Bokanmeldelse: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

***Boken er et anmeldereksemplar fra forlaget. Meningene i anmeldelsen er mine egne, og ikke påvirket av at jeg har mottatt et gratiseksemplar av boken.***

Det å være ung og ikke klare å tilpasse seg forventningene man føler omverdenen har til en selv kan være tøft. Debutantforfatter Liv Marit Weberg har skrevet en solid ungdomsroman med en hovedperson som ikke har verdens best utviklede sosiale antenner. Med humor og en dose selvironi takler den unge kvinnen hverdagen på et vis.

Man tror at det å være ferdig på skolen vil si at man endelig har kontroll på sin egen livsball. At man kan bestemme i hvilken retning den skal trille. Det er det man har lært. Man har valgmuligheter og andre muligheter, og man kan bli akkurat det man vil, lærer man.

Men det kan man dessverre ikke. Det er det man forstår etter skolen. Man forstår sine begrensninger. Man forstår at de er svart mange. Man forstår at alt er umulig. Og i mellomtida, mens man sitter der, totalt handlingslammet, ruller livsballen bare videre, nedover altså, i raskt tempo, helt ukontrollert, og den stopper ikke før man dør. Dessverre.

Handlingen i boken begynner med at den navnløse hovedpersonen* flytter til hovedstaden for å studere. Den unge damen er litt sjenert og usikker på seg selv i sosiale sammenhenger, så fadderuke med diverse aktiviteter er ikke helt noe for henne. Her må jeg si at jeg kjenner meg igjen i hovedpersonens tanker på godt og vondt. Den usikkerheten jeg selv hadde da jeg begynte på høyskolen, og til en viss grad fortsatt har i større sosiale settinger den dag i dag er ikke god. Heldigvis har jeg innsett at jeg ikke er den eneste som føler meg litt sårbar og liten i slike nye settinger, og det går helst godt. I større eller mindre grad gruer de fleste seg litt til ting som er nytt og ukjent her i livet, men hvor mye man lar denne angsten prege seg varierer veldig. Denne historien er et eksempel på hvordan det kan gå når angsten i stor grad tar kontroll over mennesket.

Foreldrene mine smiler overentusiastisk til hverandre, de smiler i det hele tatt mye til hverandre. De synes antakeligvis at det er så pinlig å være skilt at de er nødt til å smile ekstra mye for å dekke over det.

Ting går alt annet enn på skinner for jenta, hun lyver om skolehverdagen for foreldrene og tildels lyver hun til seg selv også. Når man først har hoppet over første dag av semesteret er på en måte kursen for historien staket ut. Derfra blir det bare enklere og enklere å la være å møte opp, helt til den dagen studielånet ikke lenger kommer inn på konto. Har man spist opp alt som står i skapet er valget enkelt, man må gå på NAV for å skaffe hjelp. Det som viser seg å være eneste mulighet for penger inn på konto er en stilling som innebærer mye kontakt med mennesker, da er det duket for enda mer tragikomedie. Det er ikke lett å være usosial i en jobb hvor man skal yte service og samhandle med andre mennesker til enhver tid.

Jeg er lei, for å si det mildt. Hver dag hittil har det skjedd noe jeg ikke hadde forutsett at ville skje. Og da klarer jeg jeg jo heller ikke å håndtere det.

Vil du ha mer?
Se mine videosmakebiter fra boken ved å klikke her.

Ut i fra sitatet over kan man kanskje begynne å tenke seg til hvorfor livet er vanskelig for denne unge kvinnen. Hun er ikke alene om å ville ha kontroll på alt i hverdagen. På mange måter er det slik det har blitt i dag, vi kvier oss for alle området vi kan feile på. Dersom vi ikke tør å feile, og innrømme at vi er sårbare blir livet vanskelig. Det får meg til å tenke på viktigheten av, det jeg tror er, forsker og forfatter Brené Browns budskap i boken Uperfekt som bloggeren Anita skrev om for litt siden(følg gjerne linken for å lese bokanmeldelsen) - våg å vær uperfekt. Denne lille boken handler nemlig mye om skam, hovedpersonen skammer seg over mye og det hemmer henne enormt, og hun lever livet inn i sin lille, nesten, nakne leilighet. På mange måter føler jeg det litt som om Liv Marit Webergs hovedperson er Bridget Jones nevrotiske, yngre stesøster.

Det hele ser ganske svart ut for bokens hovedperson, men heldigvis kommer en og annen solstråle brytende gjennom det grå skydekket. Uten Webergs vittige penn hadde dette tildels vært en ganske tragisk roman, men humoren tar brodden vekk fra det som er leit uten at latter ødelegger for alvoret som ligger bak. Som leser kjenner jeg på følelsen av lettelse over at jeg trossalt ikke er like lammet som hovedpersonen i romanen i sosiale sammenhenger. På den andre siden blir mer bevisst på det å inkludere alle, gjøre så folk føler seg velkomne inn i en gruppe. Jeg vet ikke hvordan de er nå men i disse fadderaktivitetene tror jeg mange kunne fått en langt bedre start dersom noen hadde vært bevisst på at man faktisk ikke var tilstede. Noen ganger har man godt av å bli dratt litt ut av komfortsonen sin, ellers kommer man seg kanskje ikke videre i livet. De aller fleste av oss har noe å tilby samfunnet vi lever i, selv om ikke alle er de som trives i større grupper.

Utover i historien utvikler hovedpersonen seg noe, det er ikke lett for henne, men det går på et vis. Heldigvis faller ikke Weberg for Hollywood-trikset. Det er ikke så enkelt at en makeover kan løse alle problemer, det indre tar tid, sminke, kosmetiske endringer og kule klær er midlertidige løsninger og de egentlige problemene vil alltid finne veien til overflaten.

Og jeg vet godt hvem jeg er, uten at det er godt for noe.
For det er ingenting jeg får gjort med den saken.
Og noen ville kanskje sagt: Jo. Du kan for eksempel forandre hele personligheten din.

Boken er utrolig lettlest, og kapitlene er korte. Vi følger hovedpersonen i nåtid, det er hennes jeg-stemme som formidler hvordan hun har det der hun isolerer seg fra alt og alle. Språket presterer både det å flyte godt og å være irriterende på samme tid. Irritasjonsmomentet handler mest om språket til hovedpersonen og hennes gjentakelser, men på samme tid passer det hennes karakter og det er ikke uvanlig at vi legger til oss ord og uttrykk som vi ofte bruker ihjel. En annen ting som er litt bisart i historien er fraværet av tekniske duppeditter, men kanskje er dette helt bevisst. Det er med på å opprettholde hovedpersonens distanse og fravær til tiden hun lever. Uansett dette er småtteri i det store og hele, for inntrykket av jobben forfatteren har gjort og historien i sin helhet er veldig bra.

Andre om boka:
Så rart
Beathes bokhylle
Bokmerker.org
Barnebokkritikk

*I en telefonsamtale med en ukjent, muligens en feiloppringning, sier personen i andre enden navnet Anne Lise, men jeg oppfattet ikke det som navnet på hovedpersonen.

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Bokanmeldelse: Elefanten i rommet av Kari Saanum

Noen ting må man holde tett om, selv om skammen omtrent ikke er til å bære. For hva vil skje dersom familiens hemmelighet kommer ut?

Kaia er ensom, bestevenninnen har fått seg kjæreste og har ikke tid til andre mennesker i sitt liv akkurat nå. Heldigvis tramper Isabell inn i Kaias liv, Isabell er tilsynelatende ikke redd for noe, og hun vil gjerne være venn med Kaia. Problemet er den store, grå elefanten som så ofte kommer i veien for vennskapet deres.

Hvor kommer mitt eksemplar av boken fra?
Boken ble lånt på mitt lokale bibliotek på lørdag. Jeg tenkte jeg skulle raske med meg en, for meg, helt ukjent bok, og lese den. Valget falt på denne 96 sider lange korte romanen på vers av Saanum.

Lettlest bok, vanskelig tema

Kari Saanum har allerede med overskriften implisert at hovedpersonen Kaia er preget av noe som ikke skal snakkes om. Elefanten er et hinder i mange situasjoner, både i Kaias forhold til sine foreldre, og hennes nærmiljø. En må trå varsomt skal man klare å snike seg forbi den digre elefanten.

Temaet boken tar for seg er alkoholisme i hjemmet, det vonde og hemmelige som ties ihjel. Hva vil skje den dagen noen ikke lenger orker å bære på familiens hemmelighet? Som en motvekt til hovedpersonen Kaia, som er ensom, stille og usikker, introduseres leseren for Isabell. Isabell er uredd og sosial av seg, hun ser Kaia og bryr seg om henne. Saanum viser med Isabell hvor viktig det er å se andre mennesker. For å bli kjent med andre må man vie tid til dem, er det en som kanskje oppfører seg litt noe underlig kan det være at man med tid ser at det finnes en bakenforliggende årsak.

Budskapet om å gi andre tid og støtte slik at de kanskje åpner seg og forteller om sine problemer er godt og viktig. Saanum lykkes med å belyse hvordan et ungt menneske kan ha det i et alkoholisert hjem, og hvilke byrder personen bærer med seg, et ungt menneske med en gammel sjel.

Sammen, men intet samhold

Kaia vokser opp hos sine foreldre, men de voksne befinner seg på en annen planet. Den ene har tatt rollen som barn, den andre som beskytter. Det er vanskelig å ikke bli berørt av måten Kaia avvises på av hensyn til den i familien som til enhver pris må skånes for omgivelsene, som må beskyttes mot seg selv og andre. Her er en smakebit fra en episode hvor Kaia finner moren gråtende på kjøkkenet:

"Hvorfor gråter du da?" sier Kaia.
"Kan du ikke si det?"
"Det er ingenting," sier mamma igjen.
"Er det pappa?" spør Kaia.
"Ikke bry deg!" roper mamma.

Det er som om hun har kastet kaldt vann
i ansiktet på Kaia.
Alt inni Kaia fryser til is.
Hun føler ingenting.
Munnen er zippa.

Alkoholisme

Sykdommen blir aldri unnskyldt eller forklart med en episode i boken. Det kan være lett å falle for fristelsen for å gi leseren sympati for hvordan den syke har havnet i en ond sirkel. Man kan ane at det er noe som ulmer i fortiden, men det er bare som en antydning. Det er viktig at sykdommen står på egne ben, personen som er syk bør få hjelp, ikke syes puter under armene på fordi det er synd på vedkomne. Hjelp, og hjelp til selvinnsikt, er ikke å skåne den syke fra omverdenen eller å tie ihjel det som er skamfullt. Hovedfokus i fortellingen er på Kaias oppvekst, slik det bør være.

Korte vers

Som man kan se i sitatet er det korte avsnitt i denne boken, små vers og enkelt språk. Det enkle språket er kanskje ikke så spennende, men noen ganger kan faktisk tekster med enkelt språk slå kraftig fra seg. I bokens siste sider, hvor fortellingen har sin dramatiske topp, forsterker språket alvoret i situasjonen.

Slutten var ganske åpen. Kaia har vokst seg noe tryggere på sine omgivelser og man kan ane konturen av hvordan fremtiden kanskje kan fortone seg for henne. Allikevel jeg tok meg selv i å ønske at forfatteren skriver en bok til om Kaia og Isabell.

Anbefales til de som vil ha, eller kjenner noen som har behov for, en lettlest ungdomsroman med mening og til den som liker bøker som tar for seg ungdommer som har en vanskelig oppvekst. Man kan også håpe at boken finner frem til lesere som kan finne støtte i teksten.

Boken er forresten utgitt med støtte fra foreningen "Leser søker bok", en forening som arbeider for at alle skal ha tilgang på gode bøker.

Bokanmeldelse: Carrie Pilby av Caren Lissner

Carrie er smart en smart jente, uteksaminert fra Harvard allerede som nittenåring. Problemet hennes er at hun har store vanskeligheter med å tilpasse seg andre mennesker, Carrie trives best i eget selskap.

Carrie bor nå alene i en leilighet i New York, hun bruker dagene til å se på film, sove og regelmessige turer til psykologen. Carrie har ingen virkelige venner, hun mener selv at dette er et bevisst valg. Selv lever hun etter strenge moralske regler og mener at andre mennesker er umoralske og besatt av sex.

En liten smakebit fra boken:

"Wanna meet for coffee?" he asks.

There it is again.
Why does it always have to be coffee? Why is it  that no one ever says, "Do you want to get carrot juice sometime?" Or, "I know this great peach nectar place." Those things are a heck of a lot healthier than coffee, and better tasting. If I ever meet someone who asks me to meet up for some fruit juice, I'll marry him.

Mine tanker om boken:

Har du lyst til å lese en ungdomsbok med en særegen hovedperson så trenger du ikke å lete lenger. Carrie er noe helt for seg selv, den eneste andre hovedpersonen jeg har lest om tidligere som kan minne om henne er Holden Caulfield, hovedpersonen i Catcher in the Rye skrevet av J.D. Salinger.

Til å begynne med så irriterte Carrie meg noe, hun var så dømmende mot alle og enhver. Ingen var så smarte eller så fornuftige som henne, men ganske snart kom det frem at hun hadde sine ting som helt klart måtte jobbes med. En dag utfordret psykologen Carrie til å skrive en liste og i løpet av historien må Carrie gjøre alle disse tingene hun har satt opp på listen sin. Vi får følge Carrie på en reise hvor hun møter nye personer, hun utfordrer seg selv og sine verdier. I løpet av historien forelsket jeg meg litt i Carrie, hun var seg selv og hun nektet å gjøre som alle andre bare for å passe inn. Jeg mener det er en viktig ting man kan ta med seg fra denne boken, at man skal være trofast mot seg selv. Det fint å lære nye ting men man behøver ikke å være en som forsvinner i mengden fordi man gir slipp på deler av sin egen identitet. Det som også er viktig er å akseptere at andre er som de er og at de kan være gode mennesker selv om de ikke deler ditt syn i ett og alt

Historien til Carrie er både glad og trist på engang og hvis du holder ut med henne kan jeg garantere deg at du vil falle for henne, le med henne og kanskje også være bitte litt trist og lei på hennes vegne av og til.

Omslaget:

En fargerik kontrast til hovedpersonen i boken.

Oppsummering:

4 stjerner av 5 mulige.

Vil du vite mer om boken?.

Besøk Caren Lissners hjemmeside

Les Carens blogg 

Følg Caren på Twitter

Carrie Pilby av Caren Lissner

Utgitt: 2010(første gang i 2003)

Antall sider(paperback): 336

Forlag: Harlequin

ISBN:  9780373210107

Kilde: Anmelderkopi fra Harlequin via Netgalley.