avl

Hos husdyr som skal gi produkter som kjøtt, melk og egg er målene for avlen bedre produksjonsegenskaper, bedre helse og bedre bruksegenskaper. Dette gjøres systematisk i landsomfattende organisasjoner.

Hos produksjonsdyra er elementene i en avlsplan overveiende basert på beregninger av genetisk forbedring, økonomisk betydning av de ulike egenskaper og de genetiske sammenhenger mellom egenskapene.

For sportsdyr som hest er det prestasjoner i trav, galopp, ridning, kjøring og/eller utseende/eksteriør man først og fremst ønsker å endre.

Hos sportsdyr som hest finnes det godkjente avlsplaner for alle raser, og på hund RAS-dokumenter (rasespesifikke avlsdokumenter) som skal være styrende for avlen. Likevel er avlsmålene for sports- og familiedyr ofte mer subjektive, og avlsplanene ikke i så sterk grad forskningsbaserte som hos produksjonsdyra.

For hobbydyr som hund og katt er det oftest utseende eller atferd. Hos sports- og hobbydyr velges avlsdyr gjerne av oppdrettere, avlen drives i mindre skala, og kan være mindre planmessig.

Den genetiske endringen i en rase eller populasjon bestemmes av egenskapenes variasjon, arvelighet, hvor sterkt det selekteres (seleksjonsintensitet) og generasjonsintervallets lengde. Den genetiske endringen må så balanseres mot innavlsutvikling. I raser/populasjoner med få avlsdyr er å hindre for stor innavlsøkning viktigere enn å oppnå stor genetisk forbedring. Men også i raser med mange dyr må en unngå å bruke de beste handyrene for intensivt, fordi det også fører til slektskapsavl med innavl som følge. En innavlsøkning på under en halv prosent per generasjon er ønskelig i et avlsprogram. Innavlsøkninger over en prosent per generasjon er svært uønskelig.

Avlsmålene har endret seg gjennom tidene. For eksempel har kua blitt avlet som trekkdyr, som gjødselprodusent, for eksteriøre trekk, og fra 1900-tallet mer intensivt for melkemengde. Etter hvert fikk fruktbarhet, helse og bruksegenskaper større plass i avlsmålet.

Sammenparing av dyr innen samme rase eller populasjon kalles reinavl og er den mest brukte avlsmetoden.

Familieseleksjon betyr at en selekterer avlsdyr basert på hele familiens prestasjoner, der en ikke har enkeltindividopplysning. Dette er en avlsstruktur brukt mye i akvakulturnæringen (oppdrettsnæringen) og fjørfeavl.

Innavl er resultat av sammenparing av ekstra nære slektninger innen en rase (slektskapsavl). Innavl ble mye brukt i tidligere tider, men fører til innavlsdepresjon og utvikling av arvelige defekter. I hundeavlen er det fortsatt mye innavl i mange raser.

Krysningsavl er sammenparing av dyr fra ulike raser eller linjer, og brukes systematisk i svine- og fjærfeavlen som et supplement til reinavl innen rasene som krysses. Mye av krysningsavlen er bruksdyrkrysning, det vil si at de dyrene som produseres, ikke skal avles videre på, men bare være produksjonsdyr.

Ved gjennomført krysning brukes hanndyr fra én rase til hunndyr av en annen rase og deretter til hunndyrene av de følgende krysnings-generasjoner. Dermed vil dyrematerialet i løpet av en del generasjoner endre seg fra én rase til en ny, det vil si til handyr rasen.

Avlsorganissjonene er samvirkeforetak eid av bøndene selv. De norske gårdene er relativt små, og samvirkeforetakene har sørget for en effektiv avl for økonomisk viktige egenskaper.

• Storfeavlen er organisert gjennom GENO, avlslaget for norsk rødt fe eller TYR, avlslaget for kjøttfe
• Svineavlen er organisert gjennom NORSVIN
• Avlsabeidet for sau og geit er organisert gjennom Norsk Sau og Geitalslag
• Det nasjonale avlsarbeidet på fjørfe ble nedlagt i 1990-årene, og produksjonen i Norge av egg og fjørfekjøtt er basert på import av bruksdyr basert på besteforeldredyr fra internasjonale avlsselskaper
• Pelsdyravlen ble tidligere organisert av Norsk Pelsdyralslag. I dag er pelsdyravl forbudt i Norge
• Hver hesterase har stort sett sin egen avlsorganisasjon, men hesteavlen er delvis koordinert gjennom Norsk Hestesenter, som har en egen avlsavdeling
• Norsk Kennel Klub (NKK) driver registreringsarbeidet og har ansvaret for forvaltning av hunderasene. De fleste rasene har egne interesseorganisasjoner (raseklubber), som samarbeider med NKK om avlen. Norske Hunders Landsforbund er en liten organisasjon som også registrerer rasehunder. Kryssingsavlen med hunder har økt sterkt i Norge, men har ingen felles organisasjon.
• Katteavl er vesentlig hobbybasert

Avlsarbeidet for ku, gris, sau og geit drives med grunnlag i husdyrkontroller der data samles inn fra de enkelte gårder og produksjoner, testingsstasjoner (storfe, svin) og/eller annen organisert utnytting av hanndyrene (værringer, bukkeringer, seminorganisering).

Kunstig sædoverføring er et viktig element i avlsarbeidet for mange husdyrarter, og sentrale seminstasjoner er opprettet for storfe, svin, sau og geit. I hesteavlen finner vi en del private seminstasjoner.

I hesteavlen har utstillinger og stambøker fortsatt en viktig plass i avlsarbeidet, på de andre dyreartene er disse tiltakene mer av historisk og kulturell betydning.

Hundeavlen er sterkt utstillingsbasert, bortsett fra de raser der gjeterprøver, jaktprøver og andre bruksprøver sørger for at eksteriøre egenskaper ikke tillegges for stor betydning i premieringssystemet.

Ansvaret for de utrydningstruede gamle norske husdyrrasene ligger hos Norsk Genressurssenter i samarbeid med raselag og interesselag. Her er oppgavene mer å øke interessen for disse rasene, og forvalte bruken for å hindre innavl, enn å avle for spesielle egenskaper.

Akvakulturnæringen (oppdrettsnæringen) som har sitt faglige utspring i husdyrnæringene benytter mange av de samme avlsprinsipp som husdyravlen for øvrig. Avlsarbeidet drives av private selskap, ofte i konkurranse med hverandre.