Hopp til innhold

Dmitrij Sjostakovitsj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dmitrij Sjostakovitsj
Født12. sep. 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
St. Petersburg[5][6][7]
Død9. aug. 1975[8][1][2][3]Rediger på Wikidata (68 år)
Moskva[9][6][7]
BeskjeftigelseKlassisk komponist, pianist, politiker, universitetslærer, librettist, musikkpedagog, komponist, regissør, manusforfatter Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Sovjetunionens øverste sovjet Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoctor of Sciences in History of art
Utdannet vedKonservatoriet i St. Petersburg (1919–1925)
EktefelleNina Varzar (1932–1935)
Nina Varzar (ukjent–)
FarDmitry Shostakovich
BarnMaksim Sjostakovitsj
Galina Dmitrijevna Sjostakovitsj
PartiSovjetunionens kommunistiske parti (1960–)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjetunionen
GravlagtNovodevitsjijkirkegården
Medlem av
8 oppføringer
Sovjetunionens komponistforening
Serbias vitenskaps- og kunstakademi (1965–)
Akademie der Künste der DDR (1956–)
American Academy of Arts and Sciences
Bayerische Akademie der Schönen Künste (1968–)
Sovjets fredskomité (1949–)
Kungliga Musikaliska Akademien (1954–)
Accademia Nazionale di Santa Cecilia (1956–)
Utmerkelser
39 oppføringer
Stalinprisen (1941)
Sovjetunionens statspris (1968)
Leninordenen (1946)
Oktoberrevolusjonsordenen (1971)
Folkets kunstner i Sovjetunionen (1954)
Stern der Völkerfreundschaft (1972)
Stor ærestegn i sølv av Ærestegnet for fortjenester (1967)
Léonie Sonnings musikkpris (1973)
Leninprisen (1958) (for verk: Symphony No. 11)
Arbeidets røde fanes orden (1940)
Ordenen folkenes vennskap (1972)
Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945
Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1966)
Folkekunstner av Den russiske sovjetrepublikk (1947)
Verdensfredsrådets pris (1954)
Fortjenstfull kunstner i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk (1942)
Leninordenen (1956)
Leninordenen (1966)
Gullmedaljen «Hammer og sigd» (1966)
Stalinprisen (1942) (for verk: Symfoni nr. 7 (Sjostakovitsj))
Stalinprisen (1946)
Stalinprisen (1950) (for verk: Padenije Berlina)
Stalinprisen (1952)
Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikkens Glinka-statspris (1974)
Sjevtsjenkos nasjonalpris (1976)
Wihuri Sibelius-prisen (1958)
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (1974)
Folkets kunstner i den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk (1972)
Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin
Medaljen for forsvaret av Leningrad
Jubileumsmedaljen i anledning av 30-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945
Arbeidets veteran
Medaljen til minne om Leningrads 250-årsjubileum
Helt av det sosialistiske arbeidet
Ordre des Arts et des Lettres
Ærestegnet for fortjenester
People's Artist of the Republic of Bashkortostan
State Stalin Prize, 1st degree
Stalin Prize, 2nd degree
Sjangre/
former		Symfoni, kammermusikk, opera
InstrumentPiano
IMDBIMDb
Signatur
Dmitrij Sjostakovitsjs signatur
Dmitrij Sjostakovitsj på Commons

Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (født 12. septemberjul./ 25. september 1906greg. i St. Petersburg i Russland, død 9. august 1975 i Moskva) var en russisk komponist i sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftevis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland.

Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien.

Sjostakovitsj skrev også 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Flere verk med sosialistisk-realistisk budskap vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk.

Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk.

Likesom Bach brukte tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H,som han anvendte i et antall verker.

Sjostakovitsj var elleve år gammel da Lenin kom til makten og kommunismen vedvarte så lenge Sjostakovitsj levde. Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist i konkurranse med blant annet Khrennikov og Kabalevskij. Det har senere vist seg at Sjostakovitsj trolig var en stille dissident, både lojal mot sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen, og at han var en av dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.

Biografi

[rediger | rediger kilde]
Fødestedet til Sjostakovitsj (nå skole nr. 267). Minneplakett til venstre.

Dmitrij Sjostakovitsjs familie stammet fra en polsk-litauisk slekt, og hans farfar Boleslaw var forvist til Sibir. Etter at han hadde avtjent sin straff, besluttet han å bli i Sibir, i byen Narim (ved floden Ob ca. 500 kilometer nord for Novosibirsk). Der ble komponistens far, Dmitrij Boleslavovitsj (1875–1922) født. Dmitrij Boleslavovitsj studerte fysikk og matematikk ved St. Petersburgs universitet, og etter at han hadde tatt eksamen i 1899 begynte han å arbeide for blant annet Dmitrij Mendelejev.

I 1903 giftet han seg med Sofija Vasiljevna Kokulina (1878–1955), komponistens blivende mor, som også kom fra Sibir. Sofijas far, Vasilij Jakovlevitsj Kokulin stammet fra Sibir og hadde arbeidet seg opp til en stilling som gullgruvesjef i Bodajbo et par hundre kilometer fra Bajkalsjøen. Sofija og Dmitrij Boleslavovitsj lærte hverandre å kjenne under hennes pianostudier ved konservatoriet i St. Petersburg. Da de giftet seg, sluttet hun å studere for å ta seg av den voksende familien på heltid. Paret fikk tre barn: Marija (født i 1903, som ble yrkespianist og lærer), Dmitrij (født den 25. september i 1906), og Zoja (født 1908, som ble veterinær).

I familien musiserte man gjerne, Dmitrijs far hadde en god tenorstemme og sang gjerne opera, populære stykker og sigøynerromanser til sin frues pianoakkompagnement. Likeså tok Sofija under sine studier ved konservatoriet ofte med seg kamerater hjem for å musisere. Dmitrij Dmitrijevitsj hadde i sin tidlige barndom ikke vist større interesse for musikk. Først i 1915 fant man ut at barnet hadde absolutt gehør og imponerende musikkhukommelse, og derfor ble systematiske musikkstudier innledet.

Moren tok som sin livsoppgave å støtte sønnen og sørge for at han skulle få en god musikkutdanning. Det var sterke bånd mellom dem, og moren fortsatte å bo hos Dmitrij til sin død.

I 1923 forelsket han seg i Tatjana Glivenko, en jevnårig, og datter til en filologiprofessor i Moskva. Dmitrijs familie syntes ikke om henne, men Sjostakovitsjs affeksjon holdt seg også etter at den unge kvinnen giftet seg i 1929, og først i 1932 da hun fødte sitt barn, gav han opp ideen om at hun skulle forlate sin mann.[trenger referanse]

Det livslange og dype vennskapet mellom Sjostakovitsj og Ivan Sollertinskij (1902–1944) så dagens lys i 1926. Sollertinskij var en intellektuell, historiker og publisist i Leningrad. De to traff hverandre i sammenheng med en eksamen i obligatorisk marxist-leninisme.

Dmitrij Sjostakovitsjs første hustru ble Nina Vasiljevna Varzar, som ble kalt Nita. Hun var datteren til et professorpar; faren var professor i jus og moren i astronomi. Nina selv studerte fysikk og matematikk og kom til å arbeide som forsker innenfor eksperimentell fysikk og med kosmisk stråling. De giftet seg i 1932, men i 1935 skilte de seg etter at Dmitrij hadde innledet et forhold til en 24-årig pianist, Jelena Konstantinovskaja. Senere samme året giftet Dmitrij og Nina seg på nytt da hun ble gravid. De levde sammen til Nina døde i desember 1954, selv om begge hadde affærer ved siden av. De fikk to barn, Galina (mai 1936) og Maksim (10. mai 1938), som ble dirigent og pianist.

I forbindelse med beleiringen av Leningrad ble Sjostakovitsj evakuert til Kujbysjev (nåværende Samara) ved Volgas strand 15. oktober 1941. Etter krigen bosatte han seg i Moskva.

Sjostakovitsjs andre hustru ble Margarita Kainova (1924–?) som på den tiden var en 33-årig Komsomol-aktivist. Sommeren 1959 ble de skilt.

I november 1962 giftet Sjostakovitsj seg med Irina Supinskaja, sin tredje hustru som var bare et par år eldre enn Sjostakovitsjs datter Galina. Irina var datteren av en polakk og en jødinne, begge var døde og hun hadde vokst opp i et barnehjem. Av yrke var hun redigerer.

Sjostakovitsj begynte å lide av kraftløshet i den høyre hånden. Dette gikk over til urørlighet og krevde hyppige sykehus- og helsehjembesøk. I slutten av 1960-årene ble det diagnostisert som polio. Rett før sin 60-årsdag ble han rammet av et hjerteinfarkt. I 1967 brakk han et ben og ble halt.

Ved begynnelsen av 1970-årene ble Sjostakovitsj behandlet av en ortopedikirurg i Sibir, og etter behandlingen kunne han spille piano igjen. Forbedringen var ikke varig, og gjentatte behandlinger og besøk på sykehus og helsehjem var nødvendig. I 66-årsalderen ble han rammet av det neste hjerteinfarktet. Sjostakovitsj kunne allikevel foreta reiser utenlands, til Tyskland, flere ganger til England, Irland og til og med til USA, for å konsultere leger. Fra og med februar 1973 ble Sjostakovitsj strålebehandlet for lungekreft som etter hvert spredte seg til leveren.

Dmitrij Sjostakovitsj døde klokken 16:30 den 9. august 1975, trolig av lungekreft. Han ble hedret med en statsbegravelse på Novodevitsjijkirkegården i Moskva.

Kunstneren

[rediger | rediger kilde]

Tidlige år

[rediger | rediger kilde]

Dmitrij begynte å studere komposisjon og piano ved St. Petersburgs konservatorium høsten 1919 under blant annet Aleksandr Glazunov, Leonid Nikolajev og Maksimilian Sjtejnberg. Dmitrijs pianospill vakte oppmerksomhet. Dette ledet til at han stilte opp i Chopin-konkurransen i Warszawa i 1927, der en annen russer, hans venn Lev Oborin, vant førsteprisen.

Hans første symfoni, som ble uroppført 12. mai 1926, fikk en svært bra mottagelse blant konsertpublikumet og fikk komponisten til å fortsette med ytterligere to symfonier med revolusjonstema, som også ble godt mottatt: Symfoni nr. 2 (Oktober, oppført 26. november 1927) og Symfoni nr. 3 (1. mai, oppført 21. januar 1930). Begge symfoniene hadde en tydelig form gjennom korsatser med politiske tekster av Aleksandr Bezymenskij og Semjon Kirsanov. Hans første opera var Nesen som bygget på Gogols fortelling. Operaen ble oppført samtidig med Symfoni nr. 3, men ble mislykket og tatt av plakaten etter bare tre forestillinger. Verket ble utsatt for kritikk, til en viss grad på grunn av sin abstrakte handling. Ballettene Den gylne alderen og Bolten hadde politiserende tendens, men ble dårlig mottatt på grunn av logisk og ideologisk svake handlinger. De spilles i dag som suiter eller enkeltstykker.

Stalin-tiden

[rediger | rediger kilde]

I 1934 hadde hans opera Lady Macbeth fra Mzensk (senere også kalt Katerina Ismajlova) urpremiere på to teatre samtidig - i Moskva og i Leningrad, og fikk svært bra mottagelse. De ble spilt for fulle salonger (83 gange bare i Leningrad), ble sendt seks ganger i radio og ble hyllet som den nye sovjetiske operaen. Vendingen kom da Josef Stalin besøkte en oppføring den 26. januar 1936, hvoretter en serie av sterkt negative kritikkartikler i pressen ble offentliggjort blant annet i Pravda: kaos istedenfor musikk), der han ble kalt «formalist» og «folkets fiende». Stalin anså hans musikk for ufolkelig, og ønsket en høyere grad av nasjonalisme i musikken. Sjostakovitsj tilpasset seg disse kravene. I året 1936 ble også Symfoni nr. 4 forbudt. Tross partiets negative kampanje, som dessuten sammenfalt med den store undertrykkelsesperioden i Sovjetunionen der flere kulturpersonligheter fikk gjennomgå (se Moskvaprosessene), ble Symfoni nr. 5 (1937), strykekvartett nr. 1 op.49 (1938) og pianokvintett op. 57 (1938) mottatt positivt av publikum, og Sjostakovitsj mottok Stalinprisen av første grad i mars 1941 for kvintetten. Senere ble han belønnet med Stalinprisen også for 7. symfoni («Leningradsymfonien») (første kategori, 11. april 1942) og Pianotrio (annen kategori, 1946).

Under andre verdenskrig ble Sjostakovitsj fremstilt som patriotisk og fikk stor publisitet – det største bidraget var Leningradsymfonien hvis partitur ble fløyet rundt halve jorden (som mikrofilm), for å muliggjøre premiere nesten samtidig i Russland (5. mars 1942 i Kujbysjev (Samara), der Sjostakovitsj var evakuert, og den 20. mars i Moskva, samt hos de allierte (29. juni av Henry Wood i London, i USA den 19. juli av Arturo Toscanini i en radiosending på NBC, og den 14. august av Sergej Kusevitskij i Massachusetts). Den mest bemerkelsesverdige oppføringen fant sted i det beleirede Leningrad den 9. august, der man skrapet sammen et symfoniorkester av 40–50 overlevende. Konserten ble sendt over høyttaler til de tyske troppene ved frontlinjen.

I 1946 startet Andrej Zjdanov (1896–1948), som ble utnevnt av Stalin til ideologisk utrensker av blant annet kunstene, sine aksjoner mot «formalister» og andre som avvek fra partiets oppfatning om hva som var korrekte sovjetiske kunstverker. Ved sin side hadde Zjdanov komponisten Tikhon Khrennikov, som ble ordfører i komponistforeningene og lojal talsmann for, hovedsakelig middelmådig, sosialrealistisk musikk. Det kulminerte med «komponistenes plenum» (2.–8. oktober 1946) og «sovjetiske komponisters første kongress» (17.–26. februar 1948). Komponister som Vano Muradeli, Sergej Prokofjev, Nikolaj Mjaskovskij, Aram Khatsjaturjan, Dmitrij Kabalevskij, Vissarion Sjebalin og Dmitrij Sjostakovitsj ble angrepet svært heftig. Partiet opprettet en «indeks over forbudte verker». For Sjostakovitsjs del havnet symfoniene nr. 6, 8 og 9, 1. pianokonsert, «To stykker for strykeoktett», «Annen pianosonate», «Seks romanser til tekster av W Raleigh, R Burns og W Shakespeare», samt «Aforismer» på forbudslisten. Sjostakovitsj ble dessuten avskjediget som professor. Tross de offisielle reprimandene for ikke å ha vært seg sitt ansvar som kunstner bevisst, ga han aldri noen offentlig kritikk mot dette.

Sjostakovitsj innså situasjonens alvor og var nær ved å ta sitt liv, ventet på å bli arrestert og måtte leve uten lønn den første tiden etter utrenskningen. Samtidig holdt han på å komponere «Passacaglia« i fiolinkonserten, og trolig gjengir den fortvilelsen i komponistens situasjon. Til tross for at konserten var ferdig i 1948, fant han det klokest å vente med oppføringen til etter Stalins død, liksom med den fjerde symfonien. Noen andre verker ble også skrevet for skrivebordsskuffen, for eksempel sangene «Fra jødisk folkepoesi», som ble skrevet akkurat da Stalin satte i gang en antisemittisk utrenskning i 1948. «Antiformalist Rajok» er en kjent musikkarikatur med kobling til kritikken i 1948 og til den andre komponistkongressen i 1957. Det gikk lenge rykter om Rajoks eksistens, og disse skapte en del autentisitetsdebatter, også etter at notene kom fram i 1989.

Tiden frem til Stalins død i 1953 kan ses som en fortsatt regimetro periode. Sjostakovitsj skrev filmmusikk og et antall verker med tydelig realsosialistisk programinnstilling, som for eksempel oratoriet Skogenes sang (op. 81; 1949), korverket Ti dikt til tekster av revolusjonære poeter fra sent 1800- og tidlig 1900-tall (op. 88; 1951). Til tross for verkenes tvilsomme kunstneriske verdi ble han belønnet med ytterligere to Stalinpriser. I det private skrev han blant annet 24 preludier og fuger (op. 87; 1950-51).

Sammen med noen forfattere ble Sjostakovitsj valgt til å representere Sovjetunionen på Kultur- og vitenskaps-kongressen for verdensfreden i New York i 1949, og lignende kongresser i Warszawa i 1950 og Wien i 1952.

Avstalinisering

[rediger | rediger kilde]

Etter Stalins død gjenopptok Sjostakovitsj arbeidet med symfonier, og i desember 1953 ble hans tiende symfoni (Op. 93) oppført med stor suksess hos publikum i Leningrad og Moskva. Symfonien inneholder komponistens signatur D-Ess-C-H og de til hans «muse«Elmira Navizova, en 24-årig pianist fra Baku. Hennes signatur er en variant av Elmira - E-A-E-D-A (etter E, L=russisk «Л» ser ut som A, Mi=E, R=russisk «Р» ser ut som D, og A). Til tross for symfoniens fremgang fortsatte Khrennikov å kritisere dens «formalisme», men atmosfæren i Sovjet ble mer og mer avstalinisert, og det kulturelle mangfoldet ble igjen akseptert innenfor visse grenser.

Noen av Sjostakovitsjs verker som var umulige å oppføre under Stalin, ble uroppført:

Dessuten kom verkene som var blitt forbudt (såkalt «upassende å oppføres i Sovjetunionen») igjen på konsertprogrammet. Blant annet Lady Macbeth, som ble satt opp igjen for operasesongen 1959–1960 på Kirovteateret.

Da komponisten fylte 50 år, ble han tildet Leninordenen og ved en hyldningstilstelning ble fiolinkonserten samt hans 5. symfoni oppført.

Den første cellokonserten op. 107, som ble uroppført 21. september 1959 av Mstislav Rostropovitsj, syntes å inneholde et «kodet» tema – det fire toner lange motivet som finnes i hele stykket er hentet fra «prosesjonen før henrettelsen» i Sjostakovitsjs filmmusikk til Den unge garden (1948), og finalen inneholder et ledemotiv som er forvrengte fraser fra Stalins yndlingsfolkemelodi Suliko.

Høsten 1959 foretok Sjostakovitsj to viktige reiser, en til festivalen for samtidsmusikk, Warszawa-høst, der han fikk muligheten til å høre moderne musikk av Bacewicz, Górecki, Boulez, Britten, Nono, Xenakis, Varèse, og en til USA der flere av hans verker ble oppført.

De to etterfølgende symfoniene hadde igjen programmatisk innhold. Den ellevte symfonien, op. 103, 1905, handler om den blodige søndagen under 1905-revolusjonen, som var en av de dramatiske hendelsene før den russiske revolusjonen. Symfonien ble uroppført på den førtiende årsdagen til oktoberrevolusjonen, og skaffet ham Leninprisen i 1958. Den tolvte symfonien, op. 112, 1917, var tilegnet Lenin, og ble oppført den 1. oktober 1961. Symfonien ble skrevet samtidig som Sjostakovitsj ble medlem i kommunistpartiet i 1960.

Senere år

[rediger | rediger kilde]

Den 19. september 1961 publiserte Jevgenij Jevtusjenko diktet Babij Jar i Literaturnaja gazeta, som berørte jødenes forfølgelse. Diktet opprørte opinionen og poeten ble anklaget for å løfte fram jødisk framfor det russiske folkets lidelse under verdenskrigen. Sjostakovitsj satte umiddelbart i gang med å komponere diktet, og kontaktet deretter Jevtusjenko for å få hans godkjennelse til å anvende teksten. Da de møttes, ble Sjostakovitsj interessert i flere dikt av forfatteren, og Symfoni nr.13 ble et femsatsers verk for symfoniorkester, basstemme og mannskor med satsene: «Babi Jar», «Humor», «I butikken», «Skrekk» og «En karriere».

Komponisten hadde problemer med å finne dirigent og bass som var villige til å oppføre dette kontroversielle verket. Hans førstehåndsvalg var Mravinskij, som hadde uroppført flere av hans symfonier, men han vegret seg. Likeså avslo den ukrainske bassen Boris Gmirja, som etter at han konsulterte det ukrainske kommunistpartiet, fikk beskjed om at diktene ville bli forbudt i Ukraina. Dirigenten Kirill Kondrasjin var villig til å dirigere symfonien, og begynte innstuderingene med bolsjoj-bassen Viktor Netsjipailo, og erstatteren Vitalij Gromadskij. Det påstås at det dagen før premieren oppstod en skarp meningsutveksling mellom Jevtusjenko og Nikita Khrusjtsjov da Jevtusjenko og Sjostakovitsj nektet å trekke verket tilbake.[10][11] Ved siste repetisjon var også bassen Netsjipailo forsvunnet av uklare årsaker, og reserven Gromadskij måtte innkalles. Verket ble oppført som planlagt den 18. desember 1962, men ble ikke omtalt i pressen. Det ble forlangt at teksten skulle justeres for å påpeke at også det ukrainske og russiske folket måtte lide under nazismen. Jevtusjenko endret åtte linjer slik at stykket passet bedre til regimets krav og ble nå oppført med den endrede teksten. Sjostakovitsj ville allikevel ikke endre partituret, og i Minsk oppførte straks etter dirigenten Vitalij Katajev den opprinnelige teksten. Selv om verket ikke var blitt forbudt, ble det gjort klart at videre fremføring ikke ble godkjent.

Sjostakovitsj påbegynte i 1961 en gjennomgang av Lady Macbeth og den reviderte operaen fikk nytt opusnummer, opus 114, og ny tittel – Katerina Izmailova. En uoffisiell premiere ble smugoppført ved at man med kort varsel byttet ut Rossinis Barbereren i Sevilla mot Katerina Iazmailova den 26. desember 1962, hvoretter partiet tok en betenkningstid. Den offisielle premieren fant sted 8. januar 1963. Den reviderte versjonen ble oppført i de nærmeste årene i Riga, London, Wien, Kazan, Kiev, Ruse i Bulgaria, Leningrad og Budapest. Da La Scala satte opp den eldre Lady Macbeth, protesterte Sjostakovitsj og krevde at opus 114 skulle anvendes.

Komposisjonene som ble til i Sjostakovitsjs siste ti år har et mer personlig preg. Annen cellokonsert, op.126, ble skrevet spesielt for Rostropovitsj og uroppført ved æreskonserten ved Moskvakonservatoriet i sammenheng med komponistens sekstiårsdag, der han ble overrakt Leninordenen, gullordenen «Hammeren og sigden» og tittelen «Helten av det sosialistiske arbeide».

I samme periode var Sjostakovitsj i en komposisjonsfase der dodekafoniske elementer ble anvendt: Syv vers av Alexander Blok opus 127, Fiolinkonsert nr. 2 opus 129, Strykekvartettene nr.12 opus 133 og nr.13 opus 138, Sonate for fiolin og piano opus 134 og symfoni nr.14 opus 135. I de tidligere årene hadde Sjostakovitsj i samsvar med sovjetdoktrinen bestemt avvist tolvtonemusikken (som dessuten var forbudt i landet).

Syv vers av A. Blok er skrevet for sopran, cello, fiolin og piano, og var påtenkt hans venner David Ojstrakh, Galina Visjnevskaja, Mstislav Rostropovitsj og komponisten, selv om hans helsetilstand ikke tillot ham å oppføre verket. Ved den første oppføringen den 23. oktober 1967 spilte en annen venn, Mieczyław/Moisej Vainberg, piano. Fiolinkonsert nr. 2 og fiolinsonaten ble skrevet som 59- respektive 60-års fødselsdagsgaver til David Oistrakh, og ble uroppført av fiolinisten den 26. desember 1967 (med Kirill Kondrasjin) samt den 8. januar 1969 og ble deretter et konsertnummer på dennes turneer. Den fjortende symfonien er egentlig en sangsyklus til tekster av Federico Garcia Lorca, Guillaume Apollinaire, Wilhelm Küchelbecher og Rainer Maria Rilke. Symfonien ble uroppført for en liten krets den 21. januar, med introduksjon av komponisten, og for publikum den 29. september 1969. Den uoffisielle oppføringen fant sted på Sjostakovitsjs initiativ, da han var syk og usikker på hvor lenge han hadde igjen å leve.

Symfoni nr.15 opus 141 (uroppført 8. januar 1972) og Strykekvartett nr.15 opus 144 (uroppført 1. oktober 1975) kan ses som komponistens musikalske testamente og en oppsummering av hans livsverk der nettopp disse to musikkformene var de viktigste. Symfonien vever inn en rekke sitater fra Rossinis Wilhelm Tell, Wagners skjebnemotiv fra Der Ring des Nibelungen, hans egne verker, blant annet passacagliaen fra den første fiolinkonserten, samt signaturen D-Ess-C-H. Sitatet i symfonien førte til flere spekulasjoner omkring skjulte meldinger. Kvartetten er svært alvorlig og preget av dødsstemning. Sjostakovitsjs siste komposisjon var Sonate for viola og piano opus 147.

Systemtro eller dissident?

[rediger | rediger kilde]
Frimerke fra år 2000

Sjostakovitsjs memoarer, utgitt på engelsk, fikk en helt annen reaksjon: plutselig ble Sjostakovitsj fremstilt som dypt kritisk mot sovjetsystemet og mot Stalin. Memoarene, nedskrevet av Solomon Volkov og publisert under tittelen Memoarer, har ledet til en omfattende revisjonist-debatt om Sjostakovitsjs sanne lojalitet. Ifølge Fay, Brown og andre forskere er det mye som tyder på at Volkovs bok ikke kan ses som autentiske memoarer; de notatene som ble forevist av Volkov og som var signert av komponisten, gjengav tekster som ble publisert i russisk media. Dessuten møttes ikke Volkov og Sjostakovitsj mer enn tre-fire ganger i perioden 1971–75, ifølge komponistens enke Irina.

Senere forskning antyder at Sjostakovitsj i store deler av livet faktisk var dypt kritisk mot det systemet han tjente. Mye tyder på at han var overbevist sosialist; og han ble dessuten rikelig belønnet (på samme måte som den kommunistiske eliten), men på den annen side var han periodevis dypt fornedret og hatet (hovedsakelig i Stalin-æraen). Det er mest trolig at Sjostakovitsj har vært en skapdissident, og at han bare uttrykte sine avvikende meninger gjennom musikken. Verket Antiformalist Rajok, nevnt tidligere, er et eksempel på at han eksplisitt uttrykte et dissidentstandpunkt.

Sjostakovitsj kom tidlig til å innse spillereglene i systemet. To runder med kraftige reprimander (1936–37 og 1948) lærte ham å tilpasse seg til partiets krav, selv om det virket hemmende på hans innovative kreativitet, overlevelsen var viktigere enn dumdristig heroisme. Han uttalte seg i offisielle sammenhenger, som kontakter med vesterlandsk presse, i overenskomst med den sovjetiske ideologien. Men på den andre siden kunne han i sine verker ta seg store friheter og berøre veldig følelsesmessige emner som antisemittisme. Hans tonale språk i de originale komposisjonene er fylt med dysterhet, sarkasmer og konfliktfylte eksplosjoner og skiller seg markant fra den påbudte sosialrealistiske estetikken. På den andre siden skrev han også et stort antall politisk korrekte verker av varierende kvalitet. Hans relasjon til Lenin var også spesiell – komponisten skrev på eget initiativ et antall hyldningsverker til minnedager, det siste var Lojalitet op.136 (1970), der Lenin i Dolmatovskijs tekst - som kom til etter nøye anvisninger fra Sjostakovitsj – løftes opp til religiøse nivåer over gudebildene i verdensreligionene.

Da Aleksandr Solzjenitsyn fikk Nobelprisen svarte det sovjetiske systemet med forfølgelse og baksnakkelse; og mens makkerne Rostropovitsj og Visjnevskaja protesterte åpent og støttet forfatteren, valgte Sjostakovitsj kommuniststatens side og fordømte ham. Sjostakovitsj forsøkte også å tale makkerne til forstand – Visjnevskaja skrev i sine memoarer at han sa «Sløs ikke med kreftene. Arbeid, spill. Dere lever i dette landet og må se saken som den er. Ha ingen illusjoner. Det finnes intet annet liv, det kan ikke være annet. Vær takknemlige for at dere fremdeles puster!». Lignende episode oppstod når Andrej Sakharov ble utsatt for en grov heksejakt etter sin kamp for de medborgerlige rettighetene – også dette fordømte Sjostakovitsj, selv om han ifølge visse kilder[hvem?] skal ha angret på dette.

Se listen over komposisjoner av Dmitrij Sjostakovitsj.

Priser og mottakelser (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Dmitri Dmitrijewitsch Schostakowitsch, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Dmitrij Schostakowitsch, Munzinger IBA 00000000451, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 15664, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 10568, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Шостакович Дмитрий Дмитриевич, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Dmitry Shostakovich, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Dmitry-Shostakovich, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ P.Jonson L.Labedz: Khruishchev and the Arts: The Politics of Soviet Culture 1962-1944, Cambridge MA, 1965
  11. ^ Laurel E. Fay: Shostakovich – A Life side 234

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Fay, Laurell E. Shostakovich – A Life. 2000. 0-19-513438-9
  • Brown, Malcolm M. (ed) A Shostakovich Casebook. 2004
  • Sjostakovitsj, Dimitrij. Memoarer. fortalt til Solomon Volkov. Cappelen, 1980. ISBN 82-02-04496-0
  • Jacobsson, Stig. Dmitrij Sjostakovitsj. Borås, 1983. ISBN 91-85846-35-X (svensk)
  • Gundersen, Linda M.A. De Store komponister : Bind 5. Musikken i det 20. århundre. LibriArte, 1997. ISBN 82-445-0194-4
  • Andersson, Martin. «Balansekunstneren Sjostakovitsj : under hammer og sigd » I: Klassisk musikkmagasin, nr 3 (2006)
  • Skjeldal, Eskil. «Kampen for kunstnerisk integritet : Sjostakovitsjs symfoni nr. 5» I: Kirke og kultur, nr 1 (2004)
  • Hegge, Per Egil. «Khatsjaturjan var alltid på plass» I: Klassisk musikkmagasin, nr 1 (2003)
  • Sverdrup-Thygeson, Ulrik. «Musikk for et regime» I: Filologen, nr 2 (2002)
  • Bruland, Bjarte. «Dimitrij Sjostakovitsj og Stalin : fortidens musikk» I: Historie, nr 3 (1998)
  • Bjønnes, Astrid. «Sjostakovitsj og kunsten i Russland». I: Ergo, hefte 2 (1980)
  • Skyllstad, Kjell. «Sjostakovitsj, kommunismen og Sovjetstaten». I: Ballade, nr.2 (1980)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dmitrij_Sjostakovitsj&oldid=24505693»