Stjernetegn
Som i alkymi og andre okkulte systemer er astrologiens grunntanke at hele universet utgjør en helhet hvor alle enkeltdelene virker inn på hverandre. Derfor korresponderer også makrokosmos (stjerner og planeter, hele tilværelsen) med mikrokosmos (mennesket).
Stjernetegn
Av /Shutterstock.

Okkultisme er en fellesbetegnelse for virkelighetsforståelser som er opptatt av det okkulte, det vil si skjulte sammenhenger. Okkultismen vektlegger at alt i tilværelsen henger sammen. Alle fenomener står i forbindelse med hverandre, ikke minst står mennesket (mikrokosmos) i forbindelse med universet (makrokosmos). En okkult virkelighetsforståelse er derfor holistisk: Alt henger sammen, og alle elementer i tilværelsen er gjensidig avhengig av hverandre.

Faktaboks

Uttale

okkultisme

Etymologi
av latin ‘skjult’

I vid forstand kan okkultisme sies å betegne magiske og teosofiske forestillinger og teknikker knyttet til nyplatonisme, hermetisk filosofi og alkymi helt fra senantikken, over middelalderen og renessansen til i dag. Kabbala, astrologi og magi inngår også i denne tradisjonen.

Ordet okkultisme ble trolig først brukt av franskmannen Eliphas Lévi (1810–1875), og okkultismen var særlig fremtredende i Frankrike på 1800-tallet, der den var preget av spiritisme og forsøk på å forene den med naturvitenskapen.

Historikk

Førsteutgave av Sefer Yetzira
Det mystiske skriftet Sefer Yetzira, som ble forfattet en gang mellom 200-tallet og 800-tallet, søkte å forklare hvordan Gud frembrakte verden gjennom muntlige beskjeder eller tall (sefirot). Teksten forsøker å forklare hvordan det hebraiske alfabetes konsonanter og urtallene 1–10 kunne skjule dype hemmeligheter om den guddommelige verden. Bokens nøkterne og systematiske tilnærming førte til at den, av datidens jødiske lærde, lenge ble sett på som en vitenskapelig forklaring på hvordan verden ble skapt. Flere av dens ideer ble senere videreutviklet innenfor kabbala.
Av .

Renessansen og 1600–1700-tallet

Okkultismen utviklet seg parallelt med naturvitenskap og kunst. Mange okkulte tekster ble oversatt til latin fra arabisk, hebraisk, gresk og så videre. Et eksempel er jødisk Kabbala, som ble inkorporert i vestlig okkultisme. Da jødene måtte forlate Spania etter Ferdinand 5s utvisningsordre i 1492, tok de med seg kabbalistisk litteratur til hele Europa.

Blant de europeiske tenkerne som skrev om kabbalistisk tankegods var Paracelsus (1493–1541), Heinrich Cornelius Agrippa (1486–1538) og Giovanni Pico della Mirandola (1463–1491).

1800-tallet

Eliphas Levi ga i 1855 ut boka Dogme et Rituel de Haute Magie om magi. De neste 20 årene fulgte han opp med bøker om blant annet magiens historie, magiske ritualer og kabbala. Han harmoniserte ulike okkulte systemer, så som kabbala og tarotkortene. Levi var en sentral representant for den franske okkultismen på 1800-tallet. Den var preget av en uttalt antiklerikalisme og i likhet med den teosofiske bevegelsen opptatt av spiritisme og harmonisering av magi og vitenskap. En viktig representant for okkultismen i Frankrike var Gerard Encausse, kalt Papus, en av grunnleggerne av martinismen (1886).

I 1875 ble Teosofisk Samfunn stiftet. Det fikk stor innflytelse, og opprettelsen av samfunnet blir ofte forstått som startpunktet for moderne okkultisme. De var pådrivere for det nye universitetsfaget religionshistorie, og de oppholdt seg mye i India – ikke for å misjonere, men for å lære om og av hinduismen og særlig buddhismen. Mange teosofer regnet seg for øvrig som buddhister. De mente at alle religioner dypest sett var identiske. Vestens religioner hadde en esoterisk kjerne (esoterisk: kun for innvidde) men i Østens religioner var denne kjernen åpen for alle (eksoterisk), altså ikke skjult. Læren om karma og gjenfødsel sto sentralt i alle religioner, selv om den kunne være skjult. Teosofene mente også at naturvitenskapen, særlig utviklingslæren, støttet reinkarnasjonstanken. De så Egypt som «alle religioners mor» og hevdet å bli veiledet av et brorskap av avdøde mestere (mahatmaer) som levde videre på et åndelig plan.

1800-talls-okkultismen ga seg mange uttrykk, og en losje som ble kjent for sin mer praktiske tilnærming til magi, var Det gylne daggry (Hermetic Order of the Golden Dawn), stiftet i England i 1888. I regi av denne losjen ble det arrangert omfattende ritualer, og medlemmene satte seg inn i både vestlig okkultisme og sider ved indisk religion som de kombinerte med (en fantasifull versjon av) egyptisk religion. Ordenen hadde en omfattende portefølje av magiske verktøy, fra kabbala til enokiansk magi – ofte forstått som selvutvikling. De inkorporerte også folkelig magi inn i dette omfattende repertoaret, blant annet geomansi og sigill-magi fra gamle grimoirer (svartebøker).

1900-tallet

Aleister Crowley
Aleister Crowley poserer som magiker cirka 1911. På alteret ligger blant annet et sverd, Lovens bok og den egyptiske gravsteinen Crowley fortalte at han studerte da Lovens bok ble åpenbart for ham.
Aleister Crowley
Av .
Lisens: fri

På 1900-tallet videreutviklet Rudolf Steiner teosofien og tilla Jesus og vestlig kultur og religion større betydning enn hva grunnleggerne av Teosofisk Samfunn hadde gjort. Steiner stiftet Antroposofisk selskap i 1913 og brukte begrepet «åndsvitenskap» om den okkulte erkjennelsesveien. Antroposofien er til dels praktisk orientert (jamfør steinerskoler, biodynamisk jordbruk med mer) og er nok den formen for okkultisme som har betydd mest i Norge – i hvert fall før 1980-årene.

En annen okkultist med stor innflytelse tidlig på 1900-tallet var Aleister Crowley. Han harmoniserte forskjellige symbolsystemer – med kabbala som basis – på en måte som gjorde ham til en viktig premissleverandører for moderne okkultisme. Han fortolket også ritualer som for eksempel påkallelse av førkristne guder som en form for selvutvikling. Samtidig forsto han seg selv som profet for en ny religion, kalt thelema. Innflytelsen fra Crowley kan spores i wicca, kaosmagi, scientologi og andre nyreligiøse bevegelser, så vel som i kunst og kultur (for eksempel Led Zeppelin).

I løpet av de to verdenskrigene brøt mange okkulte nettverk sammen, men den okkulte impulsen dukket opp igjen som et element i ungdomsopprøret på 1960–1970-tallet og er i dag det ideologiske grunnlaget for alternativbevegelsen.

Les mer i Store norske leksikon