Rjukan

Solspeilet ble først foreslått av Oscar Kittelsen og Sam Eyde i 1923, men først realisert av Tinn kommune i 2013 og forbedret i 2023. Speilet, en heliostat, har tre separate speil på 5 x 8 meter i 900 meters høyde på nordsiden av dalen. Speilet reflekterer sollys ned mot torget foran Rådhuset.

Krossobanen er verdens første to-kabels taubane og ble åpnet i 1928. Tidligere hadde det vært diskusjon om heller å anlegge en trikk innover dalen og opp mot fjellet. Hensikten var å bringe folk opp i sollyset på vinterstid.

Høydeforskjell mellom nedre og øvre stasjon er 515 meter. Gaustabanen er sprengt inn i fjellet, og tar reisende opp til Gaustatoppen. Turen inn i fjellet skjer med en blå trikk, deretter fortsetter man med en rød taubane opp til 1800 meters høyde. Banen ble anlagt fra 1954, og brukt av Forsvaret frem til den ble åpnet for publikum i 2006. Rjukanbanen drives av et eget lag som ivaretar den gamle jernbanestrekningen med tog, stasjonsbygninger og installasjoner.

I Rjukan ligger folkemuseet Tinn Museum (del av Norsk Industriarbeidermuseum) og Dale kirke fra omkring 1750.

Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork kraftstasjon er et spesialmuseum for vannkraft og elektrokjemisk industri i Norge og viser arbeids- og levevilkår i 1930-åra, men også en utstilling om atomvåpen og atomvåpenproduksjon i lys av tungtvassaksjonen under okkupasjonen. Norsk Industriarbeidermuseum er formidlingssenter for verdensarvstedet Rjukan-Notodden industriarv.

Kampen om tungtvannet fra 1948 og Helter i Telemark (The heroes of Telemark) fra 1965, er to ikoniske filmer om tungtvannsaksjonen. I 2024 kom Nr. 24 om Gunnar Sønsteby, en av veteranene fra 1943–1944. Filmene beskriver hendelsene på Rjukan under andre verdenskrig, men natur og omgivelser har også gjort Tinn til en attraktiv lokasjon for ander filmer; Trango om norske fjellklatrere, Troll I og II, Stargate og Narvik 1940 er delvis spilt inn i området.

Kristian Birkeland og Sam Eyde hadde i 1903 utviklet en metode for å utvinne nitrogen av luften, som muliggjorde produksjon av kunstgjødsel. Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab etablerte seg på Notodden i 1905 der det både var rik tilgang på fossekraft og gode kommunikasjonsmuligheter, med sluseforbindelse til havet. Grønnbyen ble bygget for industriarbeidere og Villamoen for funksjonærene. Markedet for kunstgjødsel vokste raskt, og anlegget på Notodden ble for lite.

På denne tiden var det begrenset hvor langt man kunne overføre elektrisk kraft. Krafttilførselen til Notodden var begrenset, og det ble lagt planer for en utbygging av Rjukanfossen i Vestfjorddalen ved Tinnsjøen. Vestfjorddalen var en avsidesliggende grend med noen få fattigslige gårder. Alt måtte bygges ut fra grunnen. Planene ble påbegynt i 1905, og utbyggingen foregikk fra 1908 til cirka 1920. Byen kom til å romme 10 000 mennesker.

Da Norsk Hydro begynte kraft- og industriutbygginga i 1907, lå det bare noen få gårdsbruk i dalen. I 1910 hadde stedet rundt 2200 innbyggere, og i 1920 hadde tallet økt til drøye 8000. Senare varierte innbyggertallet en del. Da nedgangen satte inn i 1960 med overføring av store deler av Hydros virksomhet til Herøya, var innbyggertallet 6500.

Sam Eyde hadde noen år i forveien kjøpt området rundt Rjukanfossen fra Telemark Turistforening. Fossen var en av Telemarks største, og var utløp for et stort nedslagsfelt som samlet seg i Møsvatn på kanten av Hardangervidda. Den svenske industrimagnaten Marcus Wallenberg støttet initiativet med aksjekjøp og forbindelser til franske investorer. Han ble sittende som styreleder frem til 1942.

Sam Eyde var selv interessert i arkitektur og boligspørsmålet. Gjennom studieårene og senere ingeniørvirksomhet i Tyskland hadde han studert den høye kvaliteten ved det tyske stålkonsernet Krupps arbeiderbyer. Eyde skrev i sine memoarer Mitt Liv og Mitt Livsverk i 1939:

Helt fra studietiden i Berlin hadde jeg interessert meg for arkitektur, og i mine selskaper skulle jeg få rikelig anledning til å fungere som byggherre og samarbeide med arkitekter.

Ideene ble også hentet fra Kiruna i Nord-Sverige, med Marcus Wallenberg som det naturlige kontaktleddet. Også der hentet man inn dyktige arkitekter og kunstnere. Både i Kiruna og på Rjukan tok bedriften et totalansvar for utbyggingen av lokalsamfunnet.

Rjukan representerte i sin tid noe av det beste som ble tilbudt både arbeidere, funksjonærer og ledelse når det gjelder boligstandard. Den lå godt over hva særlig arbeidere kunne forvente andre steder i landet. Årsaken til det gode tilbudet lå først og fremst i jakten på arbeidskraft til en avansert virksomhet som ga svært god avkastning. Sam Eydes rolle var også betydelig, med sitt ønske om gode arbeidsvilkår og fremsynt byutvikling og arkitektur. Haken ved det hele ble den lokale boligmangelen. Industriutbyggingen gikk raskere enn boligbyggingen. Den la et stort press på beboerne om å leie ut rom, og gjennom det ble den tilsynelatende høye standarden noe redusert.

Etter modell fra Notodden ble det i 1909 opprettet et privat byplankontor, med ansvar for å planlegge, regulere, prosjektere, oppføre og senere også drifte byen og den bebyggelsen Hydro kom til å eie. Kontoret ble ledet av byplansjefene Erling Gjesland, Hj. Waaden og Jens Poulsson.

Sam Eyde knyttet til seg de dyktigste av våre yngre arkitekter på den tiden: Thorvald Astrup, Bernhard Keyser-Frølich, Joh. E Nielsen, Helge E. Blix, Bjarne Blom, Harald Aars, Magnus Poulsson og Ove Bang. Noen ble ansatt, andre ble engasjert til oppdrag. Byplanene, reguleringsplanene og prosjekteringen ble stort sett utført av de samme personene, dersom det ikke ble utskrevet arkitektkonkurranser.

I ettertid kan det være vanskelig å fastslå hvilken arkitekt som har tegnet de enkelte husene. Alle synes å ha tegnet eller korrigert litt på de fleste av dem.

I byggeperioden var forholdene kummerlige. Folk ble innkvartert i brakker og jernbanevogner. Den gamle gårdsbebyggelsen, ofte glisne, trekkfulle hus, ble samlet på ett sted og brukt som boliger. Etter hvert ble disse husene erstattet av permanente boliger. Boligforholdene for anleggsarbeiderne i oppbyggingstiden var blant de verste Norge kunne by på. Utbyggingen startet innerst i dalen, nær de første fabrikkanleggene. Brannkorpset var de første som ble bosatt, rett utenfor fabrikkporten.

Det utviklet seg snart et markant klasseskille på Rjukan. Arbeiderklassen besto av rallare, fagarbeidere og transportarbeidere. Rallarne bygde veier, baner, kraftstasjoner, gater, hus og fabrikker. Fagarbeidere av alle slag bemannet fabrikkene, mens transportarbeiderne tok hånd om råvarer, ferdigvarer og matforsyningen. Rundt denne hæren av arbeidsfolk vokste det frem nye grupper av folk, som laget mat, holdt rent, pleiet de syke og så videre.

Middelklassen på Rjukan besto av funksjonærer, teknikere og ingeniører som var ansatt ved fabrikkene, lærere samt ansatte i kommunen. Embetsstanden var ikke stor siden Hydro sto for planlegging, opparbeiding, drift og vedlikehold av bysamfunnet. Standen besto av post- og telegrafsjef, apoteker, sorenskriver, politimester og noen flere.

Overklassen besto av Hydros folk, overingeniører, kjemikere, økonomer, jurister og direktører. De pleide å rullere innenfor Hydros samlede stab, og flyttet mellom de geografiske lokalitetene. Leger, tannleger, advokater, banksjef og arkitekter – samt stedets handelsstand – var også en del av overklassen.

For å dekke befolkningens sosiale behov ble det reist en rekke fellesbygg: to kirker, folkeskole, yrkesskole med tekniske fag, sykehus, posthus, apotek, forretninger, sparebank og restaurant (i boligblokken Sing Sing). I Folkets hus (nå Rjukanhuset) ble det åpnet kino. Stedet fikk raskt mange organisasjoner, foreninger og lag; orkestre, musikkorps, sangkor, og idrettslag. I tillegg ble det organisert teaterforestillinger. Alle barn gikk på skole i syv år, eller mer. Etter det kunne de som ble betraktet som lærenemme, få plass på yrkesskole eller teknisk skole, som ble bygget for å sikre rekruttering av nye fagarbeidere. Hydro drev også gårdsbruk for å sikre fersk melk til sine ansatte.

Arbeiderbevegelsen satte snart et sterkt preg på livet på Rjukan, med Rjukan Arbeiderblad som det sentrale talerøret. Det første Folkets hus ble åpnet i 1910, men revet og erstattet av «Nordens flotteste Folkets hus» i 1930.

Den smale dalbunnen ga byen sin form med to parallelle gater som ble anlagt mot fjellsiden i nord. Langs disse gatene og på flatene mot sør ble område for område ferdigstilt fra vest mot øst. Hvert område fikk sin spesielle komposisjon av veier, små, åpne plasser og park- og idrettsanlegg. Tettere kvartaler med murbygninger skapte naturlige brannskiller. Den mer solrike dalsiden mot nord ble disponert til boliger for ledelsen, ingeniører og funksjonærer, samt et sykehus. Etter hvert som byen vokste, ble det anlagt et nytt og større sentrum lenger øst, med et torg flankert av sparebank og postkontor. I tillegg ble det bygget sykehus, kirke, frikirke og brannstasjon. Et stort idrettens hus skulle ha dannet fonden på torget, men ble aldri realisert. Like inntil torget ligger «Private Moen», et sentrumsområde som Hydro aldri kjøpte. Her kom hotell og fagforeningenes samfunnshus.

Det ble prosjektert og bygget eneboliger, tomannsboliger, firemannsboliger, rekkehus og hybelhus. Det skulle være boliger for enhver, avhengig av stand og verdighet. Bydelene fikk navn som Tyskerbyen, Rødbyen og Flekkebyen. Mellom dem lå små parker, ballplasser og friarealer.

På sin planmessige måte kom byen til å reflektere klasseskillene. «Si meg hvilken stilling du har i Norsk Hydro, og jeg skal si deg hvor du bor.» Ingen regel uten unntak, brannmenn og ingeniører som måtte kunne rykke inn raskt ved ulykker, bodde like ved fabrikkene. Dermed ble det en viss sosial og arkitektonisk oppmyking.

Til å begynne med forsøkte Hydro å fremme egne hjem-ideen, der de ansatte skulle kjøpe boliger oppført av selskapet. En typisk bolig kostet 5000–6000 kroner, mens arbeidernes årslønn lå på 1000–3000 kroner. Forslaget møtte stor motstand, spesielt fra de mange syndikalistene som dominerte fagforeningene. Forslaget ville binde arbeiderne til Rjukan, uten muligheter til å selge boligene dersom tidene ble dårligere. Løsningen ble at Hydro gjennomførte utbyggingen for egen regning. Arbeidere og funksjonærer ble leieboere som forhandlet med firmaet om husleie og vedlikehold. Resultatet var ikke bare at firmaet drev utstrakt vedlikehold, de klippet også gresset, skiftet lyspærer og hentet søppel på kjøkkenet.

Leilighetene for arbeidere og lavere funksjonærer varierte fra ett rom og kjøkken på 35 m² til fire rom og kjøkken på 90 m², med hovedtyngde på to- og treroms-leiligheter på 45–65 m2.

Arbeidere som hadde vært på Rjukan en tid, ble tildelt alt fra leilighet i firemannsbolig, vertikaldelt småhus og rekkehus, til enebolig på 70–85 m², fordelt på en og en halv etasje. Bad og wc var som oftest i kjelleren. Planene var gjerne organisert rundt en pipestokk, der oppvarming var basert på vedfyring. Kjøkkenet hadde elektrisk komfyr. Rundt huset var en hage på 300–500 m², med mulighet for å sette opp en bod, dyrke grønnsaker og holde seg med noen høner.

Grønnbyen på Notodden dannet mønster for de vertikaldelte tomannsboligene. Her ble den hetende Rødbyen. Hver bolig hadde cirka 70 m² bruksareal boligflate, fordelt på to etasjer, med tre rom og kjøkken. I tillegg kom krypeloft og kjeller med wc, vaskerom og bod for ved og mat. Planen viser en høy boligstandard, men både utleie av rom og det faktum at det var vanlig å ha mange barn bidro til å trekke boligstandarden ned.

Den største boligblokken, Sing-Sing, ble bygget med en rekke ulike typer og størrelser av leiligheter. Navnet Sing-Sing er hentet fra fengselet med samme navn utenfor New York, og forteller noe om synet folk hadde på den kompakte gården, til forskjell fra hvordan man så på småhusbebyggelsen.

Det ble også bygd hybelhus ble reist for anleggsarbeiderne, og ble senere tatt i bruk for enslige og nyankomne.

Ingeniører i produksjonen (lavere administrasjon og formenn) ble tildelt ene- eller tomannsbolig. Mange bodde i «Tyskerbyen», som fikk navnet sitt fra de mange tyske ingeniørene som bodde der under montering av produksjonsutstyret. Funksjonærboligene skilte seg fra arbeiderboligene ved at det var spisestue i stedet for kammers i første etasje, og tre soverom i andre etasje.

Sivilingeniører, leger og andre fra administrasjonen ble tildelt boliger i Fjellveien og Villaveien. Dette var ene- og tomannsboliger på opp mot 200 m2, med fire–fem soverom, pikeværelse, kjøkken, anretning, spisestue, stue, kontor, hagestue, bad, separat wc, loft, kjeller og uthus – og etter hvert også garasje. Plasseringen i åssiden sikret sol i en lengre periode enn ellers i dalen der de mindre privilegerte fikk bo.

Den gedigne administrasjonsbygningen var også bolig for administrerende direktør. Den ligger i en staselig park med tennisbane, uthus og tjenesteboliger, utformet for å ta imot viktige besøkende og avholde store selskap.

• Les mer om sosial boligbygging i Norge 1900–1940

Den store innsatsen for å bygge arbeiderboliger maktet ikke å fjerne bolignøden på Rjukan, like lite som selveid bolig forhindret arbeiderne å bli politisk radikale. I 1919 disponerte Hydro 1142 leiligheter, hvorav cirka 1000 var arbeiderboliger. Likevel var boligmangelen i november dette året så stor at arbeidere måtte overnatte i fabrikklokalene. Blant skiftarbeidere var det heller ikke uvanlig at bytte av seng og skift foregikk samtidig: Arbeideren fra avtroppende skift overtok varm seng etter kameraten som gikk på ny tørn.

Hydrogenfabrikken på Rjukan var under andre verdenskrig det eneste stedet det ble fremstilt tungtvann, som kunne brukes til å produsere atombomber. Da tyskerne okkuperte Norge lyktes det å bringe mye av dette ut av landet, men produksjonen fortsatte. Tungtvannsaksjonen tidlig i 1943 var et av flere fremstøt for å forhindre tyskernes planer. Kompani Linge med Joachim Rønneberg som leder ble sluppet fra fly over Hardangervidda og lå i skjul inntil de kunne nå og sprenge anlegget på Vemork. Dette regnes som en av de største sabotasjeaksjonene her i landet under krigen. Ett år senere ble det gjennomført en ny aksjon da fergen DS Hydro ble senket på Tinnsjøen.

• Les mer om Norge under andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge

Etter Tungtvannsaksjonen i 1943 og bombingen i 1944 kom en gradvis endring i Rjukans betydning som industristed. Fra 1963 kom en omlegging av Hydros produksjonsmetoder, der det måtte etableres annen industri i byen. I 1970 startet en nedtrapping av ammoniakkproduksjonen og i 1991 stanset i produksjonen av kjemisk gjødsel. Kraftproduksjonen på Vemork ble nedlagt i 1971 mens Såheim ble rendyrket for hydrogenproduksjon. I mellomtiden ble det, med statlig støtte, etablert en del andre virksomheter, basert på maskin-, plast- og gummiproduksjon.

I 1971 overtok fylket som eier av sykehuset, som ble nedlagt i 2014–2015, og drevet videre som et mer begrenset avdeling av Sjukehuset Telemark med poliklinisk virksomhet.

Avviklingen av Hydros virksomhet har hatt store konsekvenser for byens befolkning. En del har fått arbeid in Hydro andre steder, andre i den nye industrivirksomheten, eller innen turisme. 1600 boliger ble i perioden tilbudt de ansatte for 15 000 kroner stykket. Fraflyttingen har likevel vært omfattende og befolkningen er redusert med 60 prosent.