Sykesalving
Sykesalving er et sakrament i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, og en velsignelseshandling i flere andre kirker.
Navnet
[rediger | rediger kilde]Sakramentet ble tidligere kalt den siste olje, fordi det da fortrinnsvis ble gitt når en persons sykdom ble oppfattet som særlig livstruende. Det nyere uttrykket sykesalving har i katolske kretser forlengst fortrengt den siste olje, men i norsk og internasjonal presse foretrekkes ofte det mer dramatiske uttrykk.
Navnet sykesalving foretrekkes fordi det oppfordres til å be om sakramentet så snart som mulig når man pådrar seg en alvorlig sykdom, og ikke å vente med det til man er døden nær. Bakgrunnen for dette finnes i Jakobs brev 5,14-16: «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.»
Katolsk sakramentsforvaltning
[rediger | rediger kilde]I Den katolske kirke gis sakramentet ved at den syke salves med olje på pannen og hendene mens en bønn fremsies av presten. Dersom det er nødvendig kan man nøye seg med salving på pannen eller en annen del av kroppen, men hele bønnen må sies. Oljen som brukes er vigslet under oljevigselsmessen sammen med hellig krisma og katekumenolje. Sakramentet meddeles, når det er mulig, ofte sammen med vandringsbrød, og kombinasjonen av de to, og helst også et skriftemål dersom det er mulig, kalles gjerne de siste riter.
Den norske kirke
[rediger | rediger kilde]Den norske kirke vurderte i 1984 å innføre sykesalving, men forslaget ble lagt til side av biskopene i 1987 etter kritikk fra blant annet sykehusprester og Norsk Kommuneforbund. Likevel praktiserer en del prester i Den norske kirke sykesalving som en personlig praksis. I frikirker, og spesielt hos pinsevennene, er ikke sykesalving sett på som et sakrament, men det praktiseres likevel salving av syke og helbredelse ved håndspåleggelse og bønn.