krig

Det konkrete innholdet i begrepet «krig» er i sin natur uklart. Det er følelser, interesser og oppfatninger knyttet til begrepet som gjør at man vanskelig kan finne en definisjon som alle kan bli enige om.

Begrepet «krig» er problematisk fordi det både er betegnelsen på opplevelsen til de som blir rammet av det, og et middel noen kan bruke. Krig har det til felles med naturkatastrofer at de kan inntreffe brått og ramme mange mennesker. I motsetning til naturkatastrofer er krig imidlertid også noe man aktivt ønsker å sette i gang for å oppnå eller unngå noe. Krig kan følgelig både være en beskrivelse av et problem, og et verktøy for å komme til en løsning, avhengig av situasjonen og øyet som ser.

Krig har også elementer både fra det som i filosofien heter harde fakta og fra sosiale fakta. Harde fakta er ikke avhengige av oss mennesker. Mengden vann i Mjøsa påvirkes ikke av hva man måtte mene om spørsmålet. En utbombet by blir ikke mindre utbombet av om noen hevder at det aldri har skjedd. På den andre siden har krig også trekk fra sosiale fakta. Det er fakta som ikke eksisterer uavhengig av oss mennesker. Verdien av en hundrelapp er et eksempel på et sosialt faktum.

Krig kan altså ha synlige og håndgripelige kjennetegn, som sprengte hus og flyktningestrømmer. Samtidig kan krig også være noe ytterst diffust. Vietnamkrigen hadde alle de nevnte fysiske kjennetegnene, men var ikke formelt erklært som krig. Krigen mellom Finland og Storbritannia, som sistnevnte erklærte 6. desember 1941, var derimot en krig i formell forstand, men det falt ikke et eneste skudd mellom partene. Den ble som en av de siste kriger i historien erklært på forskriftsmessig vis. I dette perspektivet er krig en nærmere bestemt rettstilstand mellom stater, og har ingenting med fysisk maktbruk å gjøre, rent definisjonsmessig.

Å finne en god definisjon på krig som alle kan enes om, kompliseres ytterligere av maktforbudet i FN-pakten som innebærer at å starte en krig på egen hånd ikke lenger er lov. Det er bare FNs sikkerhetsråd som har adgang til å hjemle en krig (selv om FN ikke bruker begrepet), med mindre det skulle være i selvforsvar. Like fullt kan altså væpnede konflikter med tusener av drepte utspilles, uten at FN har sanksjonert det, eller at krig er erklært.

Gjelder det en konflikt mellom stater, snakker man om «internasjonal væpnet konflikt». Står striden mellom den lovlige regjering i en stat og en relativt fast organisert gruppe av innbyggere, foreligger en «borgerkrig».

Eldre tiders slektsfeider og lignende selvtekt omtales noen ganger som «privat krig», men faller utenfor begrepet, siden det er vesentlig for krig at det ikke betegner voldsutøvelse mellom individer alene, men at aksjonen er overflyttet fra individet eller familien til det samfunnsmessige plan.

Etter krigføringens art har det også vært vanlig å tale om angrepskrig og forsvarskrig, stillingskrig og bevegelseskrig, gerilja- eller partisankrig.

De første reglene i krigens folkerett fokuserte på begrepet «krig». Eldre regelverk, som for eksempel nøytralitetsretten, bruker derfor krig som begrep. «Krig» innebar en potensielt væpnet konflikt mellom to eller flere stater og forutsatte at partene formelt hadde erklært krig, men av politiske årsaker unnlater ofte stater å kalle en situasjon for krig.

Derfor ble det i forbindelse med fremforhandlingene av Genèvekonvensjonene av 1949 besluttet at anvendelsen av disse konvensjonene ikke skulle være avhengig av en formell krigserklæring. I stedet ble det satt som vilkår at det faktisk foreligger en situasjon av «væpnet konflikt» mellom to eller flere stater (internasjonal væpnet konflikt), eventuelt at det foreligger en ikke-internasjonal væpnet konflikt. Borgerkrig er et eksempel på en ikke-internasjonal væpnet konflikt.

Anvendelsen av krigens folkerett knyttes altså til den faktiske situasjonen, og er ikke lenger avhengig av formelle statlige erklæringer. En situasjon må med andre ord være over terskelen for væpnet konflikt for at krigens folkerett kommer til anvendelse. Det er ikke lenger relevant for krigens folkerett sin del om en væpnet konflikt også benevnes som krig.

Det anerkjente Uppsala Conflict Data Program legger til grunn at det må være minst 1000 kamprelaterte dødsfall i året i en statsbasert konflikt, eller mellom to tydelige parter, for å bli regnet som en væpnet konflikt. Dette er ikke et krav etter folkeretten; reglene vil komme til anvendelse så snart den faktiske situasjonen tilsier at det er en væpnet konflikt, uavhengig av om noen er drept.

Juridisk skilles det også mellom jus in bello, det vil si de reglene som gjelder i krigføring, og jus ad bellum, som omhandler reglene for når det er legitimt å ta i bruk militærmakt. Sistnevnte er gjerne knyttet til tesen om «rettferdig krig». Dette er et gammelt konsept, og ifølge Thomas Aquinas måtte tre kriterier være oppfylt for at krigen skal være rettferdig:

1. Overhodet (det vil si den politiske institusjon) som setter krigen i gang, må ha den rette autoritet.
2. Selve begrunnelsen for krigen må være rettferdig.
3. Man må ha rett intensjon, slik at man ønsker å fremme det gode og unngå det onde.

I Norge var man inntil 1990-årene mest opptatt av jus in bello, det vil si på hvilke handlinger som er tillatt når krig først har brutt ut. Man var mindre opptatt av når man kunne gå til krig eller gjøre aktiv bruk av militærmakt. Under den kalde krigen var forutsetningen at det eventuelt ville være krigen som kom til Norge, og at en forsvarskrig i seg selv både er legal og legitim. Etter Berlinmurens fall i 1989 og utover på 2000-tallet, er imidlertid vår tids vanskeligste sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til å bestemme om man bør gripe til våpen, som ble aktualisert i blant annet Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

I dag er det i utgangspunktet forbudt å gå til krig etter maktforbudet i FN-pakten, men det tok mange år og flere forsøk å utvikle et generelt forbud som alle stater ville tilslutte seg. De første traktatene hadde som formål å innskrenke bruken av krig både som maktmiddel og som rettshåndhevende middel.

Den såkalte «Porter-konvensjonen», andre Haagkonvensjon av 1907, forbyr bruk av væpnet makt til inndrivelse av kontraktmessig gjeld. I 1919 erklærte stater i Folkeforbundspakten at enhver krig eller trussel om krig, enten den umiddelbart angikk noen av forbundets medlemmer eller ikke, for å vedkomme hele forbundet. Derfor skulle statene ta de skritt de anså egnet til å sikre fred på en effektiv måte (artikkel 11). Hvis et medlem av forbundet gikk til krig i strid med sine plikter etter pakten, skulle denne staten ansees for å ha begått en krigshandling mot alle andre medlemmer av forbundet. Disse skulle da stå solidarisk sammen mot vedkommende stat og tvinge den til å respektere pakten ved sanksjoner mot angriperstaten (artikkel 16). Da det i 1935 ble vedtatt sanksjoner overfor Italia i anledning angrepet på Etiopia, viste det seg imidlertid at bestemmelsene ikke stod sin prøve.

Ved Briand–Kellogg-pakten fra 1928 ble det for første gang uttrykkelig gitt avkall på krig som middel til løsning av internasjonale konflikter, men kun seksti stater sluttet seg til denne pakten.

I dag gjelder det et generelt folkerettslig maktforbud, som innebærer at bruk av militær makt mot en annen stat er forbudt med mindre det gjøres i selvforsvar eller med autorisasjon fra Sikkerhetsrådet. Dette fremkommer i FN-pakten fra 1945, artikkel 2, 4. ledd. I henhold til FN-pakten er det i første rekke Sikkerhetsrådet som har til oppgave å hindre at tvister mellom statene setter den internasjonale fred eller sikkerhet i fare. Statene er forpliktet til å løse tvister på fredelig vis, og Sikkerhetsrådet kan gripe inn med maktmidler, også væpnet makt, hvis dette ikke skjer. Men en slik beslutning er betinget av enstemmighet mellom stormaktene. Det er også inngått en rekke bilaterale og multilaterale avtaler der partene uttrykkelig forplikter seg til ikke å bruke væpnet makt mot hverandre.

Det har vært langvarige debatter rundt hva som kan regnes som krig, knyttet til norsk deltakelse i internasjonale operasjoner.

Dette kan illustreres med to sitater fra daværendestatsminister Kjell Magne Bondevik. I mars 1999 uttalte han til Dagbladet i forbindelse med operasjonene mot Serbia: «Jeg vil reservere meg mot at Norge er i krig. Vi har ikke erklært krig mot noe annet land. Vi er med i en begrenset militær aksjon.» I september 2003 uttalte han til samme avis: «Dette var en krig, det var urettferdig og galt både overfor opinionen og dem som deltok å kalle det noe annet.»

Det er flere rettslige grunner til at man ikke ønsker å benytte ordet krig i forbindelse med internasjonale operasjoner. Det ene er at krigens folkerett som nevnt ikke lenger er knyttet til begrepet krig, men væpnet konflikt. I tillegg vil bruken av uttrykket krig ha en rekke internrettslige konsekvenser for Norge. Dette skyldes at krig har en egen betydning i norsk rett, blant annet i tilknytning til beredskapslovgivning, som det ikke er naturlig å anvende dersom norske styrker deltar i en væpnet konflikt som ikke berører norsk territorium. For eksempel vil den norske stat i krig kunne utskrive arbeidskraft til militære og sivile formål eller kreve rådighet over privat eiendom.

Forskjellen på ulike typer krig er stor, og det gjør det vanskelig å generalisere på tvers av tid og rom. Tradisjonelt har man likevel lett etter årsaker til krig på tre nivåer: i mennesket selv, i trekk ved stater og i det globale systemet av stater.

Motivene bak å gå til krig, og voldsbruk mer generelt, kan grovt sett deles inn i tre grunner: instrumentelle grunner, eksistensielle grunner og ekspressive grunner.

Krig var lenge noe som berørte mindre grupper av gangen enn de store krigene som etter hvert oppstod. Den alminnelige verneplikt, som først ble innført under Den franske revolusjon i 1789, trakk langt sterkere enn før hele nasjonen inn i krigføringen, og skapte forutsetninger for en langt mer vidtrekkende utnytting av ressurser til krigsformål. Dette ble demonstrert gjennom den franske maktutfoldelsen under Napoleonskrigene.

Aspekter som ofte trekkes fram ved moderne kriger er terrorisme, at tidligere velfungerende samfunn går i oppløsning, kommersielle krefter, og hybrid krigføring. Ingenting av dette er imidlertid egentlig nytt for vår tid.

Det som derimot er nytt er innsynet sivilbefolkningen får i krigføringen gjennom sosiale medium. Det er også få steder på Jorden som er mer enn en flyreise unna. Videre er det en trend i tiden at væpnede konflikter sjeldent kommer til en varig løsning, og sjeldent avgjøres av militære midler alene. Det er også en trend i tiden at militærmakten i utpreget grad brukes til å støtte sivilbefolkningen i et konfliktområde, også den delen som støtter motparten.

Selv om det fortsatt er krig og væpnet konflikt mange steder, har samfunnet statistisk sett blitt stadig fredeligere. Sannsynligheten for å bli drept av et annet menneske, direkte eller indirekte, har aldri vært mindre enn nå.

• rettferdig krig
• krigens folkerett
• internasjonal væpnet konflikt
• ikke-internasjonal væpnet konflikt
• borgerkrig
• fredsbevegelsen
• nedrustning
• krigskunst

• Stanford Encyclopedia of Philosophy: War

• Clausewitz, Carl von (1832/1976). On War. Princeton university press 1976.
• Gat, Azar (2008). War in Human Civilization, Oxford University Press.
• Hellestveit, Cecilie og Gro Nystuen (2020). Krigens folkerett, Norge og vår tids kriger. Universitetsforlaget.
• Howard, Michael (1976), War in European History, Oxford University Press.
• Høiback, Harald (2014). Krigskunstens historie – Fra 1500 til i dag. Cappelen Damm Akademisk.
• Kant, Immanuel (1795). Zum ewigen Frieden. (på norsk som Den evige fred. (2015) Aschehoug.)
• Pinker, Steven (2012) The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined. Penguin books.
• Østerud, Øyvind (2009). Hva er krig. Universitetsforlaget
• Waltz, Kenneth (1959). Man, the State, and War. Columbia University Press.
• Walzer, Michael (1977). Just and Unjust Wars. Basic Books.