Guinea-Bissau

Guinea-Bissau kan inndeles naturgeografisk i en kystslette og en utløper av platået Fouta-Djalon. På platået er det dype, eroderte daler og lave åser. Landets høyeste sted er et ikke navngitt punkt 262 meter over havet. Gjennom den lave kystsletta renner de tre elvene Cacheu, Corubal og Gêba som via langstrakte munninger tømmes i Atlanterhavet. I regntiden går elvene ofte over sine bredder og omdanner kystsletta til et sumpland. Kysten er sterkt innskåret, og de nærmeste av de mange øyene utenfor henger sammen med fastlandet ved fjære.

Guinea-Bissau har tropisk klima med små temperaturvariasjoner og mye nedbør. April og mai er de varmeste månedene med en gjennomsnittstemperatur på cirka 27 °C, og august er kjøligste måned med en gjennomsnittstemperatur på omkring 25 °C. Ved kysten er årsnedbøren på 2000–2500 millimeter, og i innlandet avtar den til cirka 1500 millimeter. Det er regntid i juni–oktober og tørketid med varme vinder fra innlandet i desember–mai. Temperaturene varierer med avstand fra kysten og høyde over havet.

Langs kysten i Guinea-Bissau vokser mangroveskog og på kystsletta tropisk regnskog. Innlandet er skogsavanne og savanne.

Dyrelivet har store likhetstrekk med nabolandet Guinea, men artsrikdommen er noe mindre. Av pattedyr kan nevnes sjimpanse og flere andre apearter, bøffel, gaseller, dvergflodhest og leopard. Nesten 450 fuglearter er observert i Guinea-Bissau. I mangrovesumpene lever rosenpelikan, slangehalser, hegrer, isfugler og overvintrende vadefugler fra Europa. Storker, ibiser, gjøker, bietere, råker, hornfugler og solfugler er blant de mest karakteristiske familiene.

I elvene finnes krokodiller og ved kysten senegalmanat (sjøku) og flere delfinarter.

• Les mer om Guinea-Bissaus geografi og Klima i Guinea-Bissau.

Guinea-Bissau har 2 153 359 innbyggere (2023). I 2023 var befolkningsveksten på 2,2 prosent, mens den i perioden 2013–2023 utgjorde 26,9 prosent. Spedbarnsdødeligheten er 46,4 promille. Fødselsraten er 4,62 barn per kvinne. Forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel er 66,8 år for kvinner og 62,2 år for menn (alle data 2024). 42,3 prosent av befolkningen er under 15 år (2023). 52,9 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive (2021). Dysenteri og malaria er utbredte sykdommer.

Guinea-Bissaus befolkning er delt i sju etniske hovedgrupper. Den største er fulani i sør (28,5 prosent). Folkegruppen balante (22,5 prosent) lever i kystområdet. Her lever også pepel (9,1 prosent), mandjako (8,3 prosent) og bijagó (2,1 prosent). I innlandet lever det mandetalende malinke-folket (mandingo (14,7 prosent) (2018).

Guinea-Bissau er relativt tynt befolket. Flest lever i de nordvestlige og østlige deler av landet. 44,6 prosent av befolkningen bor i urbane strøk (2021).

Offisielt språk er portugisisk, som snakkes av 27 prosent av befolkningen. Crioulo, en blanding av portugisisk og afrikanske språk, er et utbredt handels- og hjelpespråk som snakkes av 90 prosent. Av de 19 språkene i landet er balante mest utbredt. Blant annet malinke og bambara hører til mande-språkene.

46,1 prosent er muslimer, 30,6 prosent tilhører folkereligioner, 18,9 prosent er kristne (de fleste romersk-katolikker) og 14,9 prosent er animister. 4,4 prosent av befolkningen er tilknyttet andre religioner eller er ikke medlem av et trossamfunn (2020).

• Les mer om Guinea-Bissaus befolkning.

Guinea-Bissau er en demokratisk og presidentstyrt republikk. Presidenten har den utøvende makt for fem år og kan gjenvelges uten tidsbegrensning. Regjeringen utnevnes av en statsminister som blir utnevnt av presidenten. Nasjonalforsamlingen, Assembleia Nacional Popular, har 102 representanter valgt i allmenne valg for fire år.

Guinea-Bissau er inndelt i ni regioner.

Forsvaret består av hær, marine, flyvåpen og et gendarmeri.

Guinea-Bissau er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdens helseorganisasjon, Verdens handelsorganisasjon, Den afrikanske union (AU), De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS), samt Cotonou-avtalen.

• Les mer om Guinea-Bissaus politiske system og Guinea-Bissaus forsvar.

Mellom 1200–tallet og 1500-tallet var Guinea-Bissau et lydrike under Maliriket. Portugisere kom til området i 1446 og brukte det som base for kolonisering av Kapp Verde-øyene. Fra 1500-tallet og i flere århundrer var Guinea-Bissau viktig i slavetrafikken. Britiske og franske handelsstasjoner ble opprettet, og i 1687 ble en portugisisk handelsstasjon grunnlagt i Bissau i et forsøk på å begrense fransk handelsvirksomhet. Først i 1879 ble Guinea-Bissau erklært som en portugisisk koloni under navnet Portugisisk Guinea. Kravet ble betvilt av briter og franskmenn, men ble godkjent under Berlinkonferansen i 1884–1885. Portugal slet med å få kontroll over området. I 1915 ble Guinea-Bissau administrert som en del av Portugals oversjøiske område.

I Guinea-Bissau ble motstandskampen fra 1956 anført av frigjøringsbevegelsen Uavhengighetspartiet for Guinea og Kapp Verde (PAIGC), ledet av Amílcar Cabral. PAIGC ble forbudt i 1956, og Cabral dro i eksil. PAIGC startet en frigjøringskrig i 1961 og fikk gradvis kontroll over stadig større områder av Guinea-Bissau. I 1972 kontrollerte PAIGC to tredjedeler av landet og valgte en nasjonalforsamling. Cabral ble myrdet av portugisiske agenter i 1973. Omkring hundre offiserer og soldater ble beskyldt for drapet og henrettet. Guinea ble erklært som en selvstendig republikk med broren Luis Cabral som president, mens Aristides Pereira ble president på Kapp Verde. De portugisiske myndighetene avviste vedtaket, men etter revolusjonen i Portugal i 1974 ble det innledet forhandlinger, og kolonistyret ble avviklet på fredelig måte.

I 1980 ble Cabral styrtet ved et kupp utført av yngre offiserer, og lederen, major João Bernardo Vieira, ble president. Dette førte til diplomatisk brudd med Kapp Verde, men fra 1982 begynte forholdet mellom de to statene å bli normalisert. I 1990 ble det innledet en demokratiseringsprosess i Guinea-Bissau, og grunnloven ble endret i 1993. Året etter ble det første frie parlamentsvalg holdt. PAIGC fikk rent flertall, og Vieira vant presidentvalget.

Et militæropprør i 1998 førte til en borgerkrig der Senegal og Guinea støttet Vieiras regime. ECOWAS sendte inn en fredsstyrke, og styrker fra Senegal og Guinea ble trukket tilbake. Vieira ble avsatt ved et militærkupp i 1999, og tiden som fulgte ble preget av politisk ustabilitet. I februar 2000 overlot en overgangsregjering makten til opposisjonslederen Kumba Yala etter at han var blitt valgt til president. I 2003 ble presidenten avsatt av hærsjefen Veríssimo Correia Seabra. Sivilt styre ble gjeninnført med PAIGC ved makten etter valget i 2004. Correia ble drept i et nytt kuppforsøk i november 2004.

I 2005 ble tidligere president Vieira gjenvalgt. Han ble myrdet i mars 2009. Malam Bacai Sanhá ble valgt til president i juni samme år og døde etter lengre tids sykdom i januar 2012. Et militærkupp i april samme år forhindret nytt presidentvalg. Etter megling av ECOWAS overtok en sivil overgangsregjering i 2012 og styrte fram til José Mário Vaz vant presidentvalget i 2014. Ved andre runde i presidentvalget i 2019 fikk Umaro Sissoco Embaló 54 prosent av stemmene. Han overtok som president 27. februar 2020. 1. februar 2022 ble det foretatt et mislykket kuppforsøk mot presidenten. 4. desember 2023 oppløste Embaló parlamentet og viste til påstander om et forsøk på statskupp. Dette førte til at parlamentets president Domingos Simões Pereira anklaget Embaló for å ha utført et konstitusjonelt kupp.

• Les mer om Guinea-Bissaus historie.

Guinea-Bissaus bruttonasjonalprodukt (BNP) var på 2,05 milliarder amerikanske dollar (USD) i 2023. BNP økte med 5,2 prosent i 2023, mens økningen i perioden 2013–2023 var på 84,7 prosent. Begge nabolandene Senegal og Guinea har et høyere BNP per innbygger enn Guinea-Bissau. Andelen av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen, er 50,5 prosent (2021). Inflasjonen var på 9,4 prosent i 2022.

Guinea-Bissaus økonomi sliter under begrensede naturressurser (selv om det er rike fiskeressurser), korrupsjon og ustabile politiske forhold, og er avhengig av økonomiske overføringer fra utlandet.

Primærnæringene står for 30,7 prosent, industri 18,8 prosent og tjenesteytende næringer for 49,5 prosent av BNP (2023).

Viktige jordbruksprodukter er ris, mais, maniok, kokosnøtter, sukkerrør, peanøtter), søtpoteter og bomull. I kystområdene drives fiske, en del tømmer avvirkes i skogsområder, og det er fedrift i savanneområdene. Fisket er lite utviklet. Inntektene fra fiskerisektoren kommer vesentlig fra salg av fiskerettigheter i landets økonomiske sone, hovedsakelig til EU-land

Landet har forekomster av petroleum og bauxitt, som begge er lite utnyttet. Industrien er lite utviklet og hovedsakelig konsentrert omkring Bissau. Det drives begrenset produksjon av næringsmidler til lokalt forbruk, bomull og foredling av trevarer.

93 prosent av kraftproduksjonen var i 2021 basert på fossil energi, mens solenergi utgjorde 7 prosent av kraftmiksen. 35,8 prosent av den samlede befolkningen hadde tilgang til elektrisk energi i 2021. På landsbygda var andelen 15,8 prosent.

De fire største handelspartnerne er India, Portugal, Senegal og Kina. Eksporten domineres av kasjunøtter og peanøtter, samt salg av fiskerettigheter. De viktigste importvarene er raffinerte oljeprodukter, ris og hvete.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Guinea-Bissau og Mynt, mål og vekt i Guinea-Bissau.

Det er gratis og obligatorisk grunnskole for barn i alderen 6–11 år (barneskolen) og 12–14 år (ungdomsskolen). Bare 22,9 prosent av barna gjennomfører barneskolen og 2,0 prosent gjennomfører ungdomsskolen. Videregående skole er treårig for ungdom 15–17 år, som 1,2 prosent gjennomfører (2010). Analfabetismen er stor (47,1 prosent i 2021), særlig blant kvinner.

Amílcar Cabral universitet, som ble etablert i 1999, er det eneste offentlige universitetet i Guinea-Bissau. I byen er det også et privat universitet. To portugisiske universiteter har avdelinger i Guinea-Bissau.

Det er én dagsavis og åtte andre aviser/blader.

Det er én statsdrevet radiostasjon og noen private radiostasjoner. Det er én statsdrevet fjernsynsstasjon samt den portugisiskdrevne kringkasteren Rádio e Televisão de Portugal África (RTP).

Geriljalederen Amílcar Cabral (1924–1973) var også en kjent skribent. Kjente forfattere er poeten José Carlos Schwarz (1949–1977) og romanforfatteren Abdulai Silá (1958–). Hans Eterna Paixão («Evig lidenskap») fra 1994 var den første romanen som ble utgitt i Guinea-Bissau.

Kalabass er hovedinstrumentet og brukes i svært hurtig og rytmisk dansemusikk. Den polyrytmiske gumbe-sjangeren, som er en fusjon av folkemusikk-tradisjoner, er mest populær. Tina, tinga, kussundé og angolansk pop er andre utbredte sjangere. ’Super Mama Djombo’ er et internasjonalt kjent populærmusikk-band.

Kunsten er hovedsakelig religiøs og tradisjonell. Bijagós-øyboere skjærer ut trefigurer for turistmarkedet.

Flora Gomes (1949–) er en internasjonalt kjent filmregissør.

Den norske ambassaden i Lisboa er sideakkreditert til Bissau. Ingen av Guinea-Bissaus ambassader er sideakkritert til Oslo (2024).

I 2023 ga Norge ingen utviklingsbistand til Guinea-Bissau.

Norges eksport til Guinea-Bissau var i 2024 på én millioner norske kroner (NOK). Norge hadde ingen import fra Guinea-Bissau i 2024.

• Afrika

• CIA World Factbook om Guinea-Bissau
• FN-sambandet om Guinea-Bissau
• Utenriksdepartementets landsider om Guinea-Bissau
• World Bank Data: Guinea-Bissau
• African Development Bank Group: Guinea-Bissau
• Guinea-Bissau: National Education Profile 2018 Update