dill

Dill er en ettårig urt. Den blir inntil én meter høy, har trådaktig delte blad og gule blomster, og er rik på eteriske oljer. Den er mye brukt som krydder.

• Bladdill høstes når planten er 15–40 centimeter.
• Krondill, også kalt blomsterdill, høstes som hel skjerm når den er i full blomstring og nesten avblomstret.
• Skjermdill, er skjermene med umodne frø.

Dill er en hardfør plante som kan dyrkes overalt i Norge. Siden den er ettårig, sås den på friland om våren og høstes gjennom sesongen som bladdill, eller mot slutten av sommeren som krondill eller skjermdill. Kommersiell dyrking innendørs har ført til at norsk fersk bladdill i potter er tilgjengelig året rundt. Krondill, og senere skjermdill, er slik sett mer sesongbetonte siden de først er modne på sensommer og høst.

Både frø, blomsterskjerm og blader brukes. De brukes friske eller tørkede. Søt og aromatisk, med et snev av anis og karve.

Dill har lang historie som kulturplante og er omtalt i Ebers-papyrusrullene (medisinsk dokument som omhandler urter fra oldtidens Egypt, rundt år 1500 fvt.). Urten var også populær i Romerriket og er nevnt i Apicius, en samling oppskrifter fra cirka 400 år fvt. Planten ble spredd nordover av romerne, som tok den med seg på sine erobringstokter. Senere brakte munkene den videre til Norden og Norge. Urten ble dyrket rundt om i landet, og i urtehager ved Akershus festning var den et fast innslag allerede på slutten av 1500-tallet.

Innen folkemedisinen ble dillfrø benyttet mot blant annet kolikk hos småbarn og til ammende mødre. Avkok av planten skulle virke beroligende og ble brukt som søvnmiddel. I germansk folkemedisin er dill, i likhet med karve og fennikel, verneråd for kveg «når onde makter menes å ta melken fra dem».

Navnet dill kommer trolig av det saksiske ordet dylle, som betyr «å bysse i søvn».

• skjermplantefamilien
• krydder