sykdom

Det finnes mange måter å klassifisere sykdom på. Enkelte sykdommer er gitt av sine årsaker; for eksempel kan infeksjonssykdommer skyldes bakterier, virus, sopp eller parasitter. Andre sykdommer, slik som diabetes, er kjennetegnet av bestemte patofysiologiske prosesser eller sykdomsmekanismer. En tredje hovedgruppe er gitt av pasientens symptomer, slik tilfellet er for mange psykiske lidelser. En samling av symptomer og andre medisinske kjennetegn som opptrer sammen (med eller uten en kjent årsak) kalles ofte syndrom.

• Les mer om sykdomsårsaker og -prosesser

I helsevesenet skiller man i tillegg ofte mellom kroppslige (somatiske) og psykiske sykdommer. Innen somatikken grupperes sykdommer gjerne etter hvilket organ eller organsystem som er rammet.

Noen sykdommer er lokale, det vil si at de bare rammer ett område eller ett organ, uten å påvirke allmenntilstanden. Eksempler er brokk og enkelte svulster. Mange sykdommer er systemiske, det vil si at de påvirker hele kroppen, som for eksempel infeksjoner og blodsykdommer. En lokal sykdom kan også påvirke hele kroppen og gi nedsatt allmenntilstand eller feber, for eksempel ved lungebetennelse.

Sykdom utvikler seg gjerne gjennom flere faser som påvirker pasienter ulikt. Ofte begynner sykdomsprosessen før pasienten eller helsepersonell er klar over den. Noen kan oppleve tidlige tegn eller symptomer (prodromer). Når tydelige symptomer og tegn oppstår, kan sykdommen ofte diagnostiseres og behandles. Deretter følger vanligvis en tilheling eller bedring.

Sykdomsforløp kan ha noen typiske mønster. I mange tilfeller kommer akutte sykdommer fort og er forbigående, mens kroniske sykdommer kommer snikende og er langvarige. Noen sykdommer, som migrene eller epilepsi, er preget av anfall.

• Les mer om sykdomsforløp

Enkelte sykdommer eller sykdomstilfeller er mer alvorlige enn andre. Man kan vurdere alvorlighetsgrad på ulike vis, blant annet ved å se på prognosetap: En sykdom er alvorlig om man taper livslengde eller livskvalitet. På befolkningsnivå kan alvorlighet også vurderes etter hvor mange i befolkningen som er rammet (sykdomsbyrde). En sykdom kan også regnes som alvorlig hvis den oppstår akutt, er vanskelig å behandle, eller medfører et stort lidelsestrykk eller tap av funksjon for den enkelte pasient.

Sykdom har ofte blitt beskrevet som det som er unormalt. For eksempel er det ikke normalt å ha lammende hodepine eller utslett på store deler av kroppen. Hva som er «normalt» kan imidlertid bety mange ting:

• statistisk normalt, det vil si innenfor to standardavvik på en normalfordelingskurve
• representativt for sin klasse, det vil si gjennomsnittlig eller en median
• oppfattet som vanlig, prototypisk
• optimalt eller sprekest, det vil si best egnet for overlevelse og formering
• ufarlig eller uten skade
• konvensjonelt
• ideelt, det vil si best eller mest perfekte i sin klasse

Ett av problemene med å forstå sykdom som noe unormalt, er at mye kan gjøres til sykdom. Det finnes mange statistiske avvik som ikke er sykdom. Noen har for eksempel fingre som er lenger enn hva som er normalt, uten at de er syke. Mange vil derfor hevde at det må mer til enn bare avvik fra det normale for at noe skal være sykdom.

Sykdom kan også oppfattes som avvik fra normal funksjon, for eksempel at hjertet har dårligere evne til å pumpe blod. Funksjon avgjøres gjerne av det som bidrar til overlevelse og formering og av hva som er statistisk vanlig for mennesker på samme alder og av samme kjønn.

Ett av hovedproblemene med denne forståelsen av sykdom, er å bestemme hvor man setter grensen mellom normal og unormal funksjon. De fleste mennesker i verden er for eksempel laktoseintolerante, men dette er et problem bare dersom man lever et sted der man drikker og spiser melkeprodukter.

Sykdom har også blitt forstått som ubalanse. Dette har historiske røtter i Hippokrates’ oppfatning av sykdom som ubalanse i de fire kroppsvæskene (blod, slim, gul og sort galle). Senere har sykdom blitt oppfattet som ubalanse i organer og funksjoner, samt i biologiske, fysiologiske eller mentale prosesser.

• Les mer om homeostase

En av utfordringene med sykdom forstått som ubalanse, er å avgjøre hva som er i ubalanse og når det er for mye eller for lite av bestemte ting.

Sykdom kan også forstås ut fra hva en person klarer å gjøre. Hvis en tilstand gjør at man ikke klarer å utføre daglige gjøremål, gå på skole eller arbeid, eller realisere grunnleggende livsmål i rimelige omgivelser, kan det kalles sykdom. Fordi denne forståelsen av sykdom ser på organismen eller personen som helhet, kalles den ofte for en helhetlig (holistisk) forståelse for sykdom.

Utfordringen er at dette gjør sykdom til noe subjektivt som kan være vanskelig å avgrense. Det som regnes som grunnleggende livsmål påvirkes av kulturelle og sosiale normer og forventninger, og kan være vanskelig å definere, vurdere eller måle.

Et vanskelig spørsmål i debattene om hva sykdom er, har handlet om hvorvidt sykdom er noe naturgitt eller kulturgitt, eller begge deler.

Et eksempel er høyt blodtrykk. De biologiske prosessene som gir høyere blodtrykk oppfattes som naturgitte, og tilstanden kan måles og lar seg behandle med (naturgitte) medisiner. Men hvor vi setter grensen for høyt blodtrykk og hvorvidt vi kaller det en sykdom, er ikke naturgitt. Det synes å avhenge av en rekke sosiale konvensjoner og normer. Slike normer formes blant annet av eksperter, helsemyndigheter, pasientorganisasjoner og samfunnet for øvrig.

De fenomenene vi kaller sykdom, er dessuten svært forskjellige og har endret seg over tid. Homoseksualitet var klassifisert som sykdom i Norge helt frem til 1977, og blir ofte trukket fram som et eksempel på en sosialt konstruert sykdom. Kreft vil mange derimot anse som et naturfenomen, et resultat av ukontrollert celledeling. Men hvordan kreft har blitt definert, har endret seg gjennom historien. Blant annet ble det vi i dag kaller kreft og tuberkulose lenge oppfattet som samme sykdom.

De som forstår sykdom som et naturfenomen, vil gjerne hevde at sykdom finnes uavhengig av menneskelige, sosiale verdier, og derfor er verdinøytralt.

En utfordring med dette synet er å gjøre rede for hvordan naturen setter grensene for hva som er sykdom. Veldig mange sykdommer diagnostiseres ved hjelp av tester som har referanseområder og grenseverdier. Disse blir man ofte enige om i faglige konsensuskonferanser eller retningslinjearbeid. Disse styres av sosiale og moralske verdier og normer, blant annet av hva man tror best vil hjelpe mennesker. De som anser sykdom som et samfunnsfenomen, vil derfor hevde at sykdom er verdiladet.

Grensen mellom biologiske og sosiale normer er verken skarp eller klart definert.

En ting det er bred enighet om, er at sykdom er forbundet med noe som er vondt og har en negativ verdi. Det betyr ikke at sykdom også kan ha positive sider, for eksempel at mennesker som har gjennomgått en sykdom opplever å sette mer pris på livet enn tidligere.

Sykdom gir rett til helsehjelp, sykemelding, og økonomisk støtte, slik som sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Sykdom fritar også fra plikter, som arbeid eller omsorgsansvar for andre, og straffeansvar som ved strafferettslig utilregnelighet.

Sykdom kan også frata personer retten til førerkort og retten til å ivareta foreldreansvar. I tillegg kan sykdom medføre plikter, som å oppsøke helsehjelp eller unngå å smitte andre.

Sykdommer oppfattes ulikt i samfunnet, og noen sykdommer kan virke stigmatiserende. Det er godt dokumentert at fedme, ulike psykiske lidelser, epilepsi, infertilitet, rusmiddelavhengighet og ulike seksuelt overførbare infeksjoner kan være stigmatiserende. Dette er et problem for pasientene det gjelder, for helsetjenesten i den grad stigma påvirker hvordan pasienter blir møtt, prioritert og behandlet, og for samfunnet som helhet. Tilsvarende er det kjent at diskriminering forekommer på bakgrunn av sykdom.

Helsepersonell oppfatter også sykdommer ulikt. Sykdommer knyttet til organer plassert høyt i kroppen, slik som hjertet og hjernen, har generelt høyere prestisje blant leger. Tilsvarende er det for sykdommer som er akutte eller rammer unge mennesker, eller der man kan bruke avansert teknologi til diagnostikk eller behandling. Diffuse, kroniske sykdommer med få effektive behandlingsmuligheter har derimot lavere prestisje.

Diagnoser har tradisjonelt vært sett på som merkelapper på sykdommer. Har man en diagnose, så har man også en sykdom, man føler seg syk og man tildeles en sykerolle.

Klassifikasjonssystemene som brukes i dag, for eksempel ICD, inneholder likevel en rekke diagnoser som ikke er direkte knyttet til sykdom, men til helseplager eller endringer i kroppen.

Selv om dette har flere fordeler, gir det også noen grunnleggende utfordringer. Så lenge diagnosene var merkelapper på sykdom – kjennetegnet ved plager, funksjonssvikt og lidelse – ga diagnosene helsetjenesten og medisinen en moralsk plikt til å hjelpe og lindre. Når diagnoser ikke lenger entydig kan knyttes til sykdom, svekkes denne moralske funksjonen.

Vitenskapelig og teknologisk utvikling har gjort det mulig å identifisere forstadier til sykdom, risikofaktorer, biomarkører og prediktorer som gir økt sannsynlighet for å utvikle sykdom. Disse biomarkørene eller forstadiene får ofte diagnosenavn etter sykdommene de knyttes til og indikerer. I praksis kan det innebære at man for eksempel får diagnosen kronisk lymfatisk leukemi, uten at man har hatt symptomer, føler seg syk eller trenger å sykmeldes, så lenge diagnosekriteriene er oppfylt.

Det er mange fordeler med å kunne identifisere forstadier, risikofaktorer, biomarkører og prediktorer for sykdom. Høyt blodtrykk er et eksempel på en diagnose som ikke er en sykdom, men som kan være nyttig å avdekke. Behandling av høyt blodtrykk med livsstilsendringer og/eller legemidler, kan bidra til å forebygge hjerte-karsykdom på sikt, som hjerteinfarkt og hjerneslag.

Men det har også noen ulemper. Ikke alle forstadier vil utvikle seg til sykdom. Når disse diagnostiseres og behandles får man overdiagnostikk og overbehandling. Tilsvarende er det ikke garantert at alle risikofaktorer vil føre til sykdom eller at prediktorer gir korrekte forutsigelser. Man kan også dø av andre ting før en predikert sykdom eventuelt utvikles. Det kan føre til unødig bekymring, angst og uro i tillegg til mulig unødvendige – eller i verste fall skadelige – undersøkelser og behandlinger.

• Les mer om overdiagnostikk og overbehandling

De siste 500 årene er det også identifisert mange flere sykdommer. Dette skyldes delvis at vi nå klarer å skille mellom tilstander som tidligere ble oppfattet som samme sykdom. En annen grunn er at man klarer å identifisere forstadier, risikofaktorer, biomarkører og prediktorer til sykdom, som beskrevet over. I tillegg har diagnostiske tester blitt mer følsomme, slik at de klarer å oppdage mildere tilstander av samme sykdom. Det gjør at flere mennesker får påvist sykdom og får diagnoser.

En annen tendens er det som har blitt kalt medikalisering, det vil si å gjøre alminnelige livsfenomener, som sorg eller aldring, til sykdom. Det å gjøre noe til sykdom har flere fordeler: Fenomenet får mer oppmerksomhet, får tildelt ressurser og tas alvorlig. Samtidig reises det spørsmål om helsetjenesten er den instans som er best egnet til å ta seg av problemet.

• Les mer om medikalisering