fagbevegelsen

• arbeiderbevegelsen i Storbritannia
• arbeiderbevegelsen i USA
• arbeiderbevegelsen i Frankrike
• arbeiderbevegelsen i Tyskland
• arbeiderbevegelsen i Danmark
• arbeiderbevegelsen i Sverige

Den eldste norske fagforeningen er Norges Farmaceutiske forening, som ble stiftet 2. november 1858. Under en høykonjunktur på 1870-tallet ble det dannet en rekke fagforeninger i håndverksfagene i Kristiania, og mange flere kom til på 1880-tallet.

Landsorganisasjonen (LO, opprinnelig Arbeidernes faglige landsorganisasjon) ble stiftet i 1899 etter oppfordring fra en skandinavisk arbeiderkongress i Stockholm i 1897. På stiftelseskongressen ble det foreslått at alle foreninger i LO obligatorisk skulle være kollektivt tilsluttet Arbeiderpartiet. Forslaget ble forkastet, blant annet fordi Venstre ennå hadde betydelig tilslutning blant arbeiderne. Mange fagforeninger ble likevel frivillig tilsluttet partiet. Samarbeid mellom LOs og Arbeiderpartiets styrer ble etablert ved stiftelsen.

LO fikk ved starten bare tilslutning fra rundt 1600 medlemmer i to forbund. Fra 1905 til 1914 økte medlemstallet til det firedobbelte. Under ledelse av Ole O. Lian (LO-formann i 1906–1925) ble organisasjonsapparatet i LO og forbundene sterkt utbygd med fastlønte tillitsmenn. Betydelige streikekasser ble samlet, og LO framstod som en makt statsmyndighetene måtte rådføre seg med i sosialpolitikken. Samtidig fikk sentralledelsene for forbundene og LO økende makt overfor de enkelte foreninger. Streiker måtte som regel godkjennes på forhånd av LO.

Den første landsomfattende tariffavtalen, Verkstedsoverenskomsten, ble opprettet i 1907 for jern- og metallindustrien. Den første landsomfattende arbeidskonflikten foregikk samme år i papirindustrien. Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff i 1911; den begynte som gruvearbeiderstreik, men ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.

Miljøer som mente at LO-ledelsen førte en alt for moderat linje dannet Fagopposisjonen av 1911, ledet av Martin Tranmæl. Den inngikk som en del av den revolusjonære «nye retning» som fikk flertall på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918. I 1920 fikk den revolusjonære retningen flertall også på LOs fagkongress, men Lian fortsatte som formann. LO unngikk en slik splittelse som rammet den politiske arbeiderbevegelsen, men ble likevel sterkt svekket av den økonomiske krisen som begynte i 1920.

Storstreiken i 1921, som begynte med sjømannsstreik og ble utvidet med sympatistreik til den omfattet 150 000 arbeidstakere, endte med klart nederlag for LO. Medlemstallet sank fra 144 000 til 84 000 i løpet av treårsperioden 1919–1922.

I de følgende årene pågikk en rekke store arbeidskonflikter. Flere av dem var ulovlige, først og fremst jernarbeidernes streik i 1923–1924 og bygningsarbeidernes i 1928. Noen lover kom i strid med arbeidernes rettsbevissthet (se tukthusloven), og bygningsarbeiderstreiken førte til at en midlertidig voldgiftslov i praksis ble satt ut av kraft.

I de økonomiske krisetidene på 1920- og 1930-tallet vokste det gradvis fram en erkjennelse både i fagbevegelsen og hos de organiserte arbeidsgiverne om at forhandlinger i ordnede former fungerte bedre enn streiker og lockouter. Denne utviklingen fikk et uttrykk i Hovedavtalen av 1935.

Den siste virkelig store arbeidskonflikten i Norge, storlockouten i 1931, omfattet til slutt 60 000 mann. Den kostet 7,6 millioner tapte arbeidsdager, og er dermed den langt største arbeidskonflikt i Norge. Under denne konflikten foregikk sammenstøtene ved Menstad (se Menstadslaget). I den følgende tiden spilte samarbeidet med Arbeiderpartiet større rolle for LO enn noen gang før. Sammen utformet de krisepolitikken i 1930-årene, og LO støttet helt opp under Johan Nygaardsvolds regjering fra 1935. Regjeringens forslag til en arbeidervernlov ble vedtatt i 1936, og etablerte blant annet rett til ferie og forbud mot vilkårlige oppsigelser. LOs formann, Olav Hindahl, gikk i 1939 inn i regjeringen som arbeidsminister.

I 1930-årene kom fagbevegelsens gjennombrudd blant skog- og landarbeidere, handels- og kontorfunksjonærer og mange grupper av offentlige tjenestemenn. I industrien var organisasjonsprosenten i mange bedrifter opp mot 100. LOs medlemstall vokste fra 139 600 i 1930 til 352 000 våren 1940.

Den tyske okkupasjonen i 1940 var svært krevende for LO. Fungerende formann Konrad Nordahl, og en gruppe tillitsmenn, fulgte med regjeringen og opprettet sekretariater i London og Stockholm. En opposisjon innenfor arbeiderbevegelsen (Fagopposisjonen av 1940, 85-mannsgruppen) ønsket at LO skulle drive aktiv politikk og eventuelt være med på å danne en ny regjering tross den tyske okkupasjonen. Denne linjen ble avvist av LO-sekretariatet.

Høsten 1940 satte okkupasjonsregimet Jens Tangen inn som ny LO-formann. Han hadde vært med i opposisjonen, men kom snart over på samme linje som flertallet i sekretariatet, og opposisjonen gikk i oppløsning. «Melkestreiken» i 1941 førte til at LOs organisasjonsapparat ble overtatt av Nasjonal Samling, og en kommissarisk leder innsatt. Hele den gamle ledelsen ble arrestert, men det oppstod en illegal ledelse innenfor fagorganisasjonen; den illegale avisen Fri fagbevegelse kom ut fra 1941 og ble holdt i gang til krigens slutt.

Etter 1945 var situasjonen på arbeidsmarkedet fundamentalt annerledes enn i mellomkrigstiden. Det var nå full sysselsetting, og prisene steg. LO ble derfor forsiktig med å fremme store lønnskrav, for ikke å utløse eller øke inflasjonen. Den enkle tariffpolitikken, å kreve så mye det var håp om å kjempe seg til, ble avløst av mer kompliserte lønns- og inntektsoppgjør. LO gikk inn for økt produktivitet gjennom bedriftsutvalg og propaganda blant medlemmene. Veksten i produktivitet ble delvis brukt til å forkorte arbeidstiden istedenfor å heve reallønningene. Det ble få streiker, også på grunn av forskjellige voldgiftsordninger. Spørsmålet om bedriftsdemokrati resulterte i 1972 i lovfesting av de ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers styre og bedriftsforsamling.

Det har videre vært en tendens til å utvide fagorganisasjonens virkeområde langt ut over lønnspolitikken. Det er etablert kollektive forsikringsordninger: kollektiv hjemforsikring (fra 1966) og en gruppelivsforsikring. Arbeidet med å bedre miljøet og sikkerheten på arbeidsplassen skjøt fart etter lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 1977, som senere ble erstattet av lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern med videre av 2005.

Strukturendringene i det norske samfunn har ført til at grupper som tradisjonelt har vært sterkt organisert i LO (arbeiderne i industri, bergverk, bygg og anlegg, transport, landbruk), ikke lenger øker i samme takt som antall ansatte innen service og offentlig virksomhet. Fagforeninger utenfor LO har derfor hatt stor framgang siden 1970-årene. Særlig gjelder dette hovedorganisasjonene Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Akademikerne, samt den nå nedlagte Akademikernes Fellesorganisasjon. LO er likevel fremdeles den suverent største og mest innflytelsesrike hovedorganisasjonen med stadig økende medlemstall.

De største fagforbundene i Norge er Landsorganisasjonen i Norge (LO), Unio, Akademikerne og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS).