Henrik Wergeland

Wergeland tok examen artium, med beste hovedkarakter, i 1825, samme år som hans livslange rival Johan Sebastian Welhaven (1807–1873). I følgende år studerte Wergeland teologi ved det nylig opprettede Det Kongelige Frederiks Universitet (nå Universitetet i Oslo). I studieårene gjennomlevde han en rekke ulykkelige forelskelser som satte dype spor i hans ungdomsdiktning.

I desember 1827 utkom farsen Ah!, som var hans første trykte bok. Den ble utgitt under pseudonymet «Siful Sifadda». Parallelt med teologistudiet arbeidet han dessuten med det som skulle bli hans litterære hovedverk Skabelsen, Mennesket og Messias, fra først av omtalt som «Stellas Digt», med den foreløpige tittelen «Himmel og Jord». Verket utviklet seg snart til å bli et stort anlagt dikt om verdens skapelse og historiens utvikling.

I august 1829 utgav han sin første diktsamling, Digte. Første Ring, med en rekke praktfulle dikt (blant annet «Til Stella», «En sangfuld Sommermorgen paa Skreya», «Min lille Kanin» og «Napoleon»).

Wergeland ble utdannet prest i 1829, men til sin skuffelse fikk han aldri noe kall til en prestestilling, kanskje på grunn av sin beryktede livsstil, men sannsynligvis mer fordi han i sine skrifter kritiserte teologene og uttrykte allmennreligiøse synspunkter i strid med tidens dogmatikk.

På 1830-tallet virket Wergeland som dikter, journalist, redaktør og iblant vikarierende prest hos faren på Eidsvoll – der han ble boende i flere år. Sin eneste større utenlandsreise foretok han i 1831 til England og Paris. Diktet «Paa Havet i Storm» skyldes inntrykk fra reisen. Året etter reiste han fra Christiania til Sogn.

På denne tiden så Wergeland for seg en livsoppgave som folkeopplyser. I likhet med i Skabelsen, Mennesket og Messias ville han i sin øvrige virksomhet formidle troen på sannhet, frihet og kjærlighet som guddommelige og samtidig verdslige idealer. Han grunnla i 1829–1830 en folkeboksamling for Eidsvoll og nabobygdene i Romerike, Vinger og Odalen, og han foreslo at Selskabet for Norges Vel skulle opprette lignende samlinger ut over landet.

Han dyrket en botanisk interesse, som er tydelig i forfatterskapet, og forsøkte seg også på medisinstudiet i 1834–1836, men avbrøt dette. Han ble også etter hvert innviklet i flere omfattende rettssaker som skulle plage ham livet ut.

Skabelsen, Mennesket og Messias ble fullført og utkom i juli 1830. Et par uker senere leverte Johan Sebastian Welhavens et kraftig angrep på Wergelands diktning, i form av et anonymt dikt i avisen Morgenbladet. Welhaven karakteriserte Wergelands bok som avsindig, preget av mørke feberdrømmer og som en hån mot «Helligdommens Glands». Wergelands svar, der han sa at målet med verket var å skrive «Menneskehedens Epos [...] Republikanerens Bibel», kom på trykk allerede dagen etter, og en kraftig pressefeide mellom de to dikterne, fortrinnsvis i versform, fortsatte gjennom flere numre av avisen.

Året etter skulle de to også råke sammen i den såkalte «Stumpefeiden» i Studentersamfundet. Kort etter at Wergeland september 1831 hadde vendt tilbake fra utenlandsreisen, skrev han en rekke «Stumper» til Studentersamfundets avis, hvor han gikk inn for å erstatte liderlige viser med tidsaktuelle epigrammer. Hans egne eksempler på slike rommet en rekke finter til Welhaven, som ikke lot hansken ligge, men svarte med samme mynt. Hele høsten 1831 var livet i Studentersamfundet – og det litterære miljø for øvrig – preget av feiden mellom de to dikterne i Samfundsbladet. Konfliktene med Welhaven fortsatte i mange år.

Men med fullført teologisk praktikum kunne Wergeland søke embete som prest, men uten hell. Wergeland fikk etter hvert stilling som bibliotekar ved Universitetsbiblioteket, og i 1838 kunne han endelig kjøpe et hus ved Ekeberg. Hans borgerlige omdømme ble nå bedre. Arbeidet som bibliotekar og redaktør av forskjellige publikasjoner (blant annet Statsborgeren) tok mye av hans tid. I Statsborgeren skrev Wergeland om betydningen av humanitet, rettferdighet og frihet, men han var også «revolusjonær» og fremholdt republikken som den beste statsform – tross sin beundring for kong Karl Johan.

Fra 1839 mottok han et årlig beløp direkte fra kong Karl Johan, noe som falt hans republikanske og nasjonalpatriotiske venner tungt for brystet, og han ble mer sosialt isolert. Samme år giftet Wergeland seg med Amalie Sofie Bekkevold. Etter giftemålet flyttet de til et hus i Akersveien (senere Damstredet 1). Ekteskapet med Bekkevold ble til Wergelands sorg barnløst. Da han døde, hadde han tatt på seg farskapet til en sønn av en tjenestepike på Eidsvoll prestegård, men rykter har antydet at det kan ha vært farens barn, altså Henriks halvbror. Enken Bekkevold fikk flere barn i et senere ekteskap.

I 1840 ble han Norges første riksarkivar – en stilling han beholdt til sin død – og i 1841 bygget han huset Grotten, som nå er offisiell æresbolig i Slottsparken.

I denne perioden engasjerte han seg tungt for å endre Grunnlovens paragraf 2, siste passus, den såkalte «Jødeparagrafen», som nektet jøder adgang til riket. Wergeland anså dette som en skamplett på denne loven som han ellers elsket. Wergelands argumenter var prinsipielle og overordnede. Han oppfattet paragrafen som et uttrykk for fordommer som var lite i pakt med «de ægte liberale Principer for Yttrings-, Nærings- og Forsamlingsfriheden, som vor Fundamentallovs sidste Deel indeholder». Ved å bannlyse den mosaiske trosbekjennelse gav Grunnloven etter hans syn uttrykk for «Samvittighedstvang», fordommer og grusomhet, og han anså det for en «Redaktionsbommert» at paragrafen i det hele tatt var blitt stående under behandlingen av lovutkastet 1814. Derved kom grunnloven til å uttrykke religiøs intoleranse i stedet for kristen nestekjærlighet.

Wergelands viktigste argument var likevel at et fritt folk som det norske måtte gjennomføre fulle borgerrettigheter, trosfrihet, pressefrihet og likhet for loven – og en grunnlovsendring var derfor nødvendig «for Folkets Æres Skyld imellem de øvrige frie Nationer».

Stortingets første behandling av forslaget til endring av Grunnlovens § 2 foregikk 9. september 1842. Forslaget om jøders adgang til riket oppnådde ikke to tredjedels flertall, men stemmetallet var oppløftende: 51 for Wergelands forslag, 43 mot. Wergeland sørget øyeblikkelig for å få fremmet forslaget på nytt, og oktober samme år utgav han skriftet Jødesagen i det norske Storthing. Igjen falt forslaget, men i 1851, seks år etter Wergelands død, ble Grunnlovens paragraf 2 endelig omgjort.

Sent på året 1843 kjente Wergeland de første tegnene til en alvorlig lungesykdom. Sykdommen har vært fremstilt som en kraftig forkjølelse som utviklet seg til lungebetennelse og etter hvert tuberkulose. Nyere medisinske teorier går ut på at han led av lungekreft med senere spredning.

Gjennom hele livet hadde Wergeland vært invovlert i rettssaker som ødela økonomien, i 1845 måtte han selge Grotten. Han ble flyttet derfra i april. For pengene som var til overs etter salget, kjøpte han en tomt i Pilestredet og bygde et lite hus som fikk navnet «Hjerterum». 12. juli 1845 døde han under stor offentlig oppmerksomhet. Hans gravsted på Vår Frelsers Gravlund i Oslo ble betalt av svenske jøder som ikke selv fikk slippe inn i landet.

Ikke lenge etter Wergelands død begynte det som har vært kalt en kanoniseringsprosess. Til å begynne med ble han først og fremst anerkjent for kvalitetene i sin lyriske diktning, men etter hvert ble han også tatt til inntekt for det norske nasjonsbyggingsprosjektet. Dette Wergeland-bildet ble i siste del av 1800-tallet styrket av venstrefløyen i norsk politisk liv, og Bjørnstjerne Bjørnsons tale ved avdukingen av Wergeland-statuen i Studenterlunden 17. mai 1881 betydde i så henseende et høydepunkt.

Bjørnson fremhevet der vår demokratiske nasjonalfølelse og så Wergeland som nasjonens «største Søn», med frihetsideen som det bærende i alt sitt virke. Siden slutten av 1800-tallet har Wergelands navn på tilsvarende måte vært knyttet til politisk og borgerrettslig frihet, til markeringen av demokrati og norsk selvstendighet og ikke minst til feiringen av 17. mai – enda det var Bjørnson, ikke Wergeland, som innførte barnetogene til markering av grunnlovsdagen.

Henrik Wergeland debuterte allerede 13 år gammel med fortellinger trykket i Morgenbladet. Han begynte også tidlig å skrive komedier til husbruk. Hele sitt liv skrev han dramatikk, særlig satiriske farser som er fulle av komiske innfall, men krevende å lese i dag på grunn av henvisningene til forhold i datidens Christiania. Farser som De sidste Kloge fra 1835 og Engelsk Salt fra 1841 vil fremdeles kunne vekke interesse. Vinægers Fjeldeventyr fra 1841 inspirerte Peer Gynt av Henrik Ibsen (1828–1906). Den satiriske delen av forfatterskapet er stort sett utgitt under pseudonymet «Siful Sifadda», som betegner et karnevalistisk motstykke til den seriøse «Henrik Wergeland». Han skrev også alvorligere skuespill, som det interessante Barnemordersken fra 1835, der forfatterens sosiale engasjement er tydelig.

En stor del av hans forfatterskap er artikler av politisk og oppbyggelig art. På 1830-tallet utga han skriftrekken For Almuen. Fra 1835 til 1837 var han redaktør for det kontroversielle og radikale bladet Statsborgeren. I 1839–1845 redigerte og skrev han folkeopplysningsbladet For Arbeidsklassen. I en periode der det politiske livet i Europa var preget av reaksjon og revolusjonsfrykt, skrev Wergeland den meget radikale og teologkritiske avhandlingen Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem? i 1831. Hans interesse for Grunnloven er nedfelt i historieverket Norges Konstitutions Historie fra 1841–1843, og han fulgte opp sitt historiske forfatterskap med Historiens Resultat fra 1843–1844.

I tillegg til sitt sosiale, politiske og historiske engasjement var Wergeland opptatt av språkdebatten, der han regnes som forløper for Knud Knudsen (1812–1895) i fornorskingslinjen. Han hadde også et sterkt pedagogisk engasjement som ga seg utslag i en lesebok for skolen, Læsebog for den norske Ungdom sammen med Nils Joachim Wessel-Berg, samt kjente barnevers som Nisser og Dverge og Vi ere en Nation vi med.

Selv om Wergelands tekster for allmuen kan ha et sterkt moraliserende preg, viser de gjennomgående en, for sin tid, slående empati med utsatte grupper. Han har blitt omtalt som en journalistisk pioner i sine kritiske skildringer av det harde livet i de voksende forstedene rundt Christiania på 1830-tallet. Hans politiske engasjement fikk uttrykk i dikt og prosa. I 1833 publiserte han en rekke litterære korttekster under samlebetegnelsen Sortkridttegninger og i 1837 en liknende rekke under tittelen Figurer, der flere av tekstene skildrer klassemotsetninger på en krass måte som foregriper realismen, selv om tekstene også er preget av romantisk melodrama.

I 1829 publiserte Wergeland samlingen Digte. Første Ring med den karakteristiske åpningen:

Ha, hvor spænder sig min Sjel
op til Himmel, ned til Hel.

Samlingen kretser om «Stella», et kvinnenavn som betyr stjerne og slik peker mot den abstrakte kjærligheten, men Stella-figuren tar også farge av sanseligheten i Wergelands fortløpende forelskelser i Ida Haffner, Emilie Selmer og Hulda Malthe. Diktene er melankolske og eksalterte, idealiserende, men også tungt sanselige og erotiske for dem som kan lese metaforikken og den til dels kompliserte setningsbygningen som man ofte finner hos Wergeland. Her er også monumentale hyllestdikt til kong Karl Johan og Napoleon, som for Wergeland er frihetshelter og overskridende personligheter. Et høydepunkt er Min lille kanin.

Wergelands tolerante og synkretistiske holdning til islam og jødedom er tydelig i I Tordenen:

Ak, hvem sang med Tordnen vel
bedst sit: ’love Gud, min Sjel!’
Christen, Moslem, Hedning, Jøde
maatte dog hverandre møde
inden samme Faders Arme.

Denne ungdomsdiktningen har skapt en del uenighet i Wergeland-forskningen. Mens noen setter den blant hans mest geniale ting, vil andre si seg enig med datiden, som fant den kaotisk og uklar. Uansett ser man med en gang Wergelands ubegrensede fantasi og fantastiske grep om rim, rytme og metaforikk, samtidig som det også er en eksperimenterende omgang med frie versformer.

I 1830 kom det 720 sider lange diktet Skabelsen, Mennesket og Messias, der Wergeland i en blanding av frie og bundne vers trekker linjen fra den første skapelsen via den eldre historien og fram til evangelienes fortelling om Kristus. Her blandes rasjonalistisk fremskrittstro, filosofi og religion i et forløp som kulminerer i visjonen om menneskehetens åndelige triumf. Men mer enn som en historiefilosofisk avhandling må teksten leses som et uttrykk for den ekspansive viljen i det lyriske subjektet, slik Wergeland selv skrev at verket «fremstiller mit Indre i dets Heelhed». Slik handler verket om hvordan ideologi, filosofi og kjønn blir overskredet i en altomfattende, subjektiv og grensesprengende totalitet. Den klarhetsdyrkende Johan Sebastian Welhaven kritiserte verket og Wergelands øvrige ungdomsdiktning i en omfattende avhandling. Kritikken ble imøtegått av Wergelands far, Nicolai Wergeland, som alltid støttet sønnens forfatterskap. Denne meningsutvekslingen er et litteraturkritisk høydepunkt i norsk litteraturhistorie. Litt inntrykk gjorde nok kritikken; selv om Wergeland aldri mistet sitt særpreg, diktet han etter hvert mer kontrollert. På sykeleiet omarbeidet han dette hovedverket og ga det ut som Mennesket i 1845. Selv om denne versjonen er klarere i innhold og form, har teksten mistet noe av originalens overskridende energi.

Utover 1830-tallet publiserte Wergeland en rekke dikt, som det politiske Cæsaris fra 1831 og samlingen Digte. Anden Ring fra 1833 med de kjente «Til en ung Digter», «Til en Gran», «Paa Skakastølstinden» og «Paa Havet i Storm», de to siste skrevet etter inntrykk fra henholdsvis Norgesreisen året før og overfarten til England i 1831. I 1833 kom den første av hans dramatisk-episke diktsykluser, Spaniolen. I denne sjangeren kommer flere bøker som kombinerer melodramatisk spenning med lyriske høydepunkt. Mange holder Jan van Huysums Blomsterstykke fra 1840 som det mest fullendte Wergeland har skapt. Det er en lyrisk beskrivelse av et nederlandsk bukettmaleri Wergeland hadde sett, men det er også en poetisk refleksjon over kunstens vesen og dessuten en dramatisk og sentimental fortelling om død og savn farget av Wergeland-familiens kjennskap til presten Iver Hesselberg og brannen i Grue kirke. Nesten like høyt som denne rager syklusen Den engelske Lods fra 1844.

Fram til sin død utga Wergeland også en rekke andre enkeltstående dikt som er uovertrufne i norsk litteratur. Et eksempel er «Den første Sommerfugl» fra 1837. Forlovelsen med Amalie Sofie Bekkevold førte til inspirerte høydepunkt som «Den første Omfavnelse» fra 1838 og «Smukke Skyer» fra 1839. Hans engasjement i jødesaken lå bak samlingen Jøden fra 1842 med diktet «Sandhedens Armée», og Jødinden fra 1844 med blant annet «Kvinderne paa Kirkegaarden». I Jødinden finner en også personlige dikt som «Paa Sygelejet» og «Følg Kaldet», som begge er skrevet under inntrykk av hans egen sykdom.

Wergeland tilbragte sitt siste år svekket i sykesengen, men han fortsatte å skrive til det siste. Mange av hans mest berømte dikt er «sykeleiedikt», slik som «Til Foraaret» og «Til min Gyldenlak», skrevet kort tid før han døde.

En fascinerende tekst fra sykeleiet er den selvbiografiske essaysamlingen Hassel-Nødder fra 1845. Det dreier seg om en rekke små tekster med varierende innhold, der dikteren ganske usentimentalt delvis ser seg tilbake og delvis rapporterer fra sykesengen, eller kommer med små fantasier. Wergelands utrettelige diktning helt inn i døden er norsk litteraturhistories mest ikoniske uttrykk for geniets triumf.

• Digte. Første Ring, 1829
• Til Stella
• En sangfuld Sommermorgen paa Skreya
• Min lille Kanin
• Napoleon
• Cæsaris, 1833
• Reise-Skizzer, 1833
• Eivindvig
• Framnæs – Balestrand
• Spaniolen, 1833
• Digte. Anden Ring, 1833
• Ved Skakastølstinden
• Paa Havet i Storm
• Til en ung Digter
• Det befriede Europa
• Til en Gran
• Bolivar
• Erobrerens Sanger
• Til Norges trefarvede Flag
• Den graa Kappe, 1834
• Et gammelnorskt Herresæde, 1835
• Til Herman Foss (Nu hvil Dig, Borger), 1837
• Den første Sommerfugl, 1837
• Den første Gang (Prolog til Campbellerne), 1838
• Poesier
• Den første Omfavnelse
• Det første Kys
• Det første Haandtryk
• Den Navnløse
• Den Elskedes Overfart
• Den Elsktes Slummer
• De to Elskerinder, 1838
• Norges Fjelde (Paa Egeberg), 1838
• Kongens Ankomst, 1839
• Smukke Skyer, 1839
• Vord Lys! 1840
• Der er min Sjel en frydfuld Trang (fra Engelsk Salt), 1841
• Efter Tidens Leilighed, 1841
• Mig Selv, 1841
• Smaaguttenes Nationalsang (Vi ere en Nation vi med), 1841
• Sognefjorden, 1842
• Jøden, 1842
• Juleaftenen
• Sandhedens Armée
• Jødinden, 1844
• Paa Sygelejet
• Følg Kaldet!
• Kvinderne paa Kirkegaarden
• Auktion over Grotten, 1844
• Sidste Reis, 1844
• Til Foraaret, 1845
• Til min Gyldenlak, 1845
• Den smukke Familie, 1845