galant stil

Betegnelsen galant stil har sin opprinnelse i Frankrike, men selve musikkstilen oppsto i flere land:

• i Frankrike blant annet gjennom clavecinmusikkens periodisering og fristemmige satsteknikk
• i Italia både ved den napolitanske operas bel canto-stil og opera buffa med sin folkelige melodikk
• i Tyskland, noe senere, i den såkalte empfindsamer stil (følsom stil), en mer sentimental stil som foregriper både sider ved klassisismen og kommende romantiske uttrykk.

Årsaker til stilendringer innenfor all kunst må søkes i minst to forhold: forandringer i sosiale forhold i samfunnet, og skapende kunstneres behov for å uttrykke seg annerledes enn «foreldregenerasjonen». I overgangen mellom barokken og klassisismen mistet kirke og stat mye av sin innflytelse, samtidig som befolkningen, inkludert kunstnerne, ikke lenger var like autoritetstro som under barokken. Etter 1710 var eneveldet definitivt på retur. 1700-tallet blir ofte også kaldt opplysningens århundre, særlig gjelder dette siste halvdel. Fornuften ble rettesnor i alle livets forhold. I løpet av hundreåret ble den gryende middelklassen et viktigere marked for komponister, og dette bidro til en preferanse for en mindre utsmykket stil som nærmet seg folkesang.

Den galante stilens melodier er gjerne korte, klare og lar seg lett inndele i regelmessige perioder, ofte symmetriske. Dette står i sterk kontrast til barokkens asymmetriske viderespinningsteknikk og kontrapunktiske stil. Melodiføringen var sangbar, ofte ornamentert, og ble ledsaget av et enkelt akkompagnement. Sammenlignet med barokken skjer det en betydelig forenkling på det harmoniske området. Akkordskiftene blir langsommere og de tre hovedfunksjonene, tonika, subdominant og dominant, får en mer fremtredende plass. I en slik stil forsvinner barokkens generalbass og bass-stemmen får en mer melodisk utforming. Denne bevisste enkelheten og økonomiske behandling av virkemidlene, førte paradoksalt nok til utvikling av en motsatt tendens, nemlig et kontrastprinsipp i tematikken og en nyskapende tematisk behandling som var uvanlig i barokken. Stilen åpnet på dette viset for sterke affektkontraster, i motsetning til barokkens typiske stil med en affekt for hver sats. Denne muligheten ble essensiell for i sonatesatsformen, som vokste fram i den galante stilen.

De musikalske formene ble også fornyet ved at den tresatsige sonaten og den firesatsige symfonien etter hvert ble utviklet. Instrumentasjonen innenfor orkestermusikken ble åpnere og fikk en mer transparent klang.

Av «galante» komponister i Frankrike kan man nevne François Couperin, som blant annet ved sine cembalostykker dannet en egen musikalsk stil som ofte er regnet som den klareste musikalske parallellen til rokokkoen i kunstens verden. Jean-Philippe Rameau utga i 1722 sitt epokegjørende musikkteoretiske verk, Traité d'harmnonie, som la grunnlaget for den klassiske harmonilæren, men skrev også musikk som bidro til stilens egenart. I Italia skaper Domenico Scarlatti et overveldende antall klaversonater der han kombinerer den galante stils letthet og klarhet med forenklede og korte imitasjoner. Johann Christian Bach, kalt London-Bach, var en typisk representant for den galante stil i England. Hans varierte produksjon fikk stor betydning for Mozarts stilistiske valg. Georg Philipp Telemann dyrket som ung en polyfon stil, men fra midten av århundret skrev han et stort antall verker i den nye «style galant». Carl Philipp Emanuel Bach eksperimenterte i sin musikk med sjokkerende kontraster og ekstreme følelsesuttrykk, og er derfor mer enn noen assosiert med understilen empfindsamer stil.

• empfindsamer stil
• rokokko – musikk
• musikk i barokken
• musikk i klassisismen

• Gjerdingen, Robert O.: Music in the Galant Style, 2007
• Heartz, Daniel: Music in European Capitals – The Galant Style, 1720-1780, 2003