Olavsskrinet

Kong Olav Haraldsson døde ved slaget på Stiklestad, etter tradisjonen 29. juli 1030. Etter slaget tok bonden på gården der, Torgils Halmasson, sammen med sønnen Grim vare på Olavs lik og gjemte det for seierherrene, ifølge Snorres kongesagaer. De skal deretter ha laget en kiste som de la den døde kongen i, og seilte til Nidaros-kaupangen med den. Der skal de i hemmelighet ha gravd den ned i en sandbanke langs Nidelva et stykke ovenfor byen. Her lå kisten den første vinteren etter Olavs død, og de informerte bare Olavs nærmeste venner i byen om dette. Men siden skal de nye makthaverne, den dansk-engelske kong Svein Knutsson og moren Alfiva, etter ønske fra stormannen Einar Tambarskjelve ha tillatt at kisten ble gravd opp igjen. Den hadde da delvis kommet til overflaten av seg selv, men ble ifølge Snorre gravd ned igjen, med kongens lik i, ved Klemenskirken inne i selve kaupangen.

Snorre forteller videre at da det var gått tolv måneder og fem netter etter Olavs død, det vil si i begynnelsen av august 1031, hadde kisten igjen kommet opp av jorden av seg selv. Kistebordene skal fremdeles ha sett nyhøvlede ut, og da den døde kongens hirdbiskop Grimkjell fikk undersøke liket, var ansiktsfargen fremdeles rød, og hår, skjegg og negler hadde angivelig vokst. Etter biskop Grimkjells råd og med kong Sveins samtykke og folkets dom skal det så ha blitt avgjort at Olav var hellig. Snorre forteller at kisten med helgenkongen deretter ble båret inn i Klemenskirken og plassert på høyalteret der, trukket med fint klede (pell) og dekket av et telt i fløyel.

På stedet hvor Olav hadde ligget i jorden utenfor kirken, skal det ha dukket opp en helbredende kilde. Da Kristkirken – og siden Nidarosdomen – ble reist, skal høyalteret ha blitt plassert nøyaktig på dette stedet.

Etter at Olavs gamle motstandere i 1035 hadde hentet hans sønn Magnus hjem fra landflyktighet i Gardarike og gjort ham til konge i stedet for Svein Alfivason, støttet han ifølge Snorre på ulike måter opp om dyrkingen av farens helgenstatus, blant annet ved å starte byggingen av en Olavskirke og få laget et skrin prydet med gull, sølv og kostbare steiner. Det skal både i størrelse og utseende ha vært laget som en likkiste, men med en «svalgang» (et åpent understell med buer) under, og et lokk over med hengsler og lås, formet som et tak med møne og hoder på gavlskiene. Snorre forteller at Magnus siden lot Olavs hellige legeme legge i skrinet. Om dette skjedde med eller uten den opprinnelige likkisten, lar seg ikke avgjøre sikkert ut fra Snorres formulering, men legges til grunn i senere kilder.

Olavskirken ble ikke ferdig før kong Magnus døde i 1047. Onkelen, samkongen og etterfølgeren Harald Hardråde (1043–1066) fikk ifølge sagatradisjonen fullført arbeidet, og det forutsettes i flere sagaverk at kistene til både Olav og Magnus da ble flyttet til denne nye kirken.

Harald fikk imidlertid også reist en helt ny kirke, Mariakirken, i nærheten av stedet hvor kisten med den falne helgenkongen lå den første vinteren. Ifølge sagatradisjonen ble Olavs «helligdom» oppbevart i Olavskirken mens Mariakirken ble bygget. Dette tyder på at Olavsskrinet siden ble flyttet til Mariakirken.

Senere ble Olavsskrinet i så fall flyttet igjen, til Kristkirken, en steinkirke som ble påbegynt rundt 1070 av kong Haralds sønn og etterfølger Olav Kyrre (1066–1097) og trolig fullført i løpet av hans regjeringstid. Her var høyalteret angivelig plassert over den graven helgenkongen fikk i 1031. Og nå ble helgenskrinet med Olavs jordiske levninger plassert oppå dette alteret. Det gullprydede Olavsskrinet er blant annet skildret i hyllingskvadet Geisli, diktet av kong Øystein Haraldssons skald Einar Skulason i forbindelse med høytidelighetene rundt opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros i 1152–1153.

Etter at Nidaros slik var blitt sentrum for en egen norsk kirkeprovins, startet arbeidet med å bygge om og utvide Kristkirken til den katedralen som i dag er kjent som Nidarosdomen. Arbeidet ble den første tiden ledet av erkebiskop Øystein Erlendsson. Som et ledd i ombyggingen startet han trolig arbeidet med den såkalte oktogonen etter hjemkomsten fra England i 1184, hvor han hadde vært noen år i landflyktighet på grunn av konflikten med kong Sverre. Oktogonen var kirkens nye åttekantede høykor og helgenkongens gravkapell som antagelig stod ferdig tidlig på 1200-tallet, men siden ble ombygget flere ganger. Her antar man at Olavsskrinet resten av middelalderen hadde sin plass over eller rett bak høyalteret.

Utenpå det Olavsskrinet som Magnus den gode skal ha fått laget, ble det senere, kanskje i løpet av 1300-tallet, laget et nytt skrin, enda flottere enn det første. En beskrivelse fra slutten av katolsk tid er gjengitt av presten og topografen Peder Claussøn Friis (1545–1614). Han bygger på opplysninger fra lagmannen Jon Simonsson (1512–1575), som i unge år var elev ved katedralskolen og korgutt i kirken. Her heter det at av alle de skattene pilegrimene har gitt, har de også forbedret St. Olavs kiste, og lagt ham i et sølvskrin. Likevel var det ifølge denne beskrivelsen også to trekister, begge angivelig beslått med gull og sølv utenpå og besatt med kostbare steiner. Andre kilder fra tiårene rundt reformasjonen forklarer at sølvskrinet var uten bunn slik at det kunne tres over det eldre helgenskrinet. De viser samtidig at også dette skrinet var av tre, men dekket av sølv.

Med sølvskrinet var det blitt tre skrin. En kvittering som ble utstedt av kongens skattmester i København etter at kostbarheter fra Nidarosdomen og andre norske kirker var blitt sendt dit i årene etter reformasjonen i 1537, bekrefter hvor staselig de var utstyrt. Fra olavsskrinene ble det mottatt to store forgylte knapper og en blå stein innfattet i gull. Den sistnevnte skal ha blitt innkjøpt av erkebiskop Erik Valkendorf (1510–1522) for 240 tønner smør. Videre nevnes 170 krystallsteiner innfattet i sølv, og dessuten 11 slike steiner som falt av da skrinene ble slått i stykker. I tillegg kom edelmetallet. Til sammen veide alt sølvet fra skrinene ifølge kvitteringen rundt 95 kilo.

Beretningene fra etter-reformatorisk tid kan tyde på at også den opprinnelige kisten hvor kongens lik lå, fremdeles var bevart og hadde blitt utsmykket, om den ikke var blitt erstattet av en ny kiste i løpet av de vel 400 årene som ved reformasjonen hadde gått siden slaget på Stiklestad. Ifølge Peder Claussøn Friis hadde Jon Simonsson i sin ungdom før reformasjonen ikke bare sett Olavsskrinet, men også det som ble sagt å være helgenkongens levninger. Han skal ha beskrevet det som et «langt» legeme, helt og godt bevart, med noe innbøyd og inntørket nese og rødt skjegg, og synlige sår etter de skadene som Olav fikk sin bane av. Jon skal ha holdt det for mulig at det var St. Olavs legeme han så, men bemerket at det var forunderlig at det ikke var blitt mer «fortærit» av midd i løpet av de over 550 årene siden hans død.

Olavsskrinet ble tidlig et sentralt element i olavskulten og utviklingen av Nidaros som et pilegrimsmål med voksende betydning. Fra tidlig på 1200-tallet stod det med plasseringen i oktogonen eller høykoret til daglig i betryggende avstand fra pilegrimer og andre vanlige besøkende til Nidarosdomen. Men ved feiringen av St. Olavs festdag og mange andre anledninger ble det båret ut på plassen foran domkirken og båret i prosesjon rundt i byens gater slik at flest mulig kunne se og berøre det.

Denne skikken går langt tilbake. En del av de helbredelsesmiraklene som nevnes i helgenlegenden og mirakelbeskrivelsen Passio Olavi fra rundt 1180 er knyttet nettopp til Olavsskrinet og slike utbæringer og prosesjoner med det.

Noen nærmere omtale av disse prosesjonene er ikke bevart i kilder fra katolsk tid, men Peder Claussøn Friis forteller – med Jon Simonsson som kilde – blant annet at 60 mann skulle bære skrinene, hvor det hang små poser til å legge offerpengene i mens en prest stod oppå og forkynte pavens avlat til dem som ofret. Dette «apespillet» skal ha innbragt enorme summer. Beskrivelsen kan være farget av denne lutherske prestens syn på den katolske fortiden.

På 1200-tallet er det også kjent at Olavsskrinet ble ført til Øreting like utenfor byen i forbindelse med kongehyllinger eller ble brukt i forbindelse med andre rikspolitiske møter. Det er blant annet antydet at kong Magnus Lagabøte i forbindelse med et møte med erkebiskop Jon Raude i 1269 fikk overvære en åpning av skrinet.

Olavsskrinets krefter kunne dessuten mobiliseres når det var fare på ferde. Under erkebiskop Sigurd Eindridesson (1231–1252) skal Olavsskrinet ha blitt båret ut for å stanse en brann som truet både erkebispegården og byen.

Etter den såkalte Grevefeiden, der lutheraneren Christian 3. vant kampen om kongemakten i Danmark i 1536, dro den siste erkebiskopen i Nidaros, Olav Engelbrektsson, 1. påskedag 1537 i landflyktighet for danskekongens tropper som var på vei nordover. Han hadde da i flere år residert på Steinviksholm lenger inne i Trondheimsfjorden, hvor han kanskje allerede i forbindelse med en brann i Nidarosdomen i 1531 hadde evakuert Olavsskrinet og andre klenodier fra domkirken. Da erkebiskop Olav forlot landet, tok han med seg både arkiver og kostbarheter, men Olavsskrinet ble stående igjen på Steinviksholm.

I 1540 eller et par år senere ble begge helgenskrinene slått i stykker, mest sannsynlig på Steinviksholm. Edelmetallet og edelsteinene, både fra dem og fra den innerste kisten med helgenkongens lik, ble i hvert fall mottatt hos kongens skattmester i København. En bergkrystall som ble funnet under utgravninger på Steinviksholm på slutten av 1800-tallet, kan skrive seg fra Olavsskrinet og har i så fall unnsluppet transporten til København. Og den innerste kisten med helgenkongens lik skal ha blitt stående igjen på Steinviksholm.

Etter en anonym skriftlig kilde fra samme tid å dømme ble kisten ved denne anledningen åpnet. Liket skal ha vært velduftende. Noe av nesen var borte og leppene litt krympet. Ansiktet var ellers helt med kjøtt og hud, haken hel, men uten skjegg, og også tennene og resten av kroppen var angivelig i god stand, og fremstod som levningene etter en høyreist mann. Og med unntak for skjegget er det godt samsvar mellom denne beskrivelsen og beretningen om Jon Simonssons observasjoner et par tiår tidligere.

Enten dette var den opprinnelige kisten eller ikke, skal den innerste likkisten ha blitt værende på Steinviksholm i flere tiår, kanskje fordi det hersket usikkerhet i det nye lutheranske regimet om hva man skulle gjøre med de jordiske levningene etter en katolsk helgenkonge. Men i 1564, under den såkalte nordiske syvårskrigen, besatte svenske tropper en tid festningen. Presten Absalon Pedersson Beyer i Bergen forteller i sin bok Om Norges Rige fra 1567 at de så godt de kunne plukket ut hver minste sølvnagle av kisten. Men da de trakk seg tilbake, tok de likevel helgenkongen med seg og begravde ham i en «øde bondekircke», som skal ha vært Fløan kirke i Stjørdal. Kort tid etter ble helgenkongen imidlertid hentet til Trondheim og «hederligen begravet» i en muret grav i Domkirken, ifølge Peder Claussøn Friis. Og Absalon Pedersson Beyer forteller at dette skjedde med «stor herlighed», men at lensherren Herluf Skave allerede året etter fikk tatt liket opp igjen. Ifølge andre samtidige kilder ble det så lagt ned en ny og åpen muret grav i Nidarosdomen, og i en nylaget kiste, fordi den gamle var skrøpelig.

Absalon Pedersson Beyer gjengav også en beskrivelse av liket slik det da fremstod. Den samsvarer godt med de to beskrivelsene fra tidligere på 1500-tallet av et forbausende godt bevart lik.

Det fjerde Olavsskrinet skal ha blitt gjenstand for hemmelig dyrkelse. Men etter at en delegasjon av danske riksråder besøkte Trondheim i 1568 i forbindelse med en såkalt herredag der, ble graven på kongelig befaling kastet igjen med jord og anonymisert i 1568. Om ikke før, ble helgenkongens jordiske levninger med dette borte. Forsøk i nyere tid på å identifisere graven har ikke ført frem.

Beskrivelsene fra 1500-tallet av helgenkongens jordiske levninger har gitt grobunn for spekulasjoner om likets ekthet. Allerede Jon Simonsen skal ha reist tvil om dette og åpnet for at «papistene» på et tidspunkt hadde byttet ut langt dårligere bevarte levninger med et nytt og godt balsamert lik. Den lutherske presten Peder Claussøn Friis påpekte riktignok at det ville være et under om noe slikt hadde skjedd uten at det gikk rykter om det. Men spørsmålet har åpenbart vært diskutert allerede på hans tid. Og i nyere tid har for eksempel historikeren Grethe Authén Blom antydet at erkebiskop Erik Valkendorf kan ha stått bak en slik manipulering, for å gjøre Olavsskrinet til en helligdom uten sidestykke.

• Norsk historie fra 800 til 1130
• Norge i høymiddelalderen
• slaget på Stiklestad
• Olav den hellige
• Olavsarven

• Blom, Grethe Authén (1997): Hellig Olavs by. Middelalder til 1537. Trondheims historie 997–1997, bind 1. Universitetsforlaget, Oslo.
• Duin, Johannes J. (1984): Streiftog i norsk kirkehistorie 1450–1880, St. Olav Forlag, Oslo.
• Ekroll, Øystein (2003): «St. Olavs skrin i Nidaros». I Steinar Imsen (red.): Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, 325–350. Tapir akademisk forlag, Trondheim.
• Morten, Øystein (2013): Jakten på Olav den hellige. Spartacus forlag, Oslo.
• Østang, Øyvind (1997). Hjem til Nidaros. Norges nølende vandring siden 1814. Genesis forlag, Oslo.