bursdag

Et av de eldste skriftlige beleggene som finnes for bursdagsfeiring, er i Det gamle testamentet. Der står det at farao Amenemhat 3. feiret bursdagen sin ved å invitere alle sine menn til et gjestebud (Første Mosebok 40,20).

Herodot (ca. 484–425 fvt.) skrev senere at grekerne fikk skikken med å feire bursdager fra egypterne. Grekerne feiret i utgangspunktet bare gudenes bursdager, men etter hvert også viktige personer, som konger. Romerne feiret private bursdager i større utstrekning enn grekerne. Disse feiringene ble gjerne markert med bønn og offergaver.

Før kristendommens innførsel i Europa fantes det ulike hedenske feiringer knyttet til bursdager. Etter at kristendommen ble innført, ble synet på bursdagsfeiring endret. Tilknytningen til hedenske guder førte til at slike feiringer ble kritisert. Det finnes likevel belegg, blant annet i tysk og fransk middelalderdiktning, for at bursdagsfeiring har blitt praktisert blant noen i overklassen i middelalderen. I Norge er det imidlertid ikke kjente belegg for dette.

Etter reformasjonen ble bursdagsfeiring gradvis gjeninnført i protestantiske land. Bursdagsfeiring ble en erstatning for, og et mottrekk til, den katolske navnedagsfeiringen. Reformasjonen bidro dermed til å befeste skikken. Den ble videre utbredt etter hvert som overklassen innlemmet den i sin selskapskultur.

Årsaken til at bursdagsfeiringen har blitt et allment og utbredt fenomen i moderne tid, er ifølge flere forskere fremveksten av industriell kapitalisme, økende generell levestandard, impulser fra litteratur og media, og det økende fokuset på individet.

Fram til et stykke ut på 1800-tallet var det ikke vanlig for folk flest å vite nøyaktig hvilken dag man var født på. Unntaket var blant adelen der det lenge, trolig siden middelalderen, hadde vært vanlig å kjenne sin fødselsdag, fordi det var viktig å kunne dokumentere arverett.

I kirkebøkene var det kun dåpsdagen som ble oppført, ikke fødselsdagen. Først utover på 1800-tallet endret dette seg, men det tok tid før det ble utbredt å kjenne til sin egen fødselsdag.

Først i 1910 måtte folk oppgi fødselsdatoen sin i folketellinger. Før dette hadde man som regel bare oppgitt hvor mange år man skulle bli i løpet av det året folketellingen ble gjennomført.

Skikken med å feire bursdagen sin begynte å bli utbredt mot slutten av 1800-tallet, først kun blant overklassen. Utover på 1900-tallet spredte skikken seg. I 1911 ble den mest utbredte bursdagssangen i Norge, Margrethe Munthes Hurra for deg som fyller ditt år!, publisert.

Til å begynne med var det hovedsakelig «runde år» som ble feiret. Det er først i nyere tid at bursdag har blitt en dag som de fleste anser som viktig hvert år. I dag blir det gjerne sett på som en fornærmelse å glemme bursdagen til noen man er nær.