Buvik kirke

Buvik kirke troner over Buvika og Gaulosen, en arm av Trondheimsfjorden. Kirkestedet ligger likevel litt lenger tilbake enn det gjorde da gamlekirken fra 1658 nesten ble tatt av et leirras i 1728. Den gang var det kvinnene som måtte redde det som kunne reddes, for mennene arbeidet utenbygds med kjøring til kobberverket på Røros. Kirke og inventar ble flyttet.

Den gjenreiste kirken var stiftskriver Morten Wiums eiendom. Han hadde kjøpt gamlekirken i 1723, men han og hans etterfølgere kan umulig ha holdt kirken særlig godt ved like. Da bygda i 1803 kjøpte kirken, var den i så dårlig stand at folk måtte love biskopen å bygge en ny når tidene ble bedre. I 1803 var det Napoleonskrig og ufred i Europa, og vanskelige tider og uår i Norge. Folk hadde verken økonomi eller krefter til å reise en ny kirke.

I 1818 var freden for lengst kommet, og tidene var blitt noe bedre. Da kunne byggmester Johan Nordset legge ned grunnsteinen til den nye kirken. Han benyttet den nesten 30 år gamle Klæbu kirke som forbilde. 1700-tallets idealer for kirkebygg ble trukket med inn i det nye århundret. Kirkene har samme langstrakte, åttekantede grunnplan og er nesten like store. Det er også sannsynlig at tremodellen som ble benyttet i Klæbu har vært innom planleggerne i Buvik. Støren kirke som tilhører samme gruppe kirker, har nok også hatt innflytelse. Kirken i Støren var under bygging da kapellanen der, Mathias Heltberg, i 1816 ble utnevnt til sogneprest i Buvik. Han har naturligvis hatt førstehåndskjennskap til diskusjonen om kirketype og byggeprosessen.

Som Klæbu har også Buvik kirke vinduer i to høyder, men takformen er noe forskjellig. Klæbu har et avsatstak, to takflater med en liten vertikal forhøyning mellom, og et rektangulært klokkehus. Buvik har et enklere valmtak og et åttekantet klokkehus med en «ren» tårnhette. Klokkehuset og tårnhetten er imidlertid fra 1861, etter at et lynnedslag slo ned i det som blir betegnet som den tidligere «rundkuppelen».

Selve kirkebygningen sto ferdig i 1819. De økonomiske etterdønningene fra Napoleonskrigene gjorde at det fremdeles var trange kår. Kirken kunne derfor ikke vigsles før interiøret var på plass i 1823. Også dette minner sterkt om Klæbu. Det grunne galleriet festet til veggen med skjulte knekter er det samme, men selve takkonstruksjonen er forskjellig. Buvik har fire marmorerte og høye master laget av imponerende kraftig tømmer som støtter opp under tårn og tak. Klæbu kirke har ikke synlig understøttelse i det hele tatt.

Alterveggens arkitektoniske oppbygning er prinsipielt den samme. Plasseringen av søylene i tavlen er identisk, men formvalget og fargeholdningen, hvis denne er til å stole på etter så mange år, forteller at vi nå er inne i 1800-tallet og har beveget oss i retning empiren. Stilen blir strengere og de antikke elementene tyngre og mer fremtredende. Tannfriser er et slikt motiv som kirkebyggerne her brukte svært flittig, både inne og ute.

I Buvik har man brukt krusifikset og to figurer av Johannes og Maria fra forrige kirke. Så sent som i 1960 ble disse plassert i forbindelse med altertavlen. Krusifikset står i innrammingen der Klæbu har sitt lerretsmaleri av hyrdenes tilbedelse. Det sies at dette feltet opprinnelig hadde følgende inskripsjon: «Kommer hid til Mig, alle I som arbeider og ere besværede, og Jeg vil give Eder Hvile.» En svært passende invitasjon ved nattverdsbordet.

Alterringen har den samme raffinerte buede formen som forbildet, og samme diagonale rutemønster. I forkant er det også her hull til festeanordning for dåpsfat. Menigheten sitter i en fast benkeinnredning med dører slik som på 1700-tallet, men her er de stilistisk i tråd med begynnelsen av 1800-tallet.

Prekestolsalteret var et like ektefødt barn av den protestantiske kirke som det store åpne prekekirkerommet. Men allerede i 1880-årene ble prekestolen flyttet ned i kirken, for så å bli tilbakeført i 1930.

Etter enkelte «moderniserende» endringer opp gjennom årene, ble kirken restaurert i 1969. Det var spesielt fargene i alterpartiet og benkenes dører man ønsket å tilbakeføre. Tømmerveggene ble også avlutet for å få fram den opprinnelige karakteren.

Eksteriørets arkitektoniske form er representativ for Sør-Trøndelags mektige åttekantede kirker. De overflatene vi ser, er likevel alle av nyere dato. Teglsteinstaket ble skiftet ut med skifer i 1920. Kirkens første ytterkledning fra 1825 er borte. I 1975 ble kirken kledd på nytt. Klokkehuset og tårnhetten er fra 1861, og sakristitilbygget som bryter med mye av sentralkirkens arkitektoniske poeng, ble bygget i 1978.

• kirke
• barokken
• Norge under napoleonskrigene