Pupienus
| Pupienus MARCVS CLODIVS PVPIENVS MAXIMVS AVGVSTVS | |||
|---|---|---|---|
| Født | Ca. 165/170 Volterra | ||
| Død | 29. juli 238 (68 eller 73 år) Roma Myrdet | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Sextia Cethegilla | ||
| Far | Marcus Pupienus Maximus | ||
| Mor | Clodia Pulchra Pescennia Marcellina (familierelasjon: adoptivmor) | ||
| Barn | Tiberius Clodius Pupienus Pulcher Maximus Marcus Pupienus Africanus | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Navn før tiltredelse | Marcus Clodius Pupienus Maximus | ||
| Regjerte | 22. april 238 – 29. juli 238 | ||
| Dynasti | Soldatkeiserne | ||
| Forgjenger | Maximinus Thrax, Gordian I og Gordian II | ||
| Etterfølger | Gordian III | ||
Se også liste over romerske keisere | |||
Marcus Clodius Pupienus Maximus (født ca. 165/170,[1] død 29. juli 238), kjent som Pupienus, var romersk keiser sammen med Balbinus i tre måneder, fra 22. april 238 til 29. juli 238, under året med de seks keisere. Kilder for denne perioden er knapp, og kunnskapen om keiserne er begrenset. I de fleste samtidige tekster er Pupienus referert til ved sitt agnomen[2] «Maximus» framfor sitt cognomen (familienavn) Pupienus.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Tidlige år
[rediger | rediger kilde]Historia Augusta, et upålitelig verk med keiserbiografier fra denne perioden, framstiller Pupienus som et eksempel på forfremmelse via cursus honorum grunnet militær framgang. Verket hevder at han var sønn av en smed, deretter adoptert av Pescennia Marcellina (som ellers er ukjent), og som begynte sin karriere som en centurio primus pilus, deretter tribunus militum før han ble pretor.[3] Han var faktisk en del av aristokratiet, skjønt fra de lavere delene, og ganske mulig nylig opprykket.[4] Ettersom han kom fra den tidligere etruskiske byen Volterra,[5] har det blitt spekulert om han kan ha vært sønn av Marcus Pupienus Maximus, en senator som kan ha vært det første medlem av hans familie som ble medlem av det romerske senatet, og hans hustru Clodia Pulchra.[6]
Pupienus’ karriere var imponerende og tjenestegjorde i en rekke betydningsfulle posisjoner i løpet av regjeringstiden til det severanske dynasti gjennom slutten av 100- og tidlig på 200-tallet. Det omfattet utnevnelser som prokonsul av de senatoriske promagistratprovinsene Bithynia et Pontus, Achaea, og Gallia Narbonensis.[7] Han ble senere utnevnt til keiserlig legat (Legatus Augusti pro praetor) til en av de germanske provinsene, mest sannsynlig etter hans første konsultid, ca. 207.[7] I løpet av hans tid som guvernør var han ganske populær og oppnådde flere militære seirer over sarmatere og germanske stammer.
I 234 under de siste årene av Alexander Severus’ styre ble han installert som konsul for andre gang. Det samme året ble han også utnevnt til Praefectus urbi (urban prefekt) for Roma og fikk et omdømme for å være streng, såpass at han ble upopulær blant Romas lavere klasser.[8]
Regjeringstid
[rediger | rediger kilde]Da Gordian I og hans sønn ble proklamert keisere i Africa utnevnte senatet en komité på tjue menn, inkludert den eldre senatoren Pupienus, for samordne operasjoner mot Maximinus Thrax inntil Gordian og hans sønn kunne komme.[9] Da nyheten om Gordians nederlag og død nådde Roma kom senatet sammen i et lukket møte i tempelet til Jupiter Capitolinus og stemte for to medlemmer av komiteen som med-keisere. Det ble Pupienus og Balbinus.[7] I motsetningen til situasjonen i 161 med Marcus Aurelius og Lucius Verus, ble begge keisere valgt som pontifices maximi, yppersteprester med offisielle kulter.
I henhold til Edward Gibbon, som støttet seg på fortellingene til Herodianus og Historia Augusta, var valgene av dem begge sensitive:
... sinnet til Maximus [Pupienus] var formet i en grovere form [enn den til Balbinus]. Med sitt mot og evner hadde han løftet seg selv opp fra den enkleste opprinnelse til de fremste posisjoner i staten og hæren. Hans seirer over sarmaterne og germanerne, nøysomheten i hans liv, og den stive upartiskheten i hans rettsvesen da han var prefekt for byen, ledet aktelsen til et folk hvis hengivenhet var engasjert til fordel for den mer godlynte Balbinus. De to kollegaene hadde begge vært konsuler... og, ettersom den ene var seksti og den andre syttifire år, hadde de begge oppnådd alderens fulle modenhet og erfaring.[10]
Imidlertid manipulerte fraksjonene innenfor senatet, som hadde håpet å profittere fra tiltredelsen av Gordian, folket og pretorianergarden for å agitere for opphøyelsen av Gordian III som deres keiserlige kollega.[11] Pupienus overlot den sivile administrasjonen av Roma i ansvaret til Balbinus, forlot han Roma en gang i slutten av april og marsjerte til Ravenna hvor han ledet kampanjen mot Maximinus, rekrutterte germanske hjelpetropper som hadde tjenestegjort under ham mens han var i Germania. Men da Maximinus Thrax ble myrdet av sine egne soldater rett utenfor Aquileia, sendte han både Maximinus' tropper og sine egne tilbake til deres provinser (sammen med betydelige gaver) og vendte tilbake til Roma med sin nyervervede germanske livvakt.[7]
Balbinus hadde i mellom ikke greid å opprettholde orden i hovedstaden. Kildene antyder at Balbinus mistenkte at Pupienus med sin germanske livvakt ville fortrenge ham, og de bodde snart i ulike deler av keiserpalasset.[12][13] Det betydde at de var utsatt for fare fra misfornøyde elementer i pretorianergarden som mislikte å tjenestegjøre under senatsutnevnte keisere. Balbinus skal ha trodd at den germanske livvakten var en del av en konspirasjon for å myrde ham og anklaget Pupienus for dette. I en heftig diskusjon mellom dem, brøt pretorianergarden inn i rommet. Begge keiserne ble grepet og dratt med seg til gardens barakker hvor de ble torturert og stukket i hjel.[13]
Familie
[rediger | rediger kilde]Pupienus hadde minst tre barn. Hans eldste sønn, Tiberius Clodius Pupienus Pulcher Maximus, var en consul suffectus en gang rundt 235, og var patronus, beskytter, av byen Tibur utenfor Roma.[14] Hans yngste sønn, Marcus Pupienus Africanus Maximus, var consul ordinarius i 236 som kollega av keiser Maximinus Thrax. Disse konsulskap innenfor familien på tvers av styrene til Alexander Severus og Maximinus Thrax viser at familien hadde innflytelse og sto høyt på rangstigen. Pupienus hadde også en datter ved navn Pupiena Sextia Paulina Cethegilla, og som var gift med Marcus Ulpius Eubiotus Leurus, også romersk konsul.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Grant, Michael (1985): The Roman Emperors: A Biographical Guide to the Rulers of Imperial Rome, 31 BC-AD 476, s. 144
- ^ I romersk navnkonvensjon var agnomen et tilnavn, akkurat som cognomen opprinnelig var det, men da cognomen etter hvert ble familienavn, ble agnomen benyttet for å skille mellom personer som hadde samme navn, eksempelvis nære slektninger.
- ^ Historia Augusta, «Maximus and Balbinus», 5:1-8
- ^ Drinkwater, John (2005): «Maximinus to Diocletian and the Crisis» i: The Cambridge Ancient History: The Crisis of Empire, A.D. 193-337, red. Alan K. Bowman, Peter Garnsey, Averil Cameron, s. 32
- ^ Christol, Michel (1997): L'Empire romain du IIIe siècle : Histoire politique, Editions Errance, s. 114
- ^ Settipani, Christian (2000): Continuité gentilice et continuité familiale dans les familles sénatoriales romaines à l'époque impériale: mythe et réalité, s. 120. Merk at denne spekulasjonen er basert på onomastiske likheter og sannsynlighet.
- ^ a b c d McMahon, Robi (2001): Pupienus (238 A.D.) and Balbinus (238 A.D.)
- ^ Mackay. Christopher S. (2004): Ancient Rome: A Military and Political History, Cambridge University Press, s. 268
- ^ Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, s. 169
- ^ Gibbon, Edward: The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, bind I, s. 225
- ^ Drinkwater, John (2005): «Maximinus to Diocletian and the Crisis» i: The Cambridge Ancient History: The Crisis of Empire, A.D. 193-337, red. Alan K. Bowman, Peter Garnsey, Averil Cameron, s. 33
- ^ Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, s. 171
- ^ a b Canduci, Alexander (2010): Triumph and Tragedy, s. 64-65
- ^ Syme, Ronald (1983): Historia Augusta, s. 194
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Canduci, Alexander (2010): Triumph and Tragedy: The Rise and Fall of Rome’s Immortal Emperors
- McMahon, Robin (2001): Pupienus (238 A.D.) and Balbinus (238 A.D.), De Imperatoribus Romanis
- Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, AD 180-395 (The Routledge History of the Ancient World)
- Southern, Patricia (2004): The Roman Empire from Severus to Constantine, Routledge
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
| Soldatkeiserne | ||
| Forgjenger: Maximinus Thrax, Gordian I og Gordian II |
238–238 Medkeiser(e): Balbinus |
Etterfølger: Gordian III |
| Romerriket | ||