Havtemperatur er den temperaturen som sjøvannet har på et visst sted og tidspunkt. Sammen med lysforhold er den blant de viktigste faktorene som avgjør livsvilkårene for planter og dyr i havet.

Faktaboks

Også kjent som

sjøtemperatur

Havtemperaturen er også en viktig størrelse for å forstå havets fysikk. Sammen med saltholdigheten er den med på å bestemme sjøvannets tetthet. Sjøvannets tetthet bestemmer i sin tur trykkforholdene i havet, som i sin tur er med på å styre havstrømmene.

Havtemperaturen er også en viktig faktor for vær og klima. Ettersom vann har mye større varmekapasitet enn luft, varierer temperaturen i havet mye mindre enn i lufta. Derfor er havtemperaturen en dempende faktor for temperatursvingninger. For eksempel har kystnære strøk i Norge milde vintre og kjølige somre.

Global fordeling av havoverflatens temperatur midlet over året. Tropeområdene i Stillehavet og Atlanterhavet er varmere i vest enn i øst, hvor oppvelling opptrer. I Indiahavet er det motsatt, fordi der skjer oppvellingen langs kystene av Somalia og Oman (under sommer-monsunen, signalet er tydelig selv om dette kartet er et årsmiddel). Dessuten fører gjennomstrømmingen av varme vannmasser i stredene i Indonesia til at det østlige Indiahavet er så varmt.

På høye nordlige bredder ses kontrasten mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Nord-Europa får tilført mer varme enn Alaska.
Av .
Lisens: Gnu FDL

Fysiske forhold

På midlere breddegrader er termoklinen på 500 til 1000 meters dyp. Når solen får tak, danner det seg en sommer-termoklin i de øverste 100 til 200 meter. I tropene ligger termoklinen høyere; 150 til 300 meter, fordi der går den faste termoklinen sammen med sommer-termoklinen. Fra om lag 45 graders bredde og mot polene, ligger termoklinen stadig høyere i vannsøylen inntil den når overflaten i det som kalles polarfronten. På høyere bredder enn polarfronten er det ingen termoklin.

Havtemperaturen i de øverste vannlagene er styrt av solinnstrålingen, varmestrålingen fra luft og skyer, fordamping og varmeoverføring til eller fra lufta. Den er også styrt av havstrømmer og fenomen som oppvelling, samt blandingsprosesser. I en sone som kalles termoklinen avtar temperaturen hurtig med dypet. Temperaturen avtar nesten ikke med dypet under termoklinen. Der nede varierer temperaturen også mye mindre med tiden og fra sted til sted, enn over termoklinen. De store vannmassene i dypet under termoklinene er kalde. Gjennomsnittet globalt ligger på 3,5 °C. Stillehavet (3,4 °C) er litt kaldere enn Atlanterhavet og Indiahavet (begge 3,7 °C). Sjøvannets tetthet øker jo kaldere og saltere det er. Men kaldt sjøvann er mer sammentrykkelig enn varmt, dermed vil sjøvann i polare strøk kunne synke til bunns og spre seg utover i verdenshavet fordi det er tyngre enn annet sjøvann som er saltere, men varmere. Dette kalles den termobariske effekten, og den fører til at havet nede i dypet er kaldt. Rødehavet er et unntak. Der ligger temperaturen på 21,5 °C nede i dypet. Terskelen inn til Rødehavet er på 137 meter, og kaldt vann fra dypere lag i Adenbukta slipper ikke inn i Rødehavet. Dessuten er Rødehavet preget av sterk fordamping slik at utstrømningen gjennom Bab al-Mandab-stredet skjer nær bunnen og innstrømningen i lagene over.

Spennvidden for havtemperatur over termoklinen er mye større enn under. I polare strøk kan overflatetemperaturen ligge på frysepunktet, som er -1,9 °C for sjøvann med saltholdighet på 35 g/kg. Mens i varme strøk kan overflatetemperaturen komme opp i over 30 °C.

Måling av sjøtemperatur

Bildene er basert på målinger fra 18. april 2005 tatt med instrumentet Moderate Resolution Imaging Spectroradiometer (MODIS) på NASAs Aqua satellitt. Golfstrømmen slynger seg i store meandere der den forlater den amerikanske østkysten. Land er markert med sort mens de grå strukturene er skydekke. Det øverste bildet viser overflatetemperaturen i området som varierer fra -1 °C (blå-fiolett) til 23 °C (gult). Det kalde vannet er fraktet nordfra med Labradorstrømmen. Bildet viser også varme og kalde virvler.

Det nederste bildet viser fordelingen av klorofyll som er et mål på mengden av planteplankton i overflatelaget. Konsentrasjonen er høy (lysere blåtoner og gult) der hvor det er oppvelling som bringer næringsstoffer opp fra dypet.

Overflatetemperaturen er enklere å måle enn temperaturen under overflaten. Da satellittene kom i bane, skjedde det en revolusjon i måling av temperaturen i overflaten. Da ble alle deler av verdenshavet dekket ved hjelp av termisk fjernmåling. Men satellitt-instrumentene kan bare fjernmåle overflatens temperatur. Sjøtemperaturen nedover i vannlagene må fortsatt måles på stedet. Til dette brukes den såkalte CTDen, (Conductivity Temperature Depth), som kan fires ned fra skip, festes på fjernstyrte farkoster eller på bøyer som driver eller er forankret.

Nansens vendetermometer som var festet på vendevannhenteren ble brukt før CTDen ble lansert (og mange år etterpå).

Global oppvarming

Den globale oppvarmingen av havoverflaten vist ved årlige avvik fra den globale middeltemperaturen for førindustriell tid. Fram til 1970 har avvikene steget og sunket omtrent like mye. Deretter er det en klar stigende trend. De grå grafene viser usikkerheten i estimatene.

Havtemperaturen har steget siden 1970-tallet. For overflatetemperaturen var økningen i 2014 globalt på 0,6 °C. Områdene rundt Svalbard og Beringstredet har økt mest, opp mot 4 °C. Økningen er også stor i områdene rundt Vest-Antarktis. Utbredelsen av sjøis er dermed påvirket.

Det er også sterk økning i tropene. Verdens korallrev har liten toleranse for temperaturøkning, og man har konstatert store områder hvor korallene dør (korallbleking).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg