppen.