buddhisme

Buddhismen overtok den allmennindiske forestillingen om karma («gjerningenes lov»). Karma vil si moralsk kausalitet, og den enkeltes livssituasjon blir sett som et resultat av gode og onde handlinger i tidligere liv. Begjær, eller «tørst», og uvitenhet gjør at man gjenfødes fra liv til liv. Samtidig er læren om anatman («ikke-selv» eller «ikke-sjel») grunnleggende i buddhismen. Ingen evig eksisterende sjel vandrer rundt i samsara (rundgangen av fødsel, død og ny fødsel), men mennesket består av fem elementer i stadig forandring:

1. ytre form
2. fornemmelser
3. forestillinger
4. viljesimpulser
5. bevissthet

Det endelige målet for det religiøse liv er nirvana («utslukning»), en uforanderlig tilstand der alt begjær og all illusjon har opphørt. Den som har nådd nirvana, blir ikke gjenfødt på nytt.

De fire edle sannheter som Buddha erkjente, er:

1. Sannheten om lidelsen: Alt er lidelse, alt er forgjengelig og alt er uten evigvarende vesen
2. Sannheten om lidelsens opprinnelse, som er «tørst» etter sansegleder, eksistens eller tilintetgjørelse
3. Sannheten om lidelsens opphør: Den opphører når «tørsten» slukkes og uvitenheten (først og fremst i form av forestillingen om et evig bestående «jeg») forsvinner
4. Sannheten om veien til lidelsens opphør, som skjer ved at en følger den åttefoldige vei

Den åttefoldige vei har tre hovedpunkter:

1. Etikk: påbud om å avholde seg fra drap, tyveri, usannhet, rusdrikker og ukyskhet
2. Konsentrasjon: fra besinnelse på kroppens handlinger til dyp meditasjon
3. Visdom: klar innsikt i tilværelsens natur

I tillegg til Buddha selv var idealskikkelsen i den tidligste buddhismen arhaten («ærverdig»), som ved sin død trådte inn i nirvana i likhet med Buddha og derved fjernet seg fra menneskenes verden. I århundrene før og etter vår tidsregning vokste det allikevel frem et nytt ideal: bodhisattvaen. Idealet om bodhisattvaen kom til uttrykk i de såkalte mahayana-sutraer, og denne nye retningen ble kalt mahayana («Den store vogn»). Følgerne av mahayana-buddhismen kalte de eldre retningene for hinayana («Den lille vogn»). Denne betegnelsen brukes fortsatt ofte for å skille de eldre skolene fra mahayana-retningene, selv om det opprinnelig var en nedsettende betegnelse. Hinayana omfattet flere forskjellige skoler, hvorav bare én har overlevd til våre dager, nemlig theravada («De eldstes lære»).

Kontinuiteten i buddhismens historie utgjøres av den monastiske orden (sangha), hovedsakelig organisert innen klosterlivets ramme. Munkene og de mer fåtallige nonnene har stort sett den samme livsformen i alle buddhistiske land og følger lignende regler. Klostrene kan imidlertid variere fra store klosteruniversiteter, utbredt i India før rundt 1100 evt. og i nyere tid vanlig i Tibet, til små landsbyklostre med lokal rekruttering.

Ritualer er svært viktig i buddhismen, både for legfolk og for munker og nonner. I theravada-land er det særlig paritta, resitasjon av spesielle, korte tekster fra de hellige skrifter (Tripitaka), som er utbredt. Denne resitasjonen utføres av munkene og tjener til å beskytte både mennesker og eiendom. Kult av guddommer og pilegrimsferder til hellige steder er viktig, for eksempel til Adam’s Peak på Sri Lanka.

De ulike tradisjonene innen mahayana-buddhismen har et særlig rikt rituelt liv, der spesielt kulten av de mange buddhaene og bodhisattvaene står sentralt. Også innen mahayana er pilegrimsreiser en viktig religiøs aktivitet, ikke minst for legfolket.

I land i Øst-Asia, der buddhismen finnes side om side med andre religioner som taoismen i Kina og shinto i Japan, har ofte buddhismen spesielle funksjoner i det religiøse liv, især for legfolkets vedkommende. Det er for eksempel gjerne buddhistmunker som utfører de religiøse ritualene som hører til begravelser og som skal sikre den avdødes ve og vel i det hinsidige. Buddhismens lære og karma innebærer at munkene ansees for å ha innsikt i gjenfødelsens sammenheng.

Buddhismen ble fra første stund utbredt av munker, bhikkhu («tiggere»), som ble forsørget av legfolket. Munkene, som opprinnelig var omvandrende, unntatt i regntiden, dannet etter hvert permanente klostersamfunn. I følge tradisjonen var det særlig under keiser Ashoka (272–236 fvt.), som selv ble buddhist, at buddhisemn fikk stor utbredelse, og den ble også innført på Sri Lanka.

Theravada ble utbredt via sjøveien til Sri Lanka og til Myanmar, Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam i Sørøst-Asia, mens mahayana nådde Tibet fra Nepal og Kashmir. Langs karavaneveiene i Sentral-Asia nådde buddhismen Kina og spredte seg derfra til Korea, Japan og Vietnam, hovedsakelig i form av mahayana. Buddhismen har vært aktivt misjonerende og kunne så sent som på 1500-tallet vinne et helt folk for seg, nemlig mongolene. I India førte invasjoner sammen med hinduismens gjenoppblomstring til at buddhismen gradvis ble fortrengt, inntil den praktisk talt forsvant i løpet av 1100-tallet. Som en følge av islams fremrykking forsvant den også fra Øst-Iran, Sentral-Asia og Indonesia.

I dag ligger buddhismens kjerneområde i Sør- og Sørøst-Asia samt i Tibet og Himalaya-regionen. Ifølge Pew Research Center var det i 2020 omtrent 324 millioner buddhister i verden. Dette er en markant nedgang fra de 488 millioner som ble anslått i 2010, som i nyere data har blitt nedjustert til 343 millioner. En viktig årsak til denne diskrepansen er at det som måles er religiøs identitet. Dette er spesielt vanskelig å måle i øst-asiatiske samfunn og kulturer der buddhismen sameksisterer med andre religiøse tradisjoner som shinto, taoisme og ulike folkelige tradisjoner. I mange tilfeller er grensene mellom ulike tradisjoner utydelige og det er ingen utbredt oppfatning om eksklusiv religiøs identitet. For eksempel oppga i 2018 33 prosent av kinesiske voksne at de tror på Buddha eller bodhisattvaer, og 35 prosent oppga at de minst en gang i året tilba Buddha, men bare 4 prosent identifiserte seg som buddhister. Tallene speiler dermed ikke den store påvirkningen buddhismen har hatt, og på mange måter fortsatt har, på disse samfunnene. Undersøkelser viser dog også en tydelig nedgang fra 2010 i antallet mennesker i Øst-Asia som identifiserer seg som buddhister. Årsaker til dette oppgis å være en voksende andel av befolkningen som ikke identifiserer seg med noen religiøs tradisjon og lave fødselstall.

Av de 324 millioner som identifiserer seg som buddhister bor 98 prosent i Asia, og hele 91 prosent bor i de ti landene i verden med størst buddhistisk befolkning (se tabellen under). Bare i fire av disse landene utgjør buddhister en majoritet — Thailand, Myanmar, Kambodsja og Sri Lanka. I Tibet er nærmere 100 prosent av den tibetanske befolkningen buddhister eller tilhengere av bonreligionen. I både Thailand og Kambodsja er rundt 95 prosent av befolkningen buddhister, i Myanmar rundt 89 prosent og i Sri Lanka rundt 70 prosent. Buddhismen er også viktig i Vietnam, Japan, Taiwan og Mongolia. Det er også mange buddhister i Sør-Korea. I Nord-Amerika og Europa finnes det om lag 7,5 millioner buddhister i 2020, en økning på rundt 27 prosent siden 2010. Det finnes buddhistiske organisasjoner og grupper i de fleste land i Europa, også i Norge.

Buddhismen har spilt og spiller fortsatt en viktig politisk rolle i Asia. I likhet med de andre store verdensreligionene har buddhismen tette bånd til statsmakten i en rekke land og er statsreligion i blant annet Thailand. Der hvor buddhismen utviklet en egen maktbase i samfunnet utenfor statens kontroll, er det gjerne oppstått sterke konflikter; spesielt i Kina og Japan har buddhismen i enkelte perioder blitt utsatt for statlig undertrykking og forfølgelse.

• Se hovedartikkel: Buddhisme og politikk

I vår tid er buddhismen av grunnleggende betydning for nasjonal identitet i Tibet, og religionen har en internasjonalt anerkjent talsmann i nobelprisvinneren Dalai Lama. På Sri Lanka er buddhismen identifisert med det singalesiske folkeflertallets kultur og er et viktig element i en til dels militant nasjonalisme. En lignende kobling har i nyere tid vokst frem i Myanmar. Buddhismen er også en viktig bakgrunnsfaktor for de såkalte «nye religioner» som siden andre verdenskrig har vært på fremmarsj i Japan.

• buddhisme – litteratur
• buddhistisk kunst
• buddhisme og politikk
• Theravadabuddhisme som moderne statsreligion
• religion i Norge

• Pew Research Centers How the Global Religious Landscape Changed From 2010 to 2020
• SSB: Fakta om Religion
• SSB: Innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn

• Bechert, H. & R. Gombrich, red. 1984.The world of Buddhism: Buddhist monks and nuns in society and culture. ISBN 0-500-25089-8
• Brekke, Torkel. 2014. Hva er Buddhisme. Oslo: Universitetsforlaget. Finn boken
• Buddhismen i Norge, 1999 (utg. av Buddhistforbundet),
• Jacobsen, Knut A. 2000. Buddhismen. ISBN 82-530-2208-5,
• Jacobsen, Knut A. (red.) 2001. Verdensreligioner i Norge (kap. 2: «Buddhismen i Norge»). ISBN 82-15-00064-9,
• Trainor, K., red.: Buddhisme: et illustrert oversiktsverk, 2002, isbn 82-496-0307-9
• Wetlesen, J. 2000. Selverkjennelse og frigjøring: et buddhistisk perspektiv, 2. utg., isbn 82-90787-02-2,