Nils Stockfleth

Stockfleths far døde tidlig, og enken satt igjen med tre mindreårige sønner. Stockfleths barndom og ungdom var derfor preget av trange kår, og studiene finansierte han med lån og arbeid ved siden av studiene.

Etter latinskolen i Kristiansand tok han examen artium i København i 1803. Etter anneneksamen tok han fatt på jusstudier ved Københavns Universitet, samtidig som han ble ansatt som ekstraskriver ved Kanselliet i den sentrale statsforvaltningen.

Stockfleth avbrøt studiene på grunn av langvarig sykdom. Deretter fulgte han forskjellige forelesninger og gikk i snekkerlære, før han besluttet seg for en militær karriere, via studentkorpset, hvor han ble opptatt i 1808. I 1810 avla han offiserseksamen ved militærinstituttet i Rendsborg, hvor han fortsatte sine militære studier samtidig som han gav privatundervisning.

Under krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1813–1814 tjenestegjorde han ved Slesvigs 1. bataljon og var med i flere trefninger, blant annet ved Sehested i desember 1813, noe han har skildret inngående i sine memoarer.

Sommeren 1814 søkte han avskjed fra den danske hær og ble samme år opptatt i den nye norske hær som sekondløytnant, senere premierløytnant, ved Sønnenfjelske infanteriregiment. I n1818 ble han plassert ved Vangske kompani i Valdres under 2. Akershusiske infanteribrigade, med boplikt i distriktet fra 1820. Ved siden av militærtjenesten var han huslærer hos sognepresten i Slidre, sin fremtidige svigerfar.

I 1823 fikk Stockfleth permisjon for å studere teologi. Året etter søkte han avskjed som offiser og avla teologisk embetseksamen ved universitetet i Christiania (Universitetet i Oslo).

I 1825 fikk Stockfleth Vadsø prestegjeld, som også omfattet Nesseby og Vardø. Inntil videre skulle han også betjene Lebesby. Umiddelbart etter bryllupet dro ekteparet nordover, en reise som tok nærmere tre måneder. Stockfleth begynte straks å studere samisk, og allerede etter ett år i Vadsø mente han at han snart ville beherske språket. Etter tre år søkte han Lebesby prestegjeld alene, fordi forholdene der lå bedre til rette for studier og praktisk bruk av samisk.

Stadige studiereiser og permisjoner gjorde at Stockfleth bare periodevis forvaltet sogneprestembetet i Lebesby. I 1831–1833 hadde han stipend for å samarbeide med professor Rasmus Rask i København og finnen dr. Anders Johan Sjögren. Han samarbeidet også med de finske forskerne Matthias Alexander Castrén og Elias Lönnrot og med presten og forskeren Jacob Fellman i Nord-Finland. Fra 1832 underviste han i kortere perioder teologistudenter som siktet mot arbeid nordpå, i samisk og finsk ved universitetet i Christiania.

Etter at Stockfleth gikk av som prest i 1839, kunne han vie seg helt til undervisning, forskning og oversettelser. Han fikk rikelige midler til reiser, som han blant annet benyttet til finskstudier i Finland. I 1853 fikk han avskjed med en god pensjon, forutsatt at han fortsatte sitt oversettelsesarbeid så langt kreftene strakk til. Hans elev Jens Andreas Friis hadde i 1851 overtatt hans undervisning ved universitetet.

Fra midten av 1850-årene til han døde i 1866 var Stockfleth stadig mer svekket av sykdom. Hans siste oversettelsesarbeid, Luthers postille, ble utgitt i 1857, og 1860 utgav han sine memoarer.

Under sin siste studiereise i Finnmark i 1851–1852 ble Stockfleth involvert i det såkalte «Kautokeino-opprøret». Høsten 1851 bad biskop Juell i Tromsø Stockfleth, som da oppholdt seg i Varanger, om å reise til Kautokeino, hvor prestestillingen var ubesatt og en gruppe læstadianske samer hadde gjort opprør. Meningen var at han skulle dempe uroen, men da han sterkt giktplaget kom frem etter en strabasiøs tur og opplevde «de åndelige» på nært hold og i religiøs ekstase, var hans hissige reaksjon lite heldig – han slo blant annet med spaserstokken for å roe gemyttene og skape respekt.

Hans opptreden de første dagene medvirket trolig til at opprøret fikk de dimensjonene det fikk. Stockfleth ble i Kautokeino i fem måneder i det ledige prestekallet til hans tidligere elev Waldemar Hvoslef overtok i april 1852. Det var Hvoslef og hans familie som skulle oppleve de blodige novemberdagene da opprøret kulminerte.

Stockfleth blir betraktet som det nordsamiske skriftspråks «andre grunnlegger», Knud Leem var den første. Etter at misjons- og opplysningsarbeidet blant samene falt sammen omkring 1800, var det flere som rundt 1820 ønsket at arbeidet skulle gjenopptas, blant dem Stockfleths forgjenger i Vadsø, Peter Deinboll. Påvirkning fra tysk romantikk og de liberale strømninger i synet på minoriteter etter napoleonskrigene bidro til at samene ble «gjenoppdaget» som folkegruppe i første halvdel av 1800-tallet, og Stockfleth hadde utvilsomt hovedæren.

Stockfleths hovedinnsats var definitivt innen samisk språkforskning, oversettelse av religiøse skrifter til samisk og opplysningsarbeid blant samene. De første oversettelsene makulerte han selv da de ikke holdt mål, og det er allmenn enighet om at han ikke var noen stor begavelse verken som språkforsker eller som språkbehersker. Men kvaliteten økte gjennom forfatterskapet, ikke minst gjennom samarbeidet med de utenlandske kolleger. Hans bidrag til utvikling og modernisering av nordsamisk som skriftspråk er uomtvistelig, bl.a. tok han i bruk latinske bokstaver og nye lydtegn. Han bidrog også til at kunnskapen om den geografiske språkvariasjonen økte ved at han tok utgangspunkt i fjellsamedialekten i Øst-Finnmark, mens Leem hadde lagt fjellsamedialekten i Porsanger til grunn.

Stockfleths katekismeoversettelse var det første samiskspråklige arbeidet utgitt i Norge siden 1776. Enkelte av hans oversettelser og andre skrifter kom til å bli nærmest enerådende i flere generasjoner, som hans bibelhistorie i 1840 og 1854 og oversettelsen av Luthers postille i 1857. Han hadde planer om å oversette hele Bibelen til samisk, men det ble med Det nye testamentet og enkelte deler av Det gamle testamentet. Arbeidet med Bibelen ble fullført av J. A. Friis i 1897.

Det var ikke en ny tanke at prester i samiske distrikter burde kunne samisk. Men det var Stockfleths fortjeneste at samiskundervisning ble innført ved universitetet i Christiania og at regjeringen i 1848 vedtok «presteeksamen» i samisk og finsk/kvensk. Stockfleth mente at både samer og kvener hadde «en hellig Ret» til «sit Sprog og sin Nationalitet», for dersom ethvert folk fikk lov til å utvikle seg med bibehold av egen kultur og språk, ville det skape fred og harmoni mellom «folkestammene» samtidig som samfunnet ville bli rikere. Hans pluralistiske kultursyn ble sterkt kritisert utover i 1840-årene, og rundt 1850 var det på vikende front overfor den voksende nasjonsbyggingen, som ble ytterligere næret av utenrikspolitisk engstelse i nordområdet.

I flere av sine skrifter gir Stockfleth verdifulle beskrivelser av samer, skogfinner og kvener. Det at han behersket flere faglige tilnærminger i studiet av samene, gjør ham til en av de store «lappologer» i Norden på 1800-tallet.

Nils Stockfleth var ridder av Dannebrogordenen og geistlig medlem av den svenske Nordstjärneorden. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og av Suomalaisen Kirjallisuuden Seura i Helsingfors.

• Det nye testamente – Samisk utgave, 1840 og senere utgaver
• Nogle Religiøse Breve. Christiania: Fabritius, 1845
• Norsk-lappisk Ordbog, 1852
• Dagbog over mine Missionsreiser i Finmarken. Christiania: Christian Tønsbergs Forlag, 1860
• Breve fra Niels J. Chr. V. Stockfleth 1825–1854. Kristiania: J. N. Skaar, 1896

• misjon
• samer
• Kautokeino-opprøret

• Strøm Bull, Kirsti (1996). Da forskerne tapte hodet. Kritisk Juss, nr. 4/1996
• Stordrager, Nellejet (1997). De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Bergen: Vigmostad & Bjørke
• Weihe, Hans-Jørgen Wallin (1999). 'Social Work' and Missionary Work as Part of the Power game. Doktorgradsavhandling. Lunds universitet.