Corsaren
- Må ikke forveksles med det norske vittighetsbladet Korsaren
| Corsaren | |||
|---|---|---|---|
| Land | Danmark | ||
| Type | Periodikum, ukeblad (8. oktober 1840–30. mars 1855) | ||
| Grunnlagt | 1840; 183 år siden | ||
| Nedlagt | 1855 | ||
| Grunnlegger(e) | Meïr Aron Goldschmidt | ||
| Språk | Dansk | ||
| OCLC | 23816994 | ||
Corsaren var Danmarks første satiriske vittighetsblad av betydning og ble grunnlagt av den da 20 år gamle Meïr Aron Goldschmidt.[1] Det fungerte samtidig som en opposisjonsavis mot den sittende regjering på linje med andre politiske blader. Første nummer kom ut torsdag den 8. oktober 1840. Siste nummer utkom i 1855.
Opplagstallet var høyt, kanskje fem tusen, så det var blant de mest solgte tidsskrifter i Danmark. Corsaren fylte den oppgaven som dansk presse først kom til å ivareta senere, nemlig å påtale uoverensstemmelser mellom politiske mål, løfter og det som faktisk ble gjort. Trykkefrihetsforordningen fra 1799 gjorde det straffbart å offentlig kritisere eneveldet, kongehuset, religionen, statens alminnelige forhold, embetsmenn og privatpersoner, samt vennligsinnede fyrster og nasjoner. Det var også forbudt å skrive anonymt. Dødsstraff ventet den som oppfordret til endring av styreformen eller til opprør mot kongen, og Corsaren gikk nærmest inn for republikk og demokrati. I Christian 8.s regjeringstid (1839–48) ble 142 pressesaker ført i domstolene. Av de 315 numrene av Corsaren som utkom i Goldschmidts tid (1840–46), ble 40 numre beslaglagt av sensuren. Corsaren var ikke noe skandaleblad preget av personangrep, og mye mer enn et vittighetsblad, det inneholdt også artikler om litteratur og teater. Men i spaltene treffes «Hr. Folket» eller «Folkeaanden, forhen Kammertjener, nu Spækhøker». Bladet benyttet seg av dyrefabler med politisk brodd og oppdiktede referater fra redaksjonens møter. Corsaren talte de fattiges og husmennenes sak og tok deres parti mot de store godseierne.[2]
Av denne grunn sto Goldschmidts navn første gang oppført som utgiver tre år etter første utgivelse. Han ble dømt til 24 dagers fengsel, en bot på 200 riksdaler og fremtidig sensur. I 1846 ble han tvunget til å selge Corsaren i 1846 for 1 500 riksdaler.
Alt da han utga Præstø Amts Tidende, Næstved Ugeblad og Callundborg Ugeblad var han blitt fratatt retten til å utgi noe, så han var henvist til å bruke stråmenn som ansvarshavende redaktører, mens han selv skrev det meste av innholdet. Poul Ludvig Møller (1814-65)[3] var blant bladets bidragsytere, og redaktør mens Goldschmidt sonet en dom og senere var utenlands. Poul Møller delte ikke Corsarens republikanske holdning.[4]
En corsar er en pirat eller fribytter. Bladet skrev i en ironisk tone, så det var vanskelig å ta det for noe. Slik roste Corsaren kongehusets storhet ved fortelle om det imponerende antallet kongeslott som var betalt av skattyterne. Det ble sagt at ikke bare politiinspektør Reirsen leste Corsaren for å finne ut om det var noen grunn til sensur, men at også Christian 7. personlig leste gjennom det. Bladet huskes spesielt for «Corsar-striden» mellom Søren Kierkegaard og Poul Møller i 1846, senere også mellom Kierkegaard og Goldschmidt. Kierkegaard var kongetro og tok sterk avstand fra demokrati, og han uttrykte under pseudonymet «Frater Taciturnus» en trussel om et helt års latterliggjøring av Corsaren og daværende redaktør Poul Møller. Dette utløste en syndflod av spydigheter og karikaturer av Kierkegaard i bladet, så han følte seg offentlig latterliggjort i både tekst og bilder. Som «Frater Taciturnus» skrev han at man burde unngå å snakke om Corsaren, slik man «borgerlig bør unngå et offentlig fruentimmer». Alt i alt satte bladet Kierkegaards jåleri under lupen, ikke minst hans ønske om å være den som sitter med sannheten og belærer alle andre. Fra å være en anerkjent forfatter som ble lest av den dannede klasse, fremstod Kirkegaard som en gateoriginal. Han følte selv at han «mistet noen liv» og ble tiltagende bitter. I kjølvannet av Corsar-striden ble hans mange pseudonymer offisielt identifisert som hans. Kierkegaards tid på pidestalen var over.[5]
Bladet var også godt kjent i Norge, der Henrik Wergeland skal ha sagt til Poul Møller at bladet var så vel ansett i Norge at det gjerne kunne vært norsk.[6]
Corsaren var forbilde for det norske bladet «Manden»/Andhrimner, som ble utgitt av Paul Botten-Hansen, Ibsen og Vinje i 1851.