Hopp til innhold

Håøya (Frogn)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 16. aug. 2022 kl. 23:35 av 4ingBot (diskusjon | bidrag) (endel -> en del using AWB)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Håøya
Geografi
PlasseringIndre Oslofjord
Administrasjon
LandNorge
Posisjon
Kart
Håøya
59°41′49″N 10°34′09″Ø

Håøya er ei øy i Frogn i Akershus, nordvest for Drøbak og Oscarsborg festning. Navnet uttales ´håjja, ´håi, ´håja eller ´håe og betyr «den høye øya». Yngre uttale er `håøya eller ´håøya. Øyas høyeste punkt kalles Varden, som indikerer at stedet har vært brukt som ildvarde i tidligere tider. Toppen er på 229,4 meter over havet, som er det høyeste punktet både i Frogn[1] og i Oslofjorden. Øya måler 5,2 kvadratkilometer og er den største i den indre delen av Oslofjorden.

Den sørøstlige delen av Sørøya er en del av Oscarsborg festning, og er Forsvarets eiendom. Resten (halve Sørøya, Mellomøya og Nordre Håøya) eies av Oslo kommune. Grensa mellom Forsvarets og kommunens del går i linje mellom Bruresteinen i øst og nord for Geitestranda i vest. Skillet mellom Mellomøya og Nordre Håøya går ved Dragsundet.

Alle planter og dyr er fredet på Håøya. Det finnes elg og rådyr, mens harestanden er utdødd pga. harepest. Blomsterrikdommen er stor, ikke minst på grunn av urtehagene opprettet av Mariakirka i Oslo på 1400-tallet. Håøya er rik på bergmynte og fennikel den dag i dag, som et resultat av disse urtehagene. Det finnes 24 treslag på øya, deriblant barlind. Det er over 100 sopparter der og et populært sted for soppsanking.

Sørøya på Håøya er vanskelig tilgjengelig, men kan utforskes til fots i kupert terreng fra både Sagbukta og via Batteriveien, som begynner på den gamle militærkaia på øyas sørøstre side. Batteriveien ble bygget av Forsvaret mellom 1891 og 1917 og fører opp til de nedlagte store batteristillingene. To tredjedeler av veien er omtrent tre meter bred, og den har blitt anlagt med stabbesteiner og bolter. Boltene ble brukt til å hale opp kanonene langsetter veien.

På sørøya ligger også retterstedet der seks menn ble henrettet av tyske soldater i februar og mars 1942.[2] I mai hvert år er det ei minnemarkering med kransenedlegging på retterstedet.

Sørøya er et naturreservat[3] i 2002 på grunn av verdifulle barskogområder, med blant annet barlind. I 2008 ble det innført et ferdselsforbud i den østlige delen av naturreservatet på grunn av hekkende havørn.[4] Dette er den første gangen siden 1882 at havørn har hekket ved Oslofjorden.

Langs vestsida av sørøya skal det ligge senkede, tyske motortorpedobåter. Skrogene var av tre og nå råtnet bort, men motorer og annet utstyr kan fortsatt sees på bunnen. I bekken i Sætersdalen på sørøya skal det ha forekommet gullvasking på 1800-tallet. Tre, fire påler fra kaien kan fortsatt sees der gullvaskingen skal ha skjedd.

Mellomøya og Nordre Håøya

[rediger | rediger kilde]

Fra den første verdenskrigen produserte A/S Haaøen Fabriker sprengstoff (sikrit – en blanding av ammoniumnitrat og trinitrotoluen, altså TNT) på Mellomøya. Opprettelsen av fabrikken på Håøya skjedde etter et mislykket forretningsbesøk i Russland av Sam Eyde og Axel Aubert, som var daværende bestyrer på Nitroglycerin Compagniet på Engene ved Sætre. Bakgrunnen for reisa var et initativ av den franske hærledelsen, som ønsket sprengstoffproduksjon i Russland. Dette var mens verdenskrigen raste i Europa. Men uroen i Russland og den påfølgende revolusjonen satte en stopper for den påtenkte fabrikken i Russland. A/S Haaøen Fabrikers virksomhet på Håøya ble nedlagt i 1918 etter en eksplosjon i et laboratorium.

I 1937 ble området solgt til Oslo kommune, som ønsket å sikre allmennheten «friluftsområder ved sjøen utenfor byen». De rev en del av husene og planerte til teltplasser og leirområder. Opprinnelig var det hele 88 bygninger på øya. Kun 22 er tilbake i dag. Friluftsetaten i Oslo står for vedlikeholdet av grøntområdene mens kommunens bygningsmasse preges av liten utnyttelse. Selv midt i høysesongen er øya nesten folketom dersom man ser bort fra gjestende fritidsbåter.

Det er imidlertid gode muligheter for telting og fine forhold for småbåter. De mest populære småbåthavnene med fortøyningsmulighet til brygge er Sagbukta (på østsiden), Tåjebukta (på vestsiden) og Dragsundet (på vestsiden). Det foreligger en vedtatt detaljreguleringsplan for en offentlig gjestehavn i Tåjebukta, med plass til 90 båter.[5] Det går en traktorvei mellom dampskipskaiene i Sagbukta og Tåjebukta og Dragsundet og helt opp til Bjørnhuebukta på øyas nordvestside. Bjørnhuebukta ligger sørvendt. Her kan man se en stor gravhaug. Den antas å stamme fra den yngre jernalderen eller fra slutten av bronsealderen.

Drøbaksundet og den sørøstlige delen av Håøya.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Høyeste fjelltopp i hver kommune». Kartverket. 30. januar 2014. Arkivert fra originalen 15. oktober 2014. Besøkt 26. august 2015. 
  2. ^ Seks ungdommer ble skutt på Håøya Oblad.no
  3. ^ (no) Søndre Håøya i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  4. ^ Norsk Ornitologisk Forening om havørn på Håøya
  5. ^ «Reguleringsplan». Besøkt 22.9.2018. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]