befestning

Da byene vokste i størrelse og fikk økt betydning for styresmakter og næringsliv, ble også de befestet, for eksempel med ringmurer og tårn. Innenfor ringmuren (bymuren) var det ofte en såkalt kjerne, en ny mur rundt den sentrale, viktigste del av byen, og innerst var det gjerne en reduit (et slott eller en annen sterk bygning) som forsvareren kunne trekke seg tilbake til og by fienden en siste motstand. Atkomstveiene til byen gikk gjennom godt forsvarte porter, beskyttet av spesielt kraftige tårn. Ofte gikk veien over en vindebro – en bro som kunne fires og heises over en grav (som kunne være våt eller tørr) som var anlagt utenfor bymuren.

Det hendte også at det ble bygd sammenhengende murer for å forsvare et større område, slik at man kan kalle dem områdebefestninger. Et kjent eksempel er den kinesiske mur, et kolossalt prosjekt som ble påbegynt på 200-tallet fvt. Med sidearmer er muren mellom 3400 og 9000 kilometer lang, avhengig av hva man velger å telle med. Den er 6–15 meter høy, 3,5 meter bred, har ett tårn per 100 meter og mange steder brystvern og skyteskår imellom. Et annet eksempel er Hadrians mur (påbegynt år 122) mellom Carlisle og Newcastle, som er 117 kilometer lang.

På begynnelsen av 1400-tallet medførte de nye kruttvåpnenes skadevirkninger store problemer for datidens befestninger, og det gikk lang tid før befestningstiltakene kunne balansere angrepsvåpnenes virkninger. Én av årsakene til dette var at kruttvåpnene den gang var like revolusjonerende som de kjernefysiske våpnene var i årene etter andre verdenskrig. En annen årsak er at læren om befestningskunsten i noen grad manglet systematikk, det var ikke et fag det ble undervist i på etablerte undervisningsinstitusjoner. En kan si kunnskapen var individuell, lite akademisk og ble overlevert fra mester til mester.

I nyere befestningskunst spilte gravene en større rolle. Gravene ble forsvart i flanker fra kaponierer og bastioner. Murene ble tykkere, og senere fikk festningene utenverker i form av frittliggende fremskutte forsvarsverk.

Av kjente navn og skoler/retninger etter kruttvåpnenes gjennombrudd kan nevnes:

• Albrecht Dürer (1471–1528) og det italienske befestningssystemet
• Daniel Speckle (1536–1589) og det nederlandske befestningssystemet
• tenaljesystemet
• det franske bastionsystemet/Vaubans system
• Montalemberts tenaljerte front
• det prøyssiske befestningssystemet

Svært mange av de norske 1600-tallsfestningene ble bygget etter Vaubans bastionære prinsipper.

Utpå 1800-tallet skjedde det enda en gang en fullstendig omveltning i befestningssystemene, dette som følge av artilleriets rivende utvikling på denne tiden. I tur og orden ble det utviklet riflet kasteskyts, hurtigskytende feltskyts, kjemisk krutt, brisantgranater og moderne ildledningsmateriell. I tillegg økte rekkevidden til skytset. Et godt eksempel på en festning fra denne perioden er Oscarsborg festning i Oslofjorden. Da den sto ferdig i 1855, ble den regnet som en av Nord-Europas sterkeste festninger. På grunn av den raske våpenutviklingen var festningen kort tid senere foreldet. Dette ble blant annet løst ved å øke forsvarets dybde, og dette var en metode som ble brukt også andre steder: Ved utbruddet av første verdenskrig var befestningene rundt Paris cirka 120 kilometer i omkrets, og de ved Antwerpen cirka 100 kilometer.

Senere kom også nye virkninger på grunn av nye leveringsmidler, for eksempel bomber sluppet fra fly, hvilket det lenge ikke fantes god beskyttelse mot.

Mellom første og andre verdenskrig ble den franske Maginotlinjen (1930–1934), som var forutsatt å dekke grensene mot Sveits, Tyskland og Belgia, og den tyske Vestvollen (1935–1939) langs den tysk-franske grensen, bygd, til umåtelig store kostnader. Maginotlinjen omfattet befestede områder i Lauten-avsnittene og Metz-avsnittene, sperreanlegg med dybdegrupperte forsvarsstillinger langs Rhinfronten og for øvrig bare enkelte sperreanlegg ved hovedveiene mot Sveits og Belgia. Vestvollen besto av lette og middels tunge betongbefestninger, stedvis med pansertårn. Vestvollen var bedre kamuflert og hadde større dybde, mindre og bedre vern og kortere avstand mellom pansertårnene. Tyskerne hadde et mer mobilt forsvar mellom befestningene, og soldatene var utdannet for slik strid.

Også i Norden ble det bygget slike forsvarslinjer, som den 1200 km lange Salpalinja øst i Finland.

Andre verdenskrig, med sin voldsomme innsats av fly, artilleri og stridsvogner, medførte en ny omveltning. Tyskerne forsøkte å beskytte seg mot alliert invasjon ved å bygge Atlanterhavsvollen, som med et stort antall anlegg skulle dekke den 5000 kilometer lange kystlinjen fra Pyreneene til områdene øst for Finnmark. Blant Atlanterhavsvollens anlegg har Norge for eksempel de grovkalibrete fjernkampbatteriene Møvik fort, Austrått fort og Trondenes fort bevart, med kanoner på opprinnelig plass. En rekke andre steder i Norge har synlige anleggsrester.

Av andre store befestninger under andre verdenskrig kan Leningrad, Stalingrad, Corregidor og Walcheren nevnes.

Senere har kjernevåpnenes enormt store skadevirkninger gjort befestningskunsten, eller fortifikasjonsfaget, enda mer teknisk komplisert, vitenskapelig omfattende og økonomisk belastende.

Etter Russlands invasjon av Ukraina har også bruk av våpenførende droner utfordret måten man bygger befestninger på.