I 1938 begynte Paul Koht som midlertidig sekretær i Utenriksdepartementet (UD). Etter bare et par måneder ble han sendt til Bucureşti. Her satt han med ansvaret for legasjonen i kaoset etter utbruddet av andre verdenskrig og frem til november i 1939, da han vendte tilbake til UD.
Mens Koht var på familiebesøk i Lofoten april 1940, kom tyskernes angrep på Narvik. Fylkesmannen oppnevnte Koht til liaison med de fransktalende allierte, inntil han ble beordret til London for å skaffe forsyninger til det ennå ikke okkuperte Nord-Norge. Men krigen i Norge gikk mot slutten, og Koht ble holdt tilbake ved legasjonen inntil regjeringen kom til London og han kunne gå inn i UD der.
I 1941 ble han beordret som legasjonssekretær til Tokyo, men nådde frem først en måned før angrepet på Pearl Harbor. For å få de nordmenn som bodde i landet utvist (og i sikkerhet) sammen med de øvrige allierte, brøt Norge de diplomatiske forbindelsene med Japan. Koht kom seg til USA i 1942. Med norske skip og mannskaper i kamp ble de norske konsulatene satt på prøve. Koht arbeidet som sekretær og visekonsul ved generalkonsulatet i New York under resten av krigen og vendte først tilbake til UD etter å ha bistått med repatrieringen fra Amerika i 1945–1946.
I 1947 ble Koht konstituert byråsjef, og i 1950–1951 var han chargé d’affaires i Lisboa. Mye av det mellomfolkelige samarbeid ble nå konsentrert i de internasjonale organisasjoner. Koht var handelsråd ved OEEC (forløperen for OECD) i Paris i 1951–1952 og ambassaderåd ved NATO- og OEEC-delegasjonen i 1952–1953. Han møtte også som Norges representant i Europarådet i Strasbourg og i Det europeiske kull- og stålfellesskap i Luxembourg. I 1953 ble han ekspedisjonssjef i UDs handelspolitiske avdeling. Selv om man arbeidet for en friere verdenshandel, var mye av handelen stadig basert på bilaterale varebytteavtaler inngått etter harde forhandlinger. Her kom Kohts erfaring og interesser til sin rett.
Paul Koht var chargé d’affaires i København i 1956–1957, og deretter var han ambassadør i Washington i 1958–1962 etter Wilhelm Morgenstierne. Å få Norges viktigste ambassade som første ambassadørpost var et nærmest skremmende tilbud, og Koht spurte utenriksministeren hva alternativet var. «FN-ambassadør,» svarte Halvard Lange.
I Washington engasjerte Koht seg i samarbeidet med næringslivet, det politiske og det norskamerikanske miljø. Han fikk også ansvar blant annet for forhandlingene om Antarktistraktaten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.