Engel i snøen av Anders Totland

Stillferdig knyttneve i magen. Kanskje er det årets vakreste norske ungdomsroman?

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Engel i snøen er en hardtslående ungdomsroman, til tross for sin korthet og rolige tempo. Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at historiens jeg-person, som vi aldri får vite verken alder eller kjønn på, befinner seg på et sykehus i en avdeling for alvorlig syke.

Leseren betrakter barn og ungdom som kommer, får reise hjem og de som ender sine dager på sykehuset gjennom øynene til en annen pasient. Observasjonene føles realistiske, det er sårt og rørende fordi livet kan være slik. Det føles ikke ut som om fortelleren spiller på det sentimentale, hen formidler lite direkte følelser men for leseren er det rom for mye tolkning mellom linjene. Det er altså på ingen måte slik som man ofte kjenner igjen fra triste filmscener som, ikke sjeldent, blir forsterket med uendelig trist musikk.

Det ser berre så fint ut å sitja på pianokrakken, la fingrane svømma over tangentane og flyta inn i ei tankelaus verd av tonar.

Musikken er viet en del plass i boken, det tilfører historien en ekstra dimensjon. Musikk har den egenskapen at den kan røre og knytte mennesker sammen på en helt spesiell måte.

Det er mye leseren kan reflektere over. Temaer som liv og død åpner opp for store spørsmål. Tro eller ikke tro, det er også spørsmål som dukker opp i romanen. Kontrastene, og valgmulighetene, understrekes av to voksenpersoner hvor den ene er ikke-troende og den andre er prest, ingen tvinger sine meninger på det unge mennesket og det føles ut som naturlige emner for samtale med tanke på omstendighetene de befinner seg i.


Som tittelen avslører er snøen en sentral del av historien, den en symbolsk betydning. Historien utspiller seg fra vinterens begynnelse til det igjen er vår(eller kanskje var det sommer). Snø kan bety så mye. Det er slutten på høsten, det er blanke ark over som venter på at våren igjen skal male verden i farger.

Eg likar å tenka at menneska er som snøkrystallar. – Som snøkrystallar? seier eg. – Som snøkrystallar, seier pappa. – Dei kjem liksom ut av ingenting og svevar gjennom verda ei kort stund, uendeleg vakre og heilt spesielle.

Det er ikke så mye mer jeg vil skrive om handlingen i romanen, den kort med sine knappe 80 sider. Engel i snøen tok pusten fra denne leseren, og jeg regelrett hulket meg gjennom bokens siste sider. Nå er jeg riktignok lettrørt, men det er lenge mellom de virkelig store hulkene mine. Boken får min varmeste anbefaling.


Les også:
Barnebokkritikk om Engel i snøen

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Døgnfluedans av Ellen Fjestad

Tittelen på Ellen Fjestads Døgnfluedans får denne leseren til å reflektere over hvor kort og skjørt livet kan være.

Les også:
Min omtale av Sammen skal vi holde himmelen.

Advarsel
Først vil jeg begynne dette innlegget med å si at det er umulig for meg å skrive om Døgnfluedans uten å spolere handling fra Sammen skal vi holde himmelen. Så til de av dere som har lyst til å lese både første og andre bok, klikk dere heller innom innlegget jeg skrev om den første boka.

Vinneren av Uprisen
Ellen Fjestad debutert i 2012 med boken Sammen skal vi holde himmelen, den første boken i Luka-trilogien. Boka falt i smak hos unge(og ikke fullt så unge) lesere, den smakt faktisk så godt at Fjestad ble tildelt Uprisen for sin første ungdomsroman. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor historien til Luka og Gard fenget, Fjestad kan kunsten å trollbinder sine lesere, det var en vanskelig historie å rive seg løs fra, rett og slett. Etter at jeg hadde lest Sammen skal vi holde himmelen var jeg spent på hvor forfatteren ville ta historien videre, nå sitter jeg med fasiten.

Sorg og apati
Luka sørger over Gard, det er så ensomt, så grått. Luka er tilnærmet apatisk, likegyldig, til verden rundt seg, men livet kjører på, uten hensyn til henne, og hun tvinges til å engasjere seg. Hemmeligheter avsløres, farmoren har trukket seg inn i sitt eget sinn, lillebroren ser ut til å ha skaffet seg noen veldig usunne vaner og Statoil skal bore etter mer olje. Sistnevnte sak er det umulig for Luka å la gli forbi i stillhet, kunstneren som vil formidle noe med sine malerier vekkes til live inni henne.

En mørk og ubehagelig følelse gjennomsyrer Døgnfluedans. Jeg fikk lyst til å se meg over skulderen på Lukas vegne til stadighet. Hvorfor skal jeg selvsagt ikke avsløre, men alt har sammenheng med handlingen fra første bok. Språket flyter godt, og jeg som leser følger ordstrømmen nesten uten stans. Det er ikke mye jeg har å utsette på Ellen Fjestad og hennes verk, men av og til tenker jeg at hun forsøker å dra inn litt for mange temaer på en gang, men jeg glemmer det nesten, for Fjestad evner å gjøre det meste passende interessant.

Vi vet alle at en happy ending er out of the question i Døgnfluedans. Og jammen meg forsøker Luka pokker så hardt for å sørge for at hun ikke skal involvere seg i noe nye forhold, verken platoniske vennskap eller annet. Noen ganger er hun rett og slett hjerterå. Ellen Fjestad skriver frem følelser i meg, og jeg liker ikke alltid å være flua på veggen hos Luka, det kan være ubehagelig, men det betyr at forfatteren skriver troverdige episoder som maner frem noe i leseren. Når du får direkte vondt i magen av ting som blir sagt eller gjort, så er det ganske realistisk skildret.

Den første boken i Luka-serien var en kjærlighetshistorie i Romeo og Julie-stil, mens oppfølgeren har trekk fra thriller-sjangeren. Neste bok kan gjerne komme snart!

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Sinner - Wolves of Mercy Falls 4 av Maggie Stiefvater

Hva har skjedd med magien etter den opprinnelige trilogien? Har Maggie Stiefvater klart å skape fire fantastiske bøker eller ble det en for mye om ulvene fra Mercy Falls?

Isabel og eks rockestjerne Cole møtes igjen i denne boka, denne gangen er de i California. Historien handler om å finne tilbake til hverandre, Cole trenger en ting i livet sitt, og det er Isabel.

Maggie Stiefvater har en noe lyrisk måte å formulere sine setninger på, det er noe av det jeg virkelig satte pris på med Shiver, Linger og Forever.

En egen historie

Isabel Culpepper og Cole St.Clair var de to karakterene som var mest interessante for meg da jeg leste Forever. Forventninger til hva Maggie kunne finne på med disse to var høye da jeg i 2013 leste at disse to skulle få sin helt egen historie.

Siden den gang har noe skjedd, litt av Stiefvaters skrivestil-magi har blitt borte et sted underveis. Historien fenger heller ikke helt, og da blir det ikke topp stemning hos denne leseren. Isabel sin karakter ble rett og slett litt for mye for meg. "Jeg kan ikke binde meg, jeg kan ikke være forelsket", bla, bla, bla - it is all too much I tell ya'.

Isabel er både bitter og menneskefiendtlig. Cole på sin side er en sjarmerende fyr, men han har sitt å hanskes med, det henger sammen med hans fortid som rusmisbruker.  Jeg liker Cole, men må han hele tiden leve på kanten mellom liv og død? Kanskje, kanskje er det realistisk? Jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Stiefvater er fortsatt en dyktig forfatter, ja et riktig multitalent, det vet de som kjenner til henne. Skildringer og formidling av følelser er noe av det jeg virkelig mener hun er god på. Selv om det noen ganger kan bli litt for mye av det gode, som med Isabel. Her kommer et eksempel på hvordan Stiefvater kan beskrive, sitatet er hentet fra en krangel mellom Isabels foreldre:

“You and I both know that love is for children,'' he said. ''We're adults. Compatibility is for adults.''

''Compatibility is for my Bluetooth and my car,'' Teresa replied. ''Only they get along just fine, and my car never makes my bluetooth feel like shit.”

Det kommer ganske tydelig fram at ekteskapet ikke lenger er hva det engang var.

Hva tenker du? Er det nok at en bok ene og alene handler om å få den gutten eller jenta du vil ha? Er jeg for kravstor som ønsket meg noe mer?

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Fuck verden av Monika Steinholm

Romantikk, familiehemmeligheter, en blogg, godt språk med fine betraktninger, levende karakterer og en fengende historie. Det er en uimotståelig kombinasjon som Monika Steinholm har lykkes med i sin debut, Fuck verden!

At boken er et leseeksemplar har ikke
hatt påvirkning på min vurdering av boken.

Gunn og moren har flyttet til Tromsø, til mormors hus. Før hverdagen starter med ny skole og nye folk setter Gunn seg på traktoren, på taket av biblioteket i Tromsø finner hun et lite stykke frihet. Det blir ikke helt slik som Gunn har tenkt seg, det ende med en vill flukt fra to voktere gjennom Tromsøs gater. Det er ikke akkurat den måten man ser for seg å skaffe seg nye venner på.

Hvis ikke ungdom lar seg begeistre av denne boken så skal jeg gratinere min imaginære hatt, og spise den som tilbehør til middag.

Selv om det for meg er noe nostalgi over lesingen, både musikalsk og teknologisk, bør historien treffe i året den er utgitt i, nemlig 2015. Hovedpersonen Gunn er en tøffing, hun våger å være seg selv, men hun gir det å være en annen et forsøk også, det er ikke fullt så vellykket. Det er utrolig godt å se at det skrives jentekarakterer som kanskje kan være en sunn inspirasjonskilde for jenter som lever i den virkelige verden.

Himmelen er lys og mørk på samme tid. Er hun klar for dette? Klar for å starte forfra? Gjennom kjøkkenvinduet ser hun ryggen til Chris. Hun skulle ønske at hun i alle fall hadde tatt seg fri i dag. At hun hadde ønsket henne lykke til og sagt at hun måtte spise frokost.

Gunn er ensom etter å ha flyttet til et nytt sted, moren Chris er det ikke mye trøst i. Chris bruker nemlig mesteparten av tiden sin i jobben som sextelefonvertinne. Litt uventet finner Gunn trøst i Måkemormor.

Måken løfter på det ene øyelokket og ser rett på henne. Det er noe med blikket. Måken ser på henne, som om den kjenner henne igjen. Den løfter hodet og rister på vingene før den sprer dem og hopper ned fra treet. Det er noe galt med den ene vingen, og fuglen bakser. Den faller sidelengs, men greier å rette seg opp igjen like før den treffer bakken.

Jeg beklager min mangel på fornuftige ytringer om boken, aller mest har jeg lyst til å la vær å skrive noe, og heller bruke tiden på å lese boken en gang til.

Litt på siden:

Fuck verden er faktisk den andre ungdomsromanen jeg leser hvor en av karakterene jobber som sextelefonvertinne, den første var for meg den australske ungdomsromanen All I ever Wanted av  Vikki Wakefield. 

Jeg har gått utenfor biblioteket i Tromsø en dag det snødde. Det var litt magisk, for det er virkelig flott å se på.

Og du? Kong Salkins blogg, som er med i boken, finnes faktisk! Check it out!

Andre bloggere om boken:
Beathes bokhjerte
Bøker & bokhyller
Les mye
Solgunn sitt
Tine sin blogg - kultur, litteratur og tur
Barnebokkritikk

Les ungdommenes egne anmeldelser av boka på Uprisens hjemmeside.

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Gråt, baby av Kari Saanum

Det er tøft å bære på familiehemmeligheter, det så leseren Kaia gjøre i Kari Saanums første roman om Kaisa, Elefanten i rommet. Gråt, baby er en frittstående oppfølger, en oppfølger jeg personlig mener man får mest ut av om man har lest første bok.

Klikk her for min omtale av Elefanten i rommet

I Kaia bor det mange følelser, det er mye forvirring, sinne, skuffelse og redsel. Hvorfor skal livet hennes være så vanskelig? Hvorfor har de som hun trenger mest sviktet henne? Blant alle disse negative følelsene og tankene finnes det også mye kjærlighet, heldigvis.

Gråt, baby

Overskriften hinter til at det er en historie med mange følelser involvert, og den er en oversettelse av en låt med Janis Joplin; Cry, baby med (anbefaler alle å lytte til låta). Kaia har sannelig grunn til å gråte, hun har opplevd at stort sett alle voksenpersonene rundt henne har sviktet. Og den ene vennen som var der da livet var på sitt mest utfordrende er ikke lenger egentlig tilstede. Alt ble så rart.

Historien viser kjærligheten som barn ofte har til sine foreldre, selv til de foreldrene som svikter føler barna ansvar og er glad i dem. Kaia står ved sin fars side gjennom tykt og tynt, men har problemer med å forholde seg til moren, moren som voksen som aldri tok tak i problemet. En gutt kommer inn i bildet, det er godt, men samtidig er det vanskelig og forvirrende for Kaia, hun har så mange utfordringer i livet sitt nå. Det var godt for denne leseren å få møte Kaia igjen, enda føler jeg meg ikke helt ferdig med henne. Om det blir flere bøker eller om historien hennes bare

Dette er en historie det dessverre er behov for. I juli 2014 kunne man lese i Aftenposten at over 90 000 norske barn, det er åtte prosent av ALLE norske barn, lever med foreldre som misbruker alkohol. Uendelig trist, men sant. Som voksen, og som mamma selv, kjenner jeg det knuser hjertet mitt. Hvem er alle disse barna? Kjenner jeg noen av dem uten å vite det? Uten å registrere tegnene? Vi må huske å bry oss, spørre hvordan de rundt oss har det, ta oss tid til å samtale med barna i våre barns omgangskrets. Du som er ung selv, spør hvordan vennene dine har det? Lytt, vær en venn og gi din støtte om noen lever med en elefant i rommet.

Rustelefonen

Trenger du råd? Noen å snakke med helt anonymt? Rustelefonen er gratis, man kan være anonym. Hjelpetjenesten har også chat samt mulighet for å sende inn spørsmål helt anonymt. Besøk nettsiden eller ring 08588. Andre nyttige hjelpetelefoner og nødnumre for barn og unge finner du på denne nettsiden.

Historien er, som den forrige boken om Kaia, skrevet på vers. Teksten er enkel å lese for de aller fleste da også denne utgivelsen er støttet av den fine foreningen Leser søker bok.

Andre bloggere om boka:
Tine sin blogg - kultur, litteratur og tur

Beathes bokhjerte

Intervju med forfatteren:
Et stille opprør

BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende.

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Ada splitter naken av Kari Wæge

Ada er forelsket og nysgjerrig på sex og kropp. Debutantforfatter Kari Wæge fremstiller det hele like naturlig som det er.

Først vil jeg begynne med en aldri så liten advarsel til deg som ønsker å lese Ada Splitter naken. Ikke les bakpå boken! Teksten avslører nemlig noe av det som skjer helt mot slutten av ungdomsromanen. Personlig er det slikt noe som irriterer meg som leser. En person som nevnes i baksideteksten sier såvidt hei i begynnelsen av romanen, men det er først i sist del personen får en mer sentral rolle i romanen. Dette er ikke forfatterens skyld, men kanskje noe forlaget burde tenkt på før de sendte ut boken.

Adas liv er fylt av venner, familie og forelskelse. Selv om jeg er 32 år så kjenner jeg meg veldig godt igjen i historien som formidles. Følelsene og opplevelsene Ada har er av typen som man kan sette inn i en hvilken som helst tidsepoke, det er ikke så mye mer enn klær og gadets som har endret seg opp igjennom tidene. Derfor kan det nok ikke heller sies å være en spesielt original ungdomsroman, men alt behøver ikke heller å være det. Gjennomføringen er en viktig del av en god historie. Denne ungdomsromanen er godt skrevet, den er lettlest, søt og innom et alvorlig tema. Med andre ord helt passende lesestoff for en dag i sola.

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

En smakebit på søndag og Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad

Det er ikke mange norske debutanter som skriver ungdomsromaner med handling fra indianerreservat i USA, det har Kjartan Hjulstad gjort.

Brødrene Daniel og Moses vokser opp i et indianerreservat, og oppvekstmiljøet er preget av fattigdom, gjengkriminalitet, dop og vold i nære relasjoner. Fremtidsutsiktene er bleke, men begge guttene drømmer om et bedre liv. Daniel er konfliktsky, mens Moses er mer av en handlingens mann, på godt og vondt.

Minnesota og støvet ga meg som leser en fengende historie, men innholdet og språket var til tider preget av enkelte klisjeer, noe jeg kommer inn på senere i innlegget.

Det var forfriskende med et par gutter i hovedrollene i en ungdomsroman, mitt inntrykk er at vi er langt flinkere til å skrive om begge kjønn her i Norden enn hva man for eksempel er i USA, i hvert fall i enkelte sjangere. I den engelskspråklige ungdomslitteraturen er det ikke så uvanlig at jentene får hovedrollene, mens guttene er henvist til kjæresterollen. Det gjenspeiler seg kanskje i virkeligheten, at jenter leser mer enn gutter? Kan det ha en sammenheng med det kanskje?

Dramatisk

En bror ønsker å ta modige valg, men er for feig, den andre vil gjøre alt for å ta vare på familien sin, men han tar mange dårlige avgjørelser i håp om at summen av disse avgjørelsene skal løfte dem alle ut av elendigheten. Stedet som er valgt til romanens handling har gjort det mulig for forfatteren å skrive en historie med en stor dose dramatikk, uten at det går ut over troverdigheten(dog er det episoder i teksten som nok ikke er like troverdige med tanke på heltemot og dumdristighet).

Det er ingen hemmelighet at det står svært dårlig til i mange indianerreservat, det ingen tvil om at tema er veldig relevant til vår samtid. Fattigdom, overgrep og alkoholisme er for mange dessverre en del av hverdagen. Minnesota og støvet er i så måte en fin påminnelse om hvor privilegerte vi er her hjemme i Norge. Anbefaler alle interesserte å lese artikkelen til Washington Post som beskriver både hvordan native Americans har det i ungdomsfengsel og generelt i reservatene. Her er et lite utdrag fra artikkelen:

He considered suicide on two occasions. The only things stopping him were his younger siblings, whom he was mostly responsible for raising.

"I had a knife in my hand," he said, recalling one episode. "I was sitting in the dark outside and crying. I was going to either slit my wrists or go at my throat or my stomach."

Språket

Språket i første halvdelen av boken er litt preget av klisjeer, enkelte steder i teksten føltes det neste som om teksten hadde blitt skrevet på engelsk først, for å så bli oversatt tilbake til norsk. I bokens andre halvdel virker det mer som om forfatteren har funnet sin stemme.

Alt i alt en fin debut som jeg nok tror vil finne sine lesere, men noen favoritt hos meg blir det ikke. Kudos for å skrive om problemer som finnes blant unge i andre land, og en gruppe mennesker som har blitt segregert fra resten av samfunnet. I Norge har vi for eksempel vært svært ufine mot samene og omreisende, USA er dessverre ikke unikt i så måte i sin behandling av urfolket sitt. Det betyr på ingen måte at dette er ok, dette er alvorlige problemer flere steder i verden, og det må tas på alvor. Ingen gruppe mennesker er mindre verdt enn andre.

Hvilken bok var den siste du fullførte?

Hvorfor delta i "En smakebit på søndag"?
Gi flere muligheten til å oppdage din blogg. Du får en anledning til å oppdage nye bøker og bli kjent med spennende bokblogger/bokbloggere.


Hvordan delta på en "En smakebit på søndag"?

1.Her gjelder kun èn regel: No spoilers.

2.Viktig: Legg inn linken til ditt blogginnlegg i linkefunksjonen. Link tilbake til dette blogginnlegget i ditt eget. Glemmer du det finner leserne verken din eller andres smakebiter. Bruker du Twitter/Instagram for å promotere bloggen din? Hastag #smakebit.

Denne utfordringen er inspirert av den engelske bloggen Should Be Readings faste utfordring Teaser Tuesday.

An InLinkz Link-up

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå

Aasne Linnestås første ungdomsroman, Mamma er et annet sted, handler om Tale som nettopp har mistet moren sin.

Boken jeg er et anmeldereksemplar fra forlaget, innlegget inneholder min ærlige mening om boken. Jeg har ingen avtale med dette forlaget, eller andre forlag, jeg har ikke gitt noen lovnad om anmeldelse, og jeg har ikke mottatt noen godtgjørelse for å skrive om boka.

Mamma er et annet sted - bare en rask titt på bokomslaget og tittelen så forstår man at temaet i denne boken kan være alvorlig. Moren til Tale, Ane og vesle Jo på fire år er død - hun ble funnet ute på fjellet av hjelpemannskaper. Historien innledes like etter familien har mottatt dødsbudskapet. Gjennom Tales observasjoner får man et innblikk i familiens liv før morens død og i tiden etter dødsbudskapet ble mottatt frem til begravelsen.

Anne Linnestå tar leseren og hovedpersonen med på en reise gjennom de fem sorgstadiene. Det er interessant, i tillegg er det vondt å se hvordan de voksne glemmer hvor mye en tenåring faktisk forstår. Det hjelper ikke å senke stemmen, snakke rolig, når man tror ungdommen ikke hører på. Om man allerede er i en så sårbar situasjon blir ingenting bedre av å føle seg utestengt.

Fortellingen er skrevet ved bruk av 1.person, slik at jeg som leser kommer tett på hovedpersonen og hennes følelser og tanker - det kan gjøre det enklere å sette seg inn i opplevelsene Tale har. Minuset i dette tilfelle er at fortellerstemmen er til tider masete, og jeg undrer meg på om den ikke enkelte ganger er litt for barnslig med tanke på hovedpersonens alder. Tekstflyten er litt stakato til tider, det gjør boken litt ekstra tung. Akkurat nå leser jeg Slipp hold av Heidi Sævareid, og det er stor forskjell på hvordan de to forfatterne bruker språket, og jeg klarer ikke å fri meg fra å sammenligne de to(den ene skriver tilsynelatende lekende lett med et rikt språk, den andre har et godt språk, men det blir mer som en puslespillbrikke som bare nesten passer).

Om bloggeren

Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - et nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur.
Hun driver Bokblogger.no - den norske bokbloggerportalen og hun står også bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Stupekontroll av Neha Naveen

I debutromanen Stupekontroll møter vi de indisk-norske tvillingene Chi og Pari. Jentene er i ferd med å finne veien hjem etter å ha bodd for seg selv i ett år. Den ene i London, den andre i Oslo. Begge kommer de hjem med erfaringer som er vanskelig å dele med andre.

Boken jeg er et anmeldereksemplar fra forlaget, innlegget inneholder min ærlige mening om boken. Jeg har ingen avtale med dette forlaget, eller andre forlag, jeg har ikke gitt noen lovnad om anmeldelse, og jeg har ikke mottatt noen godtgjørelse for å skrive om boka.

Søskenkjærlighet

Chi er den hissige av de to søstrene, hun har et temperament og frykter litt at hun kanskje ikke er god på bunnen. I London hendte det noe som for alvor fikk henne til å tvile på seg selv. Pari er den stille og flinke, hun føyer seg lett etter andre og ønsker at folk skal være fornøyd for da slipper hun så mye mas. Det hadde vært fint med litt styrke føler Pari, men kanskje var det hennes egen feil at kjæresten lå med en annen?  Fellesnevneren for jentenes utfordringer er altså gutter, men der slutter likhetstrekkene.

Søskenforhold kan være helt spesielt - hvem har vel ikke følt det koke i topplokket og med vilje sagt noe som man vet kan såret et søsken? Det er få man kan være så irritert på og så glad i på samme tid. I denne boken er tvillingene Pari og Chi i ferd med å skli litt bort fra hverandre. De er veldig forskjellige, men historien formidler godt at de utfyller hverandre. De tror kanskje begge at det er på tide å klare seg helt alene, men selv når man begynner å bli(eller er) voksen er det godt å ha noen ved sin side. I hvert fall er det fint å ha noen å betro seg til, mens tiden hvor andre tar valg for en er forbi - nå må man selv sette utfor kanten og sørge for at landingen blir best mulig.

Det er ikke så mange norske bøker som det blir laget boktrailere til, men det har Stupekontroll fått:


Kapitlene i boka veksler mellom fortellerstemmene til søstrene, som beskrevet innledningsvis er de så forskjellige at det ikke byr på problemer å skille mellom de to. Språket flyter fint, kapitlene er korte og ganske lettleste. Det beste av alt er at karakterene er troverdige, og de har begge en fin utvikling gjennom romanen.

Jentene lever med beina plantet på hver sin side av to ulike kulturer, men det er ikke dette romanen handler om. Historien som fortelles på mange måter er ganske hverdagslig. Stupekontroll handler om utfordringene som en kan møte på i en tid hvor alt er i endring. Slutten av tenårene, hendelser kan ikke kontrolleres på samme måte som et perfekt stup.

Naveen har skrevet en solid historie, det er passelig blanding av drama, kjærlighet og det å "finne seg sjæl". Det mangler noe når det kommer til originaliteten til å heve romanen til knakende god, men det er absolutt en lesbar bok. Jeg tror de som selv er tenåringer vil like boken virkelig godt. En forfatter å holde øye med for fremtiden.

Visste du forresten at Neha Naveen er lillesøsteren til forfatter og journalist(leder Aftenpostens videodebattserie Agenda) Mala Wang-Naveen?

Hva er vel bedre enn å avrunde dette innlegget med en låt fra Chis favorittband?


Andre om Stupekontroll:

Barnebokkritikk

Leseriet

Dagsavisen

Ubok

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Undone av Cat Clarke

Every good story deserves a happy ending – it’s a basic rule of storytelling. The boy next door certainly shouldn’t die.

Undone er en historie om det vanskelige livet om å være en av de som sitter igjen etter at et ungt menneske har begått selvmord. Kai tar sitt eget liv, samfunnet kan ikke akseptere at han er homofil, bestevennen Jem sitter alene igjen. Verden ser mørk ut. Dette er en godt skrevet samtidsroman for ungdom fra den skotske forfatteren Cat Clarke.

Undone, publisert i 2012 av  Quercus. 502 sider.

Usikker

Jeg har et veldig ambivalent forhold til boka Undone etter å ha lest den ferdig. På den ene siden var det en god leseropplevelse, forfatteren kastet ut kroken på første side og jeg beit på helt fram til siste side. På den andre siden var det flere ting som irriterte meg veldig når det gjaldt bokas kvalitet. Språket var godt, men mot slutten utfolder historien seg dessverre ved bruk av en del kjente klisjeer fra både bøkenes og filmenes verden.

Kai var Jems beste, og faktisk eneste, venn. I følge Jem hadde hun ikke behov for andre venner enn sin elskede Kai. Jems kjærlighet for Kai var mer enn hva han kunne gi henne, men en god venn forstår og svikter ikke av den grunn. En dag blir Kais seksualitet avslørt for "hele verden", og det på verst tenkelige måte, Kai klarte bare ikke å leve videre med det.

And I knew. She didn’t even have to tell me. I knew. But she told me anyway. I screamed. A raw, animal sound that I would never have imagined could come out of my body. Then I blacked out. When I woke up he was still dead.

Etter at Jem har kommet seg litt etter det største sjokket og den lammende sorgen bestemmer hun seg for at hun vil hevne Kai. Slik er starten på et stort drama. Jem klatrer på den sosiale rangstigen, hun forlater sitt virkelige jeg til fordel for en Jem som kan infiltrere gjengen til gjerningsmennene. Bare på den måten kan hun hevne gutten hun elsket.

He was the type of boy who would lie flat on his back in the middle of the lawn to make sure the sky above was still the same sky he’d left behind in Manchester.

Slut shaming - nedverdigende om andre jenter

Historien blir fortalt gjennom hovedpersonen Jems øyne(en hovedperson jeg faktisk ikke likte noe særlig). Derfor er det opp til leseren å tolke verden slik vi får den gjenfortalt av Jem, Jem er på ingen måte en objektiv forteller. Det blir fort klart for leseren at det ikke er mulig å stole helt på fortellerstemmen. Blant annet har Jem et noe forvridd syn på andre mennesker og hva et vennskap egentlig er(kun Kai er god nok i følge hennes standard). Jem er dømmende, negativ og mistenksom. Jeg må si at jeg ikke likte hvordan Jem stadig benyttet seg av slut shaming, snakket nedsettende om andre jenters valg og væremåte, som i dette eksemplet(og dette er langt fra det verste som finnes i boken):

But she wasn’t wearing a scrap of make-up, which was pretty much unthinkable to the popular, slutty girls she was friends with.

Det å bruke sminke gjør ikke en jente til et ludder, men i Jems bitre sinn fungerer det sånn. I tillegg følte jeg at Kais stemme, fra beyond the grave, var ganske stereotyp, det høres nesten ut som om han skulle være en av programlederne fra tv-serien Homsepatruljen. Shopping, mote, hår og sminke.

This month is all about SHOPPING! Your very favourite thing, right?!

Sosiale medier og fordomsfulle mennesker

For meg handlet Undone om hvordan enkelte mennesker takler sorg, den handlet også om mobbing og konsekvensene av uvettig bruk av sosiale medier. Har noe først "gone viral" er det faktisk altfor, altfor seint å angre. Det handler også om at det fortsatt finnes svært mange(dessverre) her i vår verden som ikke kan akseptere homofile. Med Jems egne ord:

Kai and I would be living in a world where nobody cared about your sexual orientation. Being gay wouldn’t be gossiped about or frowned upon – it wouldn’t even be worth mentioning. It would just be a fact. A mundane sort of fact.

Siden jeg selv er forelder kan jeg tipse om at dette er en bok som voksne gjerne kan reflektere litt rundt. Det er en tydelig påminnelse her om at tenåringene ikke må glemmes bort, en tenåring trenger også støtte hjemmefra. Denne historien hadde blitt utrolig kort om Jem hadde fått hjelp i begynnelsen av boken, etter min mening er det mye uvitenhet blant de voksne i historien. Greit, de er vennlige, men de er også rimelig naive.

Rollefigurene og SLUTTEN

Jeg tok meg i å ønske at Cat Clarke hadde valgt en annen synsvinkel i historien, bruken av førsteperson gjør det vanskelig å bli bedre kjent med de andre rollefigurene i historien(spesielt siden Jem er besatt av hevn og i realiteten ikke bryr seg om andre). Tiltross for de negative sidene ved denne boken så likte jeg den på sin måte, og jeg ser at Cat Clarke er en dyktig forfatter.

Historien endte slik den måtte, og jeg ønsker meg egentlig en oppfølger.

The sun’s coming up now. I was hoping for a proper, beautiful sunrise, but I think we both know you don’t always get what you wish for.

Cat Clarke ble født i Zambia, men hun bor og skriver fra Skottland. Clarke har skrevet flere ungdomsromaner, og i mai i år kommer hun med en ny, The Lost and Found. Den ser jeg fram til å lese.

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Flat out love av Jessica Park

Selvpublisering er populært, men det er langt mellom de gode titlene. Det sier seg selv når alle kan gi ut en bok uten at de har et profesjonelt støtteapparat bak seg. Denne gangen har jeg funnet litt kanel blant all skitten.

Flat out Love kjøpte jeg meg fordi bloggere jeg stoler på hadde trillet både firere og femmere på treningen da de omtalte boka. Tilfeldigvis var dette rett bok til rett tid. Egentlig er jeg overrasket over at boken ikke har blitt gitt ut på et større forlag. Dette var langt bedre enn mange andre selvpubliseringsfenomener som har blitt kjøpt opp av forlag.

Julie er blitt lurt av utleier, ikke enkelt når du er helt ny i byen. Heldigvis vet mamma råd, så et par telefonsamtaler senere er Julie innlosjert hos familien Watkins. Familien Watkins er greie, og Julie knytter raskt bånd med familiens to sønner, Finn og Matthew, og den litt særegne lillesøsteren, Celeste. Celeste har med seg en pappmodell, Flat Finn, av storebroren Finn overalt. Finn er ute og reiser, så pappdukken er en god trøst for Celeste, men burde ikke en 13-åring klare å takle separasjonen på en annen måte? Noe i familien Watkins er ikke som det skal.

Dette er historien om Julie som flytter fra Ohio til Boston for å gå på videregående, her havner hun under samme tak som en heller dysfunksjonell familie(en familie som fungerer dårlig eller unormalt). Det er forutsigbart og litt overfladisk, men likevel var historien så fengende at det ikke gjorde meg noen ting. What you see is what you get. Fine karakterer som man blir glad i, smarte er de også, på enkelte områder.

“Only one more exit, and then we’ll be there. This will be worth the two-hour drive. Trust us.” “When you say worth, do you mean there will be cash incentives involved? Apple is having a press conference in a few days, and I’m sure they’ll be releasing some wildly unnecessary gadget that I need."

Selvpubliserte bøker inneholder jo som regel de mer upolerte historiene, jeg tar meg selv i å lure på hvordan denne historien ville sett ut med en redaktørs rutinerte hånd. Det er viktig å huske på at forlagsbransjen gjør mer enn markedsføringsbiten. En redaktør jobber med et manus han eller hun ser et potensiale i, de arbeider sammen med forfatteren for å veilede frem til den virkelig gode historien. For å ikke snakke om alt som plukkes ut, og manusvaskere som passer på at vi lesere slipper å irritere oss over dårlig grammatikk(heldigvis var grammatikken på plass i denne boken).

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Så alt for ung: The unfinished life of Addison Stone av Adele Griffin

Død, men likevel så levende

Tittelen The unfinished life of Addison Stone lar meg avsløre at denne boken handler om en unge kunstnerspire ved navnet Addison Stone. Addy er død allerede fra bokens første side, bare 18 år gammel. Til tross for at Addy er død fremstår hun som lys levende for leseren, vennskap, kjærlighet, familie og psykiske lidelser - vi får vite det meste, oppleve det og føle på Addys korte, men intense liv.

(..)a New York art fable(..)
Forfatter Adele Griffins
beskrivelse av boken, kilde.

Nei, dette er ikke fantasy, Addy kan ikke løfte av kistelokket om natten for å røve livet fra New Yorks borgere, hun er faktisk død. Likevel må jeg føye til at det er elementer her som spiller på hovedpersonens psyke, som kan være ekte eller muligens er det bare fantasi i hovedpersonens eget hode. Du finner det kanskje merkelig at jeg beskriver Addy som lys levende i første avsnitt? Det gjør jeg fordi forfatter Adele Griffin har gjort et smart grep i denne ungdomsroman. Griffin har med boken skapt en form for biografi/memoar i intervjuformat. Gjennom intervjuer med, blant annet, Addys venner og familie, og ved hjelp av avisutklipp, e-poster, bilder og malerier er det mulig for leseren å danne seg et bilde av en energisk, manisk og ikke minst utrolig talentfull ung jente. I tillegg skaper alle intervjuene dybde hos karakterene som alle har tilknytning til Addys liv, her er ingen overflødige.


Art Elite Documentary from Victoria Bata on Vimeo.

Bilder, malerier, sitater og videoklipp som er laget i forbindelse med denne romanen kan du se  og videoene kan du se på Addisons hjemmeside iamaddison.com.

Det at så mange forskjellige mennesker forteller om sitt forhold til Addy og tiden helt frem til hun dør, gjør at leseren kan danne seg et sammensatt bilde av "living breathing" Addy. Et virkelig unikt menneske, både på godt og vondt. En annen interessant observasjon, som ofte gjelder utenfor bokens permer også, er at alle intervjuobjektene mener de sitter på en form for sannhet. Mens det først er når man ser alle historiene i sammenheng at man forstår mye av hovedpersonens liv og død.

Addison was a straight-up adrenaline junkie. She disguised her junkie need by calling it art.

Det blir som en slags biografi, boken i boken er skrevet av en fiktiv forfatter, en forfatter som av og til supplerer med nødvendige kommentarer. Jeg tror neppe jeg er den eneste som i begynnelsen undret meg om dette faktisk var en historie fra virkeligheten, men det er altså fiksjon. Kanskje er det en annen årsak også, historien er nemlig en moderne spinn/inspirert av en virkelig persons liv, nemlig skuespiller og modell Edie Sedwick.


Dette er forresten den første boken, så vidt jeg kan huske, jeg har lest som er satt sammen på denne måten og det fungerte veldig bra. Det at teksten brytes opp med bilder,og annet som virkemidler bryter fint med mer tradisjonell skrivestilen, boken blir derfor relativt lettlest selv om temaet er dystert.

I love that I never know who I'm going to meet next in New York. Sometimes I imagine all these millions of kids who have come here like jeweled doorknobs marked “turn me.” It's an Alice-in-Wonderland kind of city.

Addison Stone.

Stemningen gjennom hele historien er spent, litt manisk på mange måter som hovedpersonen selv er. Begynnelsen på slutten for Addison starter nok kanskje med et besøk hos besteforeldrene en sommer, da hører Addy stemmer, er de virkelige eller dreier det seg om en psykisk lidelse?

På mange måter var dette en veldig fin bok å gli over i etter å ha lest Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz. Selv om det er to meget forskjellige romaner tar de begge opp noen av de samme temaene.

En god, litt annerledes og gripende ungdomsroman.

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Bokanmeldelse: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

***Boken er et anmeldereksemplar fra forlaget. Meningene i anmeldelsen er mine egne, og ikke påvirket av at jeg har mottatt et gratiseksemplar av boken.***

Det å være ung og ikke klare å tilpasse seg forventningene man føler omverdenen har til en selv kan være tøft. Debutantforfatter Liv Marit Weberg har skrevet en solid ungdomsroman med en hovedperson som ikke har verdens best utviklede sosiale antenner. Med humor og en dose selvironi takler den unge kvinnen hverdagen på et vis.

Man tror at det å være ferdig på skolen vil si at man endelig har kontroll på sin egen livsball. At man kan bestemme i hvilken retning den skal trille. Det er det man har lært. Man har valgmuligheter og andre muligheter, og man kan bli akkurat det man vil, lærer man.

Men det kan man dessverre ikke. Det er det man forstår etter skolen. Man forstår sine begrensninger. Man forstår at de er svart mange. Man forstår at alt er umulig. Og i mellomtida, mens man sitter der, totalt handlingslammet, ruller livsballen bare videre, nedover altså, i raskt tempo, helt ukontrollert, og den stopper ikke før man dør. Dessverre.

Handlingen i boken begynner med at den navnløse hovedpersonen* flytter til hovedstaden for å studere. Den unge damen er litt sjenert og usikker på seg selv i sosiale sammenhenger, så fadderuke med diverse aktiviteter er ikke helt noe for henne. Her må jeg si at jeg kjenner meg igjen i hovedpersonens tanker på godt og vondt. Den usikkerheten jeg selv hadde da jeg begynte på høyskolen, og til en viss grad fortsatt har i større sosiale settinger den dag i dag er ikke god. Heldigvis har jeg innsett at jeg ikke er den eneste som føler meg litt sårbar og liten i slike nye settinger, og det går helst godt. I større eller mindre grad gruer de fleste seg litt til ting som er nytt og ukjent her i livet, men hvor mye man lar denne angsten prege seg varierer veldig. Denne historien er et eksempel på hvordan det kan gå når angsten i stor grad tar kontroll over mennesket.

Foreldrene mine smiler overentusiastisk til hverandre, de smiler i det hele tatt mye til hverandre. De synes antakeligvis at det er så pinlig å være skilt at de er nødt til å smile ekstra mye for å dekke over det.

Ting går alt annet enn på skinner for jenta, hun lyver om skolehverdagen for foreldrene og tildels lyver hun til seg selv også. Når man først har hoppet over første dag av semesteret er på en måte kursen for historien staket ut. Derfra blir det bare enklere og enklere å la være å møte opp, helt til den dagen studielånet ikke lenger kommer inn på konto. Har man spist opp alt som står i skapet er valget enkelt, man må gå på NAV for å skaffe hjelp. Det som viser seg å være eneste mulighet for penger inn på konto er en stilling som innebærer mye kontakt med mennesker, da er det duket for enda mer tragikomedie. Det er ikke lett å være usosial i en jobb hvor man skal yte service og samhandle med andre mennesker til enhver tid.

Jeg er lei, for å si det mildt. Hver dag hittil har det skjedd noe jeg ikke hadde forutsett at ville skje. Og da klarer jeg jeg jo heller ikke å håndtere det.

Vil du ha mer?
Se mine videosmakebiter fra boken ved å klikke her.

Ut i fra sitatet over kan man kanskje begynne å tenke seg til hvorfor livet er vanskelig for denne unge kvinnen. Hun er ikke alene om å ville ha kontroll på alt i hverdagen. På mange måter er det slik det har blitt i dag, vi kvier oss for alle området vi kan feile på. Dersom vi ikke tør å feile, og innrømme at vi er sårbare blir livet vanskelig. Det får meg til å tenke på viktigheten av, det jeg tror er, forsker og forfatter Brené Browns budskap i boken Uperfekt som bloggeren Anita skrev om for litt siden(følg gjerne linken for å lese bokanmeldelsen) - våg å vær uperfekt. Denne lille boken handler nemlig mye om skam, hovedpersonen skammer seg over mye og det hemmer henne enormt, og hun lever livet inn i sin lille, nesten, nakne leilighet. På mange måter føler jeg det litt som om Liv Marit Webergs hovedperson er Bridget Jones nevrotiske, yngre stesøster.

Det hele ser ganske svart ut for bokens hovedperson, men heldigvis kommer en og annen solstråle brytende gjennom det grå skydekket. Uten Webergs vittige penn hadde dette tildels vært en ganske tragisk roman, men humoren tar brodden vekk fra det som er leit uten at latter ødelegger for alvoret som ligger bak. Som leser kjenner jeg på følelsen av lettelse over at jeg trossalt ikke er like lammet som hovedpersonen i romanen i sosiale sammenhenger. På den andre siden blir mer bevisst på det å inkludere alle, gjøre så folk føler seg velkomne inn i en gruppe. Jeg vet ikke hvordan de er nå men i disse fadderaktivitetene tror jeg mange kunne fått en langt bedre start dersom noen hadde vært bevisst på at man faktisk ikke var tilstede. Noen ganger har man godt av å bli dratt litt ut av komfortsonen sin, ellers kommer man seg kanskje ikke videre i livet. De aller fleste av oss har noe å tilby samfunnet vi lever i, selv om ikke alle er de som trives i større grupper.

Utover i historien utvikler hovedpersonen seg noe, det er ikke lett for henne, men det går på et vis. Heldigvis faller ikke Weberg for Hollywood-trikset. Det er ikke så enkelt at en makeover kan løse alle problemer, det indre tar tid, sminke, kosmetiske endringer og kule klær er midlertidige løsninger og de egentlige problemene vil alltid finne veien til overflaten.

Og jeg vet godt hvem jeg er, uten at det er godt for noe.
For det er ingenting jeg får gjort med den saken.
Og noen ville kanskje sagt: Jo. Du kan for eksempel forandre hele personligheten din.

Boken er utrolig lettlest, og kapitlene er korte. Vi følger hovedpersonen i nåtid, det er hennes jeg-stemme som formidler hvordan hun har det der hun isolerer seg fra alt og alle. Språket presterer både det å flyte godt og å være irriterende på samme tid. Irritasjonsmomentet handler mest om språket til hovedpersonen og hennes gjentakelser, men på samme tid passer det hennes karakter og det er ikke uvanlig at vi legger til oss ord og uttrykk som vi ofte bruker ihjel. En annen ting som er litt bisart i historien er fraværet av tekniske duppeditter, men kanskje er dette helt bevisst. Det er med på å opprettholde hovedpersonens distanse og fravær til tiden hun lever. Uansett dette er småtteri i det store og hele, for inntrykket av jobben forfatteren har gjort og historien i sin helhet er veldig bra.

Andre om boka:
Så rart
Beathes bokhylle
Bokmerker.org
Barnebokkritikk

*I en telefonsamtale med en ukjent, muligens en feiloppringning, sier personen i andre enden navnet Anne Lise, men jeg oppfattet ikke det som navnet på hovedpersonen.

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Bokanmeldelse: Elefanten i rommet av Kari Saanum

Noen ting må man holde tett om, selv om skammen omtrent ikke er til å bære. For hva vil skje dersom familiens hemmelighet kommer ut?

Kaia er ensom, bestevenninnen har fått seg kjæreste og har ikke tid til andre mennesker i sitt liv akkurat nå. Heldigvis tramper Isabell inn i Kaias liv, Isabell er tilsynelatende ikke redd for noe, og hun vil gjerne være venn med Kaia. Problemet er den store, grå elefanten som så ofte kommer i veien for vennskapet deres.

Hvor kommer mitt eksemplar av boken fra?
Boken ble lånt på mitt lokale bibliotek på lørdag. Jeg tenkte jeg skulle raske med meg en, for meg, helt ukjent bok, og lese den. Valget falt på denne 96 sider lange korte romanen på vers av Saanum.

Lettlest bok, vanskelig tema

Kari Saanum har allerede med overskriften implisert at hovedpersonen Kaia er preget av noe som ikke skal snakkes om. Elefanten er et hinder i mange situasjoner, både i Kaias forhold til sine foreldre, og hennes nærmiljø. En må trå varsomt skal man klare å snike seg forbi den digre elefanten.

Temaet boken tar for seg er alkoholisme i hjemmet, det vonde og hemmelige som ties ihjel. Hva vil skje den dagen noen ikke lenger orker å bære på familiens hemmelighet? Som en motvekt til hovedpersonen Kaia, som er ensom, stille og usikker, introduseres leseren for Isabell. Isabell er uredd og sosial av seg, hun ser Kaia og bryr seg om henne. Saanum viser med Isabell hvor viktig det er å se andre mennesker. For å bli kjent med andre må man vie tid til dem, er det en som kanskje oppfører seg litt noe underlig kan det være at man med tid ser at det finnes en bakenforliggende årsak.

Budskapet om å gi andre tid og støtte slik at de kanskje åpner seg og forteller om sine problemer er godt og viktig. Saanum lykkes med å belyse hvordan et ungt menneske kan ha det i et alkoholisert hjem, og hvilke byrder personen bærer med seg, et ungt menneske med en gammel sjel.

Sammen, men intet samhold

Kaia vokser opp hos sine foreldre, men de voksne befinner seg på en annen planet. Den ene har tatt rollen som barn, den andre som beskytter. Det er vanskelig å ikke bli berørt av måten Kaia avvises på av hensyn til den i familien som til enhver pris må skånes for omgivelsene, som må beskyttes mot seg selv og andre. Her er en smakebit fra en episode hvor Kaia finner moren gråtende på kjøkkenet:

"Hvorfor gråter du da?" sier Kaia.
"Kan du ikke si det?"
"Det er ingenting," sier mamma igjen.
"Er det pappa?" spør Kaia.
"Ikke bry deg!" roper mamma.

Det er som om hun har kastet kaldt vann
i ansiktet på Kaia.
Alt inni Kaia fryser til is.
Hun føler ingenting.
Munnen er zippa.

Alkoholisme

Sykdommen blir aldri unnskyldt eller forklart med en episode i boken. Det kan være lett å falle for fristelsen for å gi leseren sympati for hvordan den syke har havnet i en ond sirkel. Man kan ane at det er noe som ulmer i fortiden, men det er bare som en antydning. Det er viktig at sykdommen står på egne ben, personen som er syk bør få hjelp, ikke syes puter under armene på fordi det er synd på vedkomne. Hjelp, og hjelp til selvinnsikt, er ikke å skåne den syke fra omverdenen eller å tie ihjel det som er skamfullt. Hovedfokus i fortellingen er på Kaias oppvekst, slik det bør være.

Korte vers

Som man kan se i sitatet er det korte avsnitt i denne boken, små vers og enkelt språk. Det enkle språket er kanskje ikke så spennende, men noen ganger kan faktisk tekster med enkelt språk slå kraftig fra seg. I bokens siste sider, hvor fortellingen har sin dramatiske topp, forsterker språket alvoret i situasjonen.

Slutten var ganske åpen. Kaia har vokst seg noe tryggere på sine omgivelser og man kan ane konturen av hvordan fremtiden kanskje kan fortone seg for henne. Allikevel jeg tok meg selv i å ønske at forfatteren skriver en bok til om Kaia og Isabell.

Anbefales til de som vil ha, eller kjenner noen som har behov for, en lettlest ungdomsroman med mening og til den som liker bøker som tar for seg ungdommer som har en vanskelig oppvekst. Man kan også håpe at boken finner frem til lesere som kan finne støtte i teksten.

Boken er forresten utgitt med støtte fra foreningen "Leser søker bok", en forening som arbeider for at alle skal ha tilgang på gode bøker.