Polens geografi

Polen ligger innenfor det prekambriske russiske grunnfjellsskjoldet, men dette er de fleste steder dekket av yngre sedimentære bergarter. De sedimentære lagene varierer i tykkelse fra cirka 100–200 meter i øst til cirka 10 000 meter i vest. På slettelandet i nord er det aller øverst tykke avleiringer av kvartære sedimenter med tusenvis av små sjøer. Innenfor den smale kystsonen ligger et opptil 100 kilometer bredt belte med øst–vestgående morenerygger, dannet foran fronten av isbreen som i kvartærtiden gjentatte ganger trengte seg frem over det polske lavlandet for så å trekke seg tilbake igjen. Mellom moreneryggene går det daler som ble gravd ut av elvene da de ble tvunget til å renne vestover langs isfronten.

I Sudetene finnes de eldste geologiske formasjonene som når opp til overflaten. Disse ble foldet i karbon i forbindelse med den store hercynske fjellkjedefoldingen og består dels av omdannede paleozoiske sedimentbergarter, dels av gneis og granitt. Foran Sudetene ble det dannet en langstrakt forsenking med mange mindre bassenger eller bekkener hvor det ble avleiret nedbrytingsprodukter fra den nye fjellkjeden. Her ble det avsatt store mengder sand, noen steder med mye sumpskog- og plantemateriale. Dette ble til mektige forekomster av steinkull i overkarbonsk sandstein. Ved forekomstene omkring Kraków i Øvre Schlesien har Polen noen av verdens største kullreserver fra denne tiden.

I sør ligger Karpatene med blant annet landets høyeste fjelltopp Rysy (2499 meter over havet). Karpatene hører til den alpine fjellkjeden og består av mesozoiske og tidlig-tertiære, sedimentære bergarter som ble foldet sammen for cirka 25 millioner år siden. Nordøst for Karpatene, omkring Kielce, ligger lave fjell bygd opp av foldede kambrosiluriske og devonske sedimentbergarter. Ellers finnes i sør flattliggende mesozoiske og tertiære sedimentbergarter.

• Polen
• Planteliv i Polen
• Klima og miljø i Polen
• Dyreliv i Polen

• Webkart over Polen