evangelium

Den eldste forekomsten av ordet evangelium i Det nye testamente finner vi hos Paulus. I Paulus-brevene forekommer ordet ofte (totalt 63 ganger) og brukes om det budskapet Paulus forkynte. I Romerbrevet omtaler Paulus sitt budskap som «Guds evangelium», presisert som «evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre» (kapittel 1, vers 1 og 3). I samme kapittel defineres evangeliet som «en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker» (vers 16).

Mens Paulus primært bruker ordet evangelium om budskapet som forkynnes, brukes det i Markusevangeliet om den skriftlige fremstillingen av Jesu liv og gjerning. Skriftet introduseres slik: «Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn». Markus bruker ordet også seks andre ganger, først om Jesu egen forkynnelse: Jesu offentlige virksomhet innledes med omtalen av at Jesus «kom til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: ‘Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om å tro på evangeliet’» (1,14–15). De andre gangene Markus bruker ordet, viser det til evangeliet om Jesus: Det må forkynnes for alle folkeslag (13,10) og det omhandler begivenheter i Jesu liv, særlig knyttet til hans lidelse og død (14,8–9).

I alle de fire evangeliene har Jesu lidelseshistorie en sentral plass. Denne vektleggingen finnes også hos Paulus: Når han skal sammenfatte det evangeliet han forkynte, viser han til det han selv har tatt imot – åpenbart fra de som var apostler før ham: «at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv» (1. Korinterbrev, kapittel 15, vers 3–5). Denne teksten viser at Paulus’ evangelium ikke bare inneholdt visse historiske fakta om Jesus, men også en tolkning av dem («for våre synder» og «etter skriftene»). Paulus var overbevist om at det evangeliet han forkynte, var noe Gud «på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter» (Romerbrevet, kapittel 1, vers 2). Derfor inneholder hans brev en rekke henvisninger til «skriftene», det vil si de skriftene som i kristen tradisjon kalles «Det gamle testamentet». Det samme gjelder de fire evangeliene, skrevet av forfattere som tradisjonelt kalles evangelister.

At evangelistene forstod Jesu liv og gjerning i lys av Det gamle testamentet, går tydelig fram av Lukasevangeliet, kapittel 4. Der fortelles det at Jesus kom til synagogen i Nasaret og leste et avsnitt fra profeten Jesajas bok (kapittel 61, vers 1): «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige …». Deretter sier Jesus: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på» (Lukas 4,17–18 og 21). Denne teksten (og andre tekster) fra Jesaja er bakgrunnen for at Jesu budskap kalles «evangelium»; der forekommer nemlig uttrykket «forkynne et godt budskap», et verb som er nært beslektet med ordet evangelium som nettopp betyr «et godt budskap».

Det greske substantivet evangelion og det tilhørende verbet (forkynne et evangelium/et godt budskap) forekommer i gresk litteratur helt tilbake til Homer. Som oftest er det knyttet til nyheten om en sier på slagmarken: det gode budskapet er at fienden er nedkjempet; det er fred. Dessuten er ordet knyttet til avgjørende hendelser som tiltredelsen av en ny keiser – særlig slike hendelser som kan sies å innlede en ny epoke. Et godt eksempel finner vi i en inskripsjon fra en sammenslutning av greske byer i den romerske provinsen Lilleasia. Der omtales kunngjøringen av keiser Augustus’ fødselsdag som «gode nyheter/et evangelium for verden». I tråd med dette ble det foreslått at fødselsdagen til «den guddommelige keiser» skulle markere begynnelsen på en ny kalender, en ny tidsregning.

I Det gamle testamente forekommer substantivet evangelium og det tilhørende verbet i sammenhenger som svarer til bruken i gresk litteratur. I 2. Samuelsbok brukes begrepet om den gode nyheten at Davids menn har seiret over kongens fiender (kapittel 18, vers 19–30), mens Jesaja viser til den gode nyheten om at Herren (Israels Gud) skal vende tilbake til Sion/Jerusalem; Jesaja taler om de som «forkynner fred, bringer godt budskap, forkynner frelse og sier til Sion: ‘Din Gud er konge!’» (Jesaja 52,7). Her gis det varsel om en ny tid.

Det er den samme idéen som tas opp i Markusevangeliet når det sies at Jesus forkynte at «tiden er inne» og at «Guds rike er kommet nær». Markus forstår Jesu komme og hans død og oppstandelse som helt epokegjørende hendelser. Derfor er beretningen om dem et godt budskap, et evangelium, som må forkynnes for alle folkeslag (Markus 13,10).

Når Markus skriver den første beretningen om Jesus og kaller den et evangelium, bruker han en ukjent betegnelse på et litterært verk. Men selv om betegnelsen er en nyskapning, viser selve verket mange likheter med sjangeren «biografi» eller «livsskildring» (gresk: bios). Biografiske skildringer av statsmenn, filosofer og hærførere finnes både på gresk og romersk mark i antikken. Kjente eksempler er Plutarks parallellbiografier og Svetons bøker om romerske keisere. Til tross for store variasjoner mellom livsskildringene finner man ofte omtale av hovedpersonens avstamning, fødsel, oppvekst, viktige gjerninger, gode egenskaper og død. I motsetning til mange moderne biografier som gjerne er disponert kronologisk, var de antikke livsskildringene ofte knyttet til utvalgte episoder. Plutark skriver at han først og fremst går inn på de trekkene som gir det beste bildet av personen han omtaler, ofte med et didaktisk sikte: Leseren skal oppfordres til å etterligne utmerkede menns levesett. Han understreker derfor at en biografi er noe annet enn historie.

Det samme kan også sies om evangeliene. På samme måte som den antikke bios-litteraturen har evangeliene ikke primært fokus på historie og rent biografiske detaljer, men på det spesielle ved hovedpersonen og hans betydning for leserne. Ulikt de antikke biografiene var evangeliene skrevet ut fra en overbevisning om at hovedpersonen ikke var død, men hadde stått opp fra graven. De ble altså skrevet på bakgrunn av oppstandelsestroen; bare i lys av Jesu oppstandelse kunne man fullt ut forstå hvem han var og betydningen av hans død – at han ga sitt liv «som løsepenge for mange» (Markus 10,45).

I Det nye testamentet og i de apostoliske fedre brukes ordet evangelium bare i entall, aldri i flertall. Med «evangeliet» mente man da den samlede beretningen om Jesus Kristus. Dersom man tidlig i det andre århundre skulle vise til en tekst i et av evangeliene, ville man si at det var skrevet «i evangeliet» fordi man oppfattet de fire tekstene som en enhet. Fram til omkring år 180 er Justin Martyr den eneste som taler om evangeliene i flertall og han gjør det bare én gang. Flere ganger bruker han en omskrivning når han skal omtale evangeliene; han kaller dem «erindringene til apostlene og deres etterfølgere», men første gang han omtaler «apostlenes erindringer», legger han til: «som kalles evangelier».

Tanken om evangeliene som en enhet er dominerende også hos Augustin; han skriver: «I de fire evangeliene, eller bedre: i de fire bøkene om det ene evangeliet.» Denne forståelsen er bakgrunnen for de gamle overskriftene til de fire første tekstene i Det nye testamentet: Evangeliet etter Matteus, etter Markus, etter Lukas og etter Johannes. Det er det samme evangeliet, men nedskrevet av ulike personer som – med unntak av Johannes – ikke hørte med blant de mest kjente personene fra kristendommens tidlige historie.

Den første som kom med en «teori» om de de fire evangeliene, var Ireneus. Omkring år 180 skriver han et stort verk «Mot kjetterne» der han – på en merkverdig måte – prøver å begrunne at det må være fire evangelier, verken flere eller færre. Det gjør han med henvisning blant annet til de fire himmelretningene og til de fire skapningene som omgir Guds trone ifølge Johannes’ åpenbaring, kapittel 4. Disse skapningene kobler Ireneus sammen med en kort omtale av Matteus, Markus, Lukas og Johannes, og legger dermed grunnlaget for de såkalte evangelistsymbolene.

Grunnen til at Ireneus var så opptatt av nettopp disse fire evangeliene, var at han ville avgrense dem fra de såkalte apokryfe evangelier som dukket opp i det andre århundre: det var og det kunne bare være fire evangelier i den kristne kirken, mente Ireneus. Disse apokryfe evangeliene prøvde å få status ved at de utgav seg for å være skrevet av kjente personer som apostlene Peter, Tomas og Filip, men de ble ikke ansett for å være ekte og de var skrevet for sent i forhold til de evangeliene som kom med i den kristne kanon.

• Bibelen
• Apokryfer
• Den kristne kanon

• Bibel.no Evangeliet etter Matteus
• Bibel.no Evangeliet etter Markus
• Bibel.no Evangeliet etter Lukas
• Bibel.no Evangeliet etter Johannes

• Reidar Hvalvik og Terje Stordalen, Den store fortellingen: Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning, Oslo: Det Norske Bibelselskap 1999. (Tilgjengelig på nb.no)
• Raymond E. Brown, An Introduction to the New Testament, New York: Doubleday 1997.
• Martin Hengel, The Four Gospels and the One Gospel of Jesus Christ, Harrisburg: Trinity Press International, 2000.
• Morten Hørning Jensen, The 'Gospel' between Emperor and Temple in the Gospel of Mark, Tübingen: Mohr Siebeck, 2023.
• Apokryfe evangelier, oversatt av Einar Thomassen, innledende essay av Halvor Moxnes. I serien: Verdens hellige skrifter, Oslo: De norske bokklubbene 2001.