Øystein Haraldsson
| Øystein II Konge av Norge | |||
|---|---|---|---|
Øystein blir innhentet og drept | |||
| Født | ca. 1125 Orknøyene eller et annet sted i Vesterhavsøyene | ||
| Død | (21. august?) 1157 Ranafylke | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Ragna Nikolasdatter | ||
| Far | Harald Gille[1] | ||
| Mor | Bjadok | ||
| Søsken | |||
| Barn | Øystein Møyla[2] (1157-1177) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Annet navn | Øystein Haraldsson | ||
| Regjeringstid | 1142–1157 | ||
Øystein II Haraldsson (norrønt: Eystein Haraldssun) (født ca. 1125, død 1157) var konge av Norge fra ca. 1142 til 1157. Han var eldste sønn av kong Harald Gille, og vokste opp i Vesterhavsøyene et sted. Han kom «hjem» til Norge i 1142, og ble da innsatt som konge sammen med de ca. 10 år yngre brødrene Sigurd Munn og Inge Krokrygg. Øystein ble drept av Inges menn i Ranrike (Båhuslen) i 1157.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Om kongen
[rediger | rediger kilde]Øystein Haraldsson ble født på en av Vesterhavsøyene (nåværende Shetland, Orknøyene eller Hebridene) rundt 1125. Faren Harald var født i Irland, men kom til Norge for å kreve den norske tronen som sønn av Magnus Berrføtt, en gang i slutten av 1120-årene. Harald hadde giftet seg med eller innledet et forhold til Øysteins mor Biadoc før han kom til Norge. Biadoc tilhørte en mektig gælisk ætt, hennes bror var far til Somerled, konge av Kintyre.[3] Harald ble drept i 1136, og i 1142 kom Øystein og moren Biadoc til Norge. Øystein ble anerkjent som konge umiddelbart, da faren Harald allerede hadde vedkjent seg farskapet.
Kong Øysteins liv og gjerning kan innby til ulike tolkninger: Edvard Bull[4] synes å legge vekt på egennytte, overfall og hardstyre, mens Knut Arstad[5] legger vekt på ham som en «handlingens mann» og nevner politisk rasjonelle årsaker til Øysteins herjingstokter i Skottland.
Han kom til Norge i begynnelsen av borgerkrigstiden, og bølgene hadde neppe lagt seg etter drapene på to konger og en tronkrever. Barnekongene Inge og Sigurd styrte gjennom et nettverk av stormenn som opptrådte som formyndere. Når Øystein som den eldre halvbror, anerkjent av sin avdøde far, kom til Norge, ble han tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelig Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
Øystein ble gift med Ragna Nikolasdatter, en norsk stormannsdatter. Han hadde også en sønn, Øystein Øysteinsson Møyla, men det er ikke kjent hvem som var hans mor.[6]
Vesterhavsferd
[rediger | rediger kilde]I begynnelsen av 1150-årene dro Øystein på et omdiskutert vikingtokt mot Orknøyene og Skottland. Han tok jarlen Harald Maddadsson til fange, krevde løsepenger og at jarlen erklærte lydighet til ham. Deretter plyndet han Aberdeen og «herjet vidt og bredt omkring i England».[7] Trefningen med jarlen kan sees som et uttrykk for en indrepoltisk stadfestelse av Orknøynenes tilhørighet til riket, og at Øysteins maktbase var sørvest i Norge og på øyene. Arstad spekulerer i om angrepene i Skottland var en hevn for kong David av Skottlands støtte til Sigurd Slembe, og/eller en inngripen i interne skotske forhold, som støtte til Øysteins egne slektninger. Angrepene i England kan med litt velvilje sees som et hevn for Harald Hardrådes fall, ca. 85 år tidligere.[8]
Snorre konstaterer bare at «folk dømte svært ulikt om denne ferden».[9]
Opprettelse av norsk erkebispedømme
[rediger | rediger kilde]En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av et eget norsk erkebispedømme, Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der alle tre deltok. Tidligere hadde den norske kirken vært underordnet det fellesnordiske erkebispedømmet i Lund i Danmark (nå en del av Sverige). Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[10]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning. I et eget brev som ble utstedt ved denne anledningen står Øystein alene som utsteder og garantist. Trolig hadde han en sentral rolle i denne viktige begivenheten.[11]
Konflikt mellom brødre
[rediger | rediger kilde]Øystein og Sigurd gjorde etterhvert felles sak mot kong Inge, og kretsen rundt ham, især Gregorius Dagsson og Erling Skakke. Sigurd Munn ble drept i Bergen i 1155, mens Øystein var 2 dagsreiser unna. Forholdet mellom Inge og Øystein vekslet i de to følgende årene mellom trefninger, plyndring og et forlik i 1156 som Øystein oppfattet som påtvunget ham av Inges overmakt.[12] Det avgjørende slaget sto i 1157, i Oslofjorden. Øystein ble forlatt av sine menn, og ble innhentet av en gruppe menn, som drepte ham med et øksehugg i ryggen mens han lå nede. Han visste hva som ventet ham da han ble fanget, men ba om å få høre messen først. Det fikk han, og deretter ble han drept.
Etter Øysteins brutale død, forvoldt av svogeren Simon Skalps menn, ble Øystein begravet i Fors kirke (nå Foss i Munkedal kommune i Bohuslän). Snorre forteller[13] at «Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. [...] Det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava». Tradisjonen om denne helligheten holdt seg, ifølge Edv Bull[4], gjennom flere århundrer, helt opp mot vår egen tid. De to kildene kalles Korskällan og Skårkällan. Den siste finnes fortsatt, sydvest for Foss kirke i Munkedal, der Øystein ble begravet.[14]
Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middels høy, en klok og skjønnsom mann. Men det drog mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær.
Snorre[15]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Øystein Møyla var angivelig kong Øysteins sønn med en ikke navngitt frille
- ^ Arstad, Knut Peter Lyche. (2009, 13. februar). Eg. Gilchrist Harald 4 Gille. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 22. september 2016 fra https://nbl.snl.no/eg._Gilchrist_Harald_4_Gille.
- ^ a b Edv. Bull. «Eystein Haraldsson» I: Norsk biografisk leksikon; 1. utg. Bd 3. 1926
- ^ Knut Peter Lyche Arstad. «(no) Øystein 2 Haraldsson» i Norsk biografisk leksikon.
- ^ Brathetland, Bente Opheim. (2009, 13. februar). Øystein Øysteinsson Møyla. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 22. september 2016 fra https://nbl.snl.no/%C3%98ystein_%C3%98ysteinsson_M%C3%B8yla.
- ^ Snorre, Haraldssønnenes saga, kap. 20
- ^ Arstad, Knut Peter Lyche. (2009, 13. februar). Øystein 2 Haraldsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 22. september 2016 fra https://nbl.snl.no/%C3%98ystein_2_Haraldsson.
- ^ Haraldssønnenes saga, kap. 20
- ^ Kardinalen var harm på Sigurd og Øystein [...], men han var overmåte vennlig mot Inge og kalte ham sin sønn.Haraldssønnenes saga, kap 23. Kanskje fordi Inge var ektefødt kongssønn, kanskje fordi Sigurd hadde bedrvet blodskam med søskenbarnet Kristin, kanskje av andre grunner.
- ^ Arstad, Knut Peter Lyche. (2009, 13. februar). Øystein 2 Haraldsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 22. september 2016 fra https://nbl.snl.no/%C3%98ystein_2_Haraldsson.
- ^ "Tvangsforlik", ifølge Haraldssønnenes saga, kap 29
- ^ Haraldssønnenes saga, kap 32
- ^ Foss kyrka. Hentet 22.09.16. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. september 2016. Besøkt 22. september 2016.
- ^ Heimskringla: Haraldssønnenes saga, kap 22
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Eystein II of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Øystein 2 Haraldsson hos Norsk biografisk leksikon