Fremmedgjøring

Fremmedgjøring og utenforskap

Fremmedgjøring er en prosess som fører til at verden på en uønsket måte framstår som fremmed for mennesket. Begrepets opprinnelse tilskrives gjerne Hegel-eleven Ludwig Feuerbach, som skal ha vært den første til å bruke ordet fremmedgjøring (på tysk: "Entfremdung") i moderne betydning. I skjønnlitteraturen kjenner vi dette fenomenet kanskje best fra Franz Kafkas roman «Prosessen», der hovedpersonen vikles inn i en kompleks juridisk prosess som vedkommende overhodet ikke forstår noe av.

Begrepsavklaring

På norsk brukes betegnelsen "fremmedgjøring" oftest synonymt med engelsk "alienation" som først og fremst handler om en følelse av avstand til samfunnet og til medmennesker, en tilstand gjerne ledsaget av lede, angst eller depresjon. Et beslektet begrep er anomi. Dette ordet ble innført av Durkheim for å betegne en tilstand av normløshet, grunnet at man ikke opplever omgivelsenes normer som meningsfulle eller riktige. I begge tilfeller er et av kjennetegnene på fremmedgjøring en manglende følelse av identitet.

Når det gjelder forklaring av årsakene til fremmedgjøring og beskrivelse av den fremmedgjortes tilstand, kan vi grovt dele inn i to retninger: materialistiske forklaringer og esoteriske forklaringer. Blant de materialistiske forklaringene er den marxistiske teorien den mest betydningsfulle. Til de esoteriske forklaringene har kanskje eksistensialismen gitt det mest analytiske bidraget

Marxistisk forklaring

Karl Marx' teori om fremmedgjøring bygger på en kritikk av Hegel og de "unge hegelianerne", særlig Ludwig Feuerbach. Den går ut på at det i moderne industrisamfunn er slik at produktet en arbeider produserer blir skilt fra arbeideren, fordi det er kapitalisten som eier produktet og kontrollerer produksjonsprosessen. Produktet framstår derfor for arbeideren som noe "fremmed", og som hen ikke har kontroll over. I og med at det ifølge Marx er gjennom arbeidet mennesket omformer verden, innebærer det at dersom arbeidet blir fremmedgjort for arbeideren, vil også verden bli fremmedgjort for henne eller han.

Karl Marx mente at fremmedgjøringen kan deles i to:

1. Lønnsarbeidet. (Å arbeide for andre.) En sosial institusjon som umuliggjør menneskelig selvstendighet eller autonomi. Den frie, kreative delen av arbeidet tilhører kapitalisten. Arbeiderne må jobbe med overenkle ting som overhodet ikke utfordrer kreativiteten. Arbeidet blir ikke et mål i seg selv, men et middel for å overleve.
2. Arbeidssituasjonen.
   1. Arbeidsprosessen. Man føler seg overvåket/kontrollert. Lite innsikt i hele prosessen, arbeider bare med en liten del av hele produksjonen. Kan få en følelse av maktesløshet. Arbeideren har lite autonomi, og opplever å bli overvåket og kommandert. Arbeidet føles meningsløst.
   2. Fra produktet. Mangel på interesse eller innsikt fra arbeidsgiveren og arbeideren. Kan ikke sette sin egen ære eller stolthet i at det er et godt produkt. Mangler interesse i det produktet som produseres. Har ingen større hensikt enn å få arbeidet unna.
   3. Fra egne evner. Rutinepreget og kjedelig over tid. Ingen utfordringer, ingen mulighet for selvrealisering. Det som skiller mennesket fra dyr er dets evne til å utvikle seg gjennom egen virksomhet, mennesket har skapende evner. Under fremmedgjøring kan ikke arbeideren utvikle seg eller lære noe nytt.
   4. Fra andre mennesker. Arbeiderne føler likegyldighet i forhold til hverandre. Lite menneskelig fellesskap. Likegyldighet ovenfor de andre. Tilbaketrekning og intriger. Falsk vennlighet, aggresjon og kjeft som resultat.

Esoteriske forklaringer

I motsetning til de materialistiske forklaringene, som tar utgangspunkt i forhold i samfunnet, fokuserer de esoteriske forklaringene på individet og dets indre liv. Utgangspunktet for individets følelse av fremmedgjorthet kan være religiøst, etisk eller estetisk. I eldre kristen litteratur var fremmedgjøring ensbetydende med å vende ryggen til Gud. Slik ble ordet "Entfremdung" brukt av Martin Luther, og det var ut fra denne betydningen Feuerbach videreutviklet begrepet. Selv om man kan finne liknende beskrivelser av fremmedgjorthet i romantikken, f.eks hos Novalis og Hölderlin, er det den eksistensialiske tradisjonen som har gitt den mest sammenhengende og utdypende forklaring. Denne tradisjonen tar utgangspunkt i Kierkegaards filosofi. En forklaring som mer nærmer seg den materialistiske ble gitt av Jean Jacques Rousseau, idet han beskrev menneskets fremmedgjøring fra naturtilstanden.

Fremmedgjøring i skjønnlitteraturen

I skjønnlitteraturen er det stort sett de esoteriske beskrivelser og forklaringer som råder, fra romantikken og til det 20. århundres forfattere som Kafka, Hesse, Camus og Hemingway. Ett unntak kan gjøres for Jean-Paul Sartre, idet han, selv om han regnes for en av de betydeligste eksistensialistiske filosofene, samtidig var opptatt av å gi en marxistisk forklaring på fremmedgjøringen i det moderne samfunn. Grovt sett kan si at fremmedgjøring er et typisk tema for modernistisk litteratur, idet postmodernismen ikke anerkjenner «meningen med livet» som et meningsfullt tema.