Black Sabbath var en britisk hardrockgruppe dannet i Birmingham i 1968 av vokalisten Ozzy Osbourne (1948–2025), gitaristen Tony Iommi (født 1948), bassisten Geezer Butler (født Terence Butler, 1949) og trommeslageren Bill Ward (født 1948). Bandet regnes blant skaperne av heavy metal og har hatt stor innflytelse på en lang rekke artister.
Black Sabbath har hatt flere konstellasjoner i sin lange karriere, og Tony Iommi var i store perioder eneste originalmedlem.
Black Sabbaths lange og varierte karriere kan deles inn i noen hovedperioder: en tidlig, formativ periode med Ozzy Osbourne som vokalist (1968–1979), en kort, men innflytelsesrik, periode med Ronnie James Dio som vokalist (1979–1982 samt en kort gjenforening i 1991–1992), en lengre periode med Iommi som eneste gjenværende originalmedlem og Tony Martin som vokalist og til slutt en lengre periode preget av flere gjenforeninger av klassiske besetninger (fra og med 1997).
Black Sabbath slo seg opp og satte sitt dystre og okkulte merke på 1970-tallet med den klassiske besetningen Iommi, Butler, Ward og Osbourne. Kvartetten hadde spilt sammen fra 1968 under forskjellige navn som Polka Tulk Blues Band og Earth. I 1970 slapp Black Sabbath to album. Først det selvtitulerte Black Sabbath, deretter Paranoid senere på året. Den forvrengte og mørke lyden til bandet vakte umiddelbart oppsikt.
I de påfølgende årene slapp bandet en rekke sentrale og med tiden høyt aktede album – Master Of Reality (1971), Vol 4 (1972), Sabbath Bloody Sabbath (1973) og Sabotage (1975). Særlig de to siste albumene viser en utvikling av musikken i en mer eksperimentell og progressiv retning. Større innspillingsbudsjett var en faktor som muliggjorde denne dreiningen.
I denne perioden fikk flere av bandmedlemmene store problemer med rus. Osbourne ble etter hvert så preget av dette at han i 1979 fikk sparken fra bandet. Før dette rakk bandet å gi ut to album som kjennetegnes av et eklektisk og sprikende uttrykk. Technical Ecstasy (1976) og Never Say Die! (1979) solgte dårligere og blir ofte regnet som en klar formsvikt fra bandets originalbesetning.
Med den nye vokalisten Ronnie James Dio (fra bandet Rainbow) fikk bandet en ny vår. Albumene Heaven And Hell (1980) og Mob Rules (1981) gjorde det kommersielt bedre enn de forrige albumene. Likevel ble dette en kortvarig konstellasjon. Ward sluttet før turnéen til Heaven and Hell, og ny trommeslager ble Vinny Appice. Uenigheter knyttet til produksjonen av livealbumet Live Evil bidro til at Dio og Appice forlot bandet i 1982.
Dio tilførte bandet nye dimensjoner med sin virtuose vokalstil. Musikalsk låt bandet mer fokusert enn på lenge, med en produksjon som hørtes mer moderne ut og var tilpasset nye estetiske paradigmer. Musikken vekslet mellom hardtslående «moderne» heavy metal og mer bluesbasert hardrock, som hadde kjennetegnet Black Sabbath med Osbourne.
Etter noen turbulente år med blant annet Ian Gillan og Glenn Hughes på vokal (begge tidligere vokalister i Deep Purple) på vokal og så mange utskiftninger at bare Iommi etter hvert var igjen som originalmedlem, fulgte en rekke album med vokalist Tony Martin (født 1957). Iommi var nå den selvsagte lederen av bandet. Ellers bestod Black Sabbath på disse albumene av vekslende besetninger fra album til album. Flere etablerte artister som blant annet Eric Singer, Cozy Powell og Neil Murray skreiv seg inn i Black Sabbath-historien i denne perioden. Likevel, flere utgivelser med samme vokalist ga en følelse av stabilitet.
Musikken fortsatte med noenlunde det samme uttrykket med Tony Martin, og var som vanlig bygget rundt Iommis gjenkjennelige gitarriff, men ble kanskje noe mer polert.
Rekken av album med Martin ble brutt opp av en gjenforening med Dio og Appice i 1992. Etter to nye album med Martin kom originalbesetningen sammen igjen i 1997.
Originalbesetningen fant sammen igjen i 1997. I årene som fulgte ga Black Sabbath ikke ut noe nytt materiale, med unntak av to nye låter på live-albumet Reunion (1998). Samarbeidet ebbet etter dette sakte ut og det ble stille.
I 2007 returnerte vokalist Dio og trommeslager Appice for en tredje runde sammen med Iommi og Butler. Samlealbumet The Dio Years (2007) ble gitt ut med tre nye låter. På grunn av en rettighetstvist til bruk av Black Sabbath-navnet ble den følgende turné-virksomheten gjennomført under bandnavnet Heaven & Hell. Denne Dio-frontede utgaven av bandet ga ut et album i 2009 (The Devil You Know) og fikk fullført det meste av konsertene før Dio fikk konstatert kreft. Han døde kort tid etter (2010).
Black Sabbath ble deretter gjenforent med Osbourne for et siste album. Ward var igjen lenge med i bildet, men trakk seg i siste stund på grunn av kontraktsmessige uoverensstemmelser. Trommeslager på 13 (2013) og den påfølgende turnéen ble derfor Brad Wilk fra Rage Against The Machine.
Black Sabbath holdt avskjedskonsert med denne besetningen 4. februar 2017 i hjembyen Birmingham etter en lengre turné (The End Tour). Bandet ble også samlet én siste gang med alle fire originalmedlemmer 5. juli 2025 i Birmingham. Bandet spilte et kort sett (sangene War Pigs, N.I.B., Iron Man og Paranoid). Bare to uker seinere døde Osbourne.
Iommi var Black Sabbaths viktigste musikalske drivkraft, og låtene er i all hovedsak bygget rundt hans gitarriff. Riffene (gjerne to eller fire takter som repeteres) er ofte basert på powerakkorder som meisler ut lett gjenkjennelige og ofte kromatiske riff. De nå ikoniske riffene til låter som Sweet Leaf og Iron Man er eksempler på denne stilen. Vektlegging av tritonusintervallet, som i signaturriffet til den selvtitulerte låten Black Sabbath, er et sterkt musikalsk virkemiddel som forsterker det mørke tekstlige innholdet.
Lydbildet som raskt ble bandets varemerke, kan beskrives som tungt og massivt. Musikkens kompakthet er et resultat av powerakkord-stilen på gitaren og tett samspill med rytmeseksjonen. Mye av grunnen til at Black Sabbath låt tyngre enn andre samtidige band, ligger også i nedstemmingen av instrumentene – helt ned i dess på for eksempel Under the Sun fra Vol. 4.
Siden Black Sabbath regnes blant grunnleggerne av heavy metal, vektlegges gjerne de elementene som understøtter denne forestillingen (som aspektene beskrevet over). Det er dermed lett å overse at albumene, særlig fra den formative perioden på 1970-tallet, inneholder mye variert musikk. Originalmedlemmenes bakgrunn fra jazz og blues ligger hele tiden under og kommer til overflaten i gitarsoloer og trommene til Ward.
Albumene med Ozzy Osbourne er i tillegg preget av mer alternative komposisjoner der bandet eksperimenterer med lydbildet og akustiske instrumenter. Fra og med Sabbath Bloody Sabbath (1973) blir slike elementer i større grad en integrert del av totalen. Symptom of the Universe fra Sabotage (1975) er et godt eksempel på hvordan bandet kunne skifte ham i løpet av en låt – i det tilfellet fra heavy metal til jazz i Django Reinhardt-stil.
Tekstene veksler gjennom hele karrieren tematisk mellom spiritualitet, okkultisme og science fiction, men også mer nærliggende, samfunnsorienterte tekster. Vinklingen av de forskjellige temaområdene har til felles et gjennomgående mørkt eller dystert perspektiv der håp viker for desillusjon.
Bandets tidlig ervervede rykte som satanister finner liten eller ingen støtte i bandets lyrikk. Geezer Butler, bandets hovedtekstforfatter, var tvert imot fascinert av religiøs tematikk og hadde vokst opp i et katolsk hjem. Medlemmene gjorde imidlertid lite for å stagge ryktene eller nyansere bildet som ble tegnet av dem, og i senere utgaver av bandet kan man se en tydeligere flørt med symbolikk som lett kan tolkes som «okkult». For eksempel der Osbourne fra scenen stadig viste «fredstegnet», populariserte Dio den nå velkjente og utbredte «djevelhorn»-gesten. Albumcoverne til Heaven and Hell (1980) og Born Again (1983) er andre eksempler på hvordan bandet etter hvert mer åpenbart trykket på knapper som kunne provosere kristne.
Black Sabbath hadde en lang karriere og flere band-konstellasjoner. Uttrykket var ikke statisk, men varierte og tilpasset seg tiden. Den mest kjente utgaven av bandet er utvilsomt den første, og albumene bandet ga ut med Osbourne fra 1970-tallet regnes som klassiske innen rock generelt. De fleste av bandets mest kjente låter er å finne på bandets tre første utgivelser, som Iron Man, Paranoid, War Pigs, Sweet Leaf og Black Sabbath. Singlen Paranoid (1970) er deres eneste store internasjonale hit.
Arbeiderklassebakgrunnen til originalbesetningen spiller en stor rolle i autentisiteten til uttrykket deres og har bidratt til den enorme betydningen bandet har hatt for rock og metal. Bakgrunnen deres i et fattigslig og krigsherjet Birmingham er med på å kontekstualisere musikken. Historier om hvordan bandet var bundet av kontrakter som gjennom hele 1970-tallet styrte de store pengene vekk fra bandmedlemmene, føyer seg inn i en lite glamorøs fortelling om Black Sabbaths tidlige karriere.
Også bandets ikoniske musikkutrykk blir direkte koblet til opphavssted og klasse. Før Black Sabbath ble dannet, fikk gitarist Tony Iommi kuttet av to fingertupper på sin gripehånd i en industriarbeidsulykke. For å kunne fortsette å spille gitar, måtte han gjøre flere forandringer som direkte påvirket hvordan han kunne spille. Løsningen ble å stemme ned gitaren og bruke tynnere strenger. Med mindre motstand i strengene og med selvlagde plast- og lærproteser på fingertuppene, kunne han igjen bruke sin gripehånd uten for store smerter. Sounden fra gitaren ble imidlertid preget av disse forandringene – den var dyp og massiv, særlig når den var forvrengt og på høyt volum. Også den utstrakte bruken av powerakkorder heller enn fulle akkorder, som bandet er kjent for, har blitt forklart ved at Iommi måtte tilpasse stilen sin etter ulykken. Denne historien om hvordan Iommi, til tross for et slikt tilbakeslag, har opparbeidet seg legendestatus både som komponist og gitarist, representerer allikevel mer enn en sterk personlig historie. Den inngår også i en slags mytologisering av bandet.
Det Black Sabbath representerer, er dermed blitt viktig når man vil se på bandets innflytelse. Hvis vi ser på betydningen til bandet for rock, er det et stort spekter av band som vil vise til Black Sabbath som en viktig inspirasjon. Et eksempel på dette er hvordan flere grunge-band på 1990-tallet henviste til gammel Black Sabbath som en viktig inspirator. Dette var på en tid da Black Sabbath ikke var så store eller toneangivende. I ettertid kan man se at dette ga både grunge-bandene og Black Sabbath autentisitet.
Med tiden har Black Sabbath kanskje aller mest blitt et sterkt symbol på heavy metal. Heavy metal har flere påståtte opprinnelseskilder, men Black Sabbath er en alle kan stille seg bak. Til tross for at Black Sabbath aldri uforbeholdent har brukt heavy metal-begrepet om seg selv, har bandet for mange blitt synonymt med heavy metal.
Bandet representerer for mange flere grunnleggende sider ved heavy metal. Fortellingen om Black Sabbath som et band som forble ikke-privilegerte og jordnære, gir autentisitet til en sjanger som ofte er blitt kritisert for å være usofistikert og grunn.
Black Sabbath var også gjennomgående mislikt av kultureliten (andre respekterte musikere og musikkritikere) i sin samtid. Den kalde skulderen fra kultureliten tolkes ofte som et utslag av klasseforakt. Historien om heavy metal blir særlig i nyere tid skrevet med slike undertekster – som en ofte misforstått outsider til mainstream-kulturen.
Et annet element som gjør Black Sabbath så ikonisk for heavy metal-kulturen, er bandets mørke og okkulte aura, som lenge var kulturelt eksplosiv, særlig i USA. Flere heavy metal-band på 1980-tallet og senere tok opp denne arven, mer eller mindre eksplisitt. I heavy metal-kulturen kan kontroverser som har oppstått i kjølvannet av dette fortolkes som en form for «oss-mot-dem»-holdning og rebelsk motkultur.
Musikken er likevel det mest sentrale: Black Sabbath markerte seg som klart tyngre og hardere enn andre samtidige band. Dette er en viktig estetikk som er videreført på mange forskjellige måter i senere heavy metal. Alle band som pusher grensene på en forrående måte (musikalsk, tekstlig eller visuelt), har en prototyp i Black Sabbath.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.