hungersnød

I middelalderen regnet man med et hungerår hver 10-årsperiode i Vest-Europa. Norge var på grunn av avhengigheten av kornimporten særlig utsatt for hungersnød når tilførslene ble sperret i krigstid. I årene 1708–1709 (store nordiske krig), 1808–1809 og 1813 (napoleonskrigene) var det alvorlig hungersnød i Norge på grunn av blokade. I 1740–1742 var det hungersnød som følge av uår, «grønnårene» (en betegnelse som betydde at kornet ikke modnet).

Den teknologiske utviklingen i jordbruk og samferdsel førte til færre og sjeldnere tilfelle av hungersnød i Europa på 1800-tallet. Irland hadde likevel en forferdelig hungersnød i årene 1846–1847 fordi potethøsten slo feil, og Russland hadde hungersnød i slutten av århundret. Under og etter første verdenskrig førte krig og blokade til tilstander som sterkt nærmet seg hungersnød i Sentral-Europa, og under borgerkrigen i Russland ble landet herjet av en forferdelig hungersnød i 1921 på grunn av tørken i Volgadalen og sammenbruddet av samferdselsmidler og næringsliv. Også under andre verdenskrig opptrådte hungersnød enkelte steder, som for eksempel i Leningrad under beleiringen. I flere okkuperte land var matmangelen så sterk at den nærmet seg hungersnød.

I utviklingslandene har hungersnød vært én av befolkningens verste svøper. Svikt i avlingen som følge av tørke eller oversvømmelse er ofte årsaken; medvirkende er det primitive jordbruket og den sterke folketilveksten. Årene 1968–1974 var det en tørkeperiode i Sahel-området i Afrika, som førte til en av 1900-tallets verste hungersnødkatastrofer. Også senere har det vært hungersnød i enkelte områder i tillegg til permanent under- og feilernæring flere steder. Mer enn ti millioner mennesker manglet mat på det afrikanske horn i 2011 da flere titusener mennesker døde. I 1984–1985 kan opptil en million mennesker ha omkommet som følge av tørke og krig i dette området.

• barkebrød
• humanitær krise