Vietnamkrigen

Frankrike koloniserte Kambodsja, Vietnam og Laos i årene 1858–1893 og opprettet Unionen Indokina, styrt av en fransk generalguvernør med sete i Hanoi. Franskmennene delte unionen i fem stater: Den franske direktestyrte kolonien Cochinkina og de fire protektoratene Kambodsja, Laos, Annam og Tonking. Vietnam ble altså delt i tre. Overalt var det franskmennene som bestemte.

Fra begynnelsen av 1900-tallet oppsto en moderne nasjonalistbevegelse blant vietnameserne med to store mål: Slå sammen Tonking, Annam og Cochinkina til én nasjon og vinne uavhengighet fra Frankrike. I 1920-årene oppsto det også en sterk kommunistbevegelse i Indokina. Den mest fremstående kommunistlederen var Nguyen Ai Quoc (Nguyen som elsker fedrelandet), som senere tok navnet Ho Chi Minh (Ho med klar ånd).

Under andre verdenskrig (1939–1945) fortsatte Frankrike å styre Indokina etter avtale med Japan, som fikk utnytte territoriet militært. Generalguvernøren i Indokina lød under Philippe Pétains regjering i Vichy. I begynnelsen av 1945 fryktet japanerne at franskmennene ville støtte en eventuell amerikansk invasjon. Den 9. mars fjernet de derfor det franske kolonistyret i et kupp og lot keiser Bao Dai erklære et uavhengig Vietnam. På dette sene stadiet av Stillehavskrigen hadde ikke Japan ressurser til å erstatte den franske koloniadministrasjonen lokalt. Resultatet ble derfor et makttomrom. Bao Dais regjering og et antall pro-japanske og pro-kinesiske nasjonalistgrupper prøvde å fylle tomrommet, men den grupperingen som lå best an var den kommunistledede frigjøringsfronten Viet Minh, som Ho Chi Minh hadde stiftet i 1941 i grenseområdet mellom Kina og Vietnam.

Da Japan kapitulerte den 15. august 1945, gjennomførte lokale Viet Minh-grupper det som skulle bli kalt Augustrevolusjonen. Folkekomiteer grep makten i alle Vietnams viktigste bysentra. Ho Chi Minh og en kommunistledet geriljahær ankom snart etter Hanoi, og Ho Chi Minh erklærte opprettelsen av Den demokratiske republikken Vietnam (DRV) med ham selv som president.

I september 1945 sendte Charles de Gaulles franske regjering en krigstrent hær for å ta tilbake Indokina. Britiske styrker hjalp til med å knuse revolusjonen i det sørlige Vietnam, men i nord ble Frankrike nødt til å inngå en avtale med Ho Chi Minh for å kunne ilandsette tropper. I mars og september 1946 inngikk Frankrike og DRV våpenhvileavtaler, men i november brøt de sammen og den 19. desember utbrøt Indokinakrigen i Hanoi.

Frem til 1949 kontrollerte Frankrike alle byer og større veier, mens motstandsfronten Viet Minh drev geriljakrigføring og dominerte landsbygda. Fra 1950 ble Indokinakrigen trappet kraftig opp. Den ble nå en varm krig i den kalde krigen. DRV fikk støtte fra den nyopprettede Folkerepublikken Kina til å bygge regulære hærstyrker, mens USA ga militær støtte til Frankrike. USA betalte etter hvert det meste av den franske krigføringen og etablerte sin egen militærmisjon i Saigon. Etter at Frankrike hadde tapt det dramatiske slaget om Dien Bien Phu i mai 1954, endte krigen med en fredsavtale under en stormaktskonferanse i Genève.

Genèvekonferansen bestemte at Vietnam skulle deles ved den 17. breddegraden. Franskmennene skulle trekke sine styrker sørover og Viet Minh sine nordover. Dermed oppsto de to statene Nord- og Sør-Vietnam. Delingen var ment å være midlertidig, i påvente av at valg i hele landet gjorde gjenforening mulig. Dette valget fant aldri sted.

I 1949 hadde Frankrike opprettet en kontrarevolusjonær stat under Vietnams tidligere keiser Bao Dai. Han hadde abdisert under revolusjonen i 1945, men etablerte seg nå i Saigon som sjef for Staten Vietnam. Den ble anerkjent av USA i 1950 selv om den sto under fransk kontroll. Staten Vietnam fikk sin egen hær med fransk opptrening. Midt under Genèvekonferansen i 1954 utnevnte Bao Dai en ny regjering under ledelse av den anti-franske og anti-kommunistiske Ngo Dinh Diem. Han støttet seg til amerikanske rådgivere.

Diems inntog endret de militære maktforholdene i Sør-Vietnam. Frankrike hadde tolerert og samarbeidet med tre bevæpnede ikke-kommunistiske grupperinger (Cao Dai, Hoa Hao og Binh Xuyen) for å sikre seg lokal støtte mot Viet Minh. Nå beordret Diem Staten Vietnams regjeringshær til å knuse de tre militsene. Dette skapte en ny situasjon med en tosidig konflikt mellom Diems regjeringshær og de vietnamesiske kommunistene.

Diem fremsto nå som en sterk leder. I oktober 1955 fikk han avsatt Bao Dai som statssjef i en rigget folkeavstemning som etablerte Republikken Vietnam med Diem selv som president. Deretter beordret han Frankrike til å trekke seg ut militært og satset på amerikansk støtte i stedet.

I 1957, etter en tids nøling, begynte kommunistene i sør et nytt væpnet opprør. I første omgang skjedde det uten formell tillatelse fra kommunistlederne i Hanoi, men Le Duan, som hadde tatt over ledelsen av det kommunistiske Vietnams Arbeiderparti, fikk med seg resten av partiledelsen i 1959 på å støtte og lede det væpnede opprøret i sør. I 1960 dannet opprørerne frigjøringsfronten FNL. Den stod under kommunistisk kontroll, men hadde et antall ikke-kommunister med i ledelsen.

Nordvietnameserne ga seg nå til å bygge et omfattende veinett gjennom Laos og Kambodsja (Ho Chi Minh-stien), og anvendte dessuten skip for å sende våpen, utstyr og soldater sørover.

President John F. Kennedy (1959–1963) svarte med å øke antall amerikanske militærrådgivere i Sør-Vietnam. FNL greide nemlig å skaffe seg kontroll over et stort antall landsbyer, der de rekrutterte nye geriljakrigere. Dette bekymret USA, som fryktet at Sør-Vietnam skulle falle som en dominobrikke og utløse et skred av kommunistiske omveltninger i Asia. Mange av kommunistene som hadde dratt nordover etter Genève-avtalen vendte dessuten nå tilbake for å lede kampen i sør. Samtidig kom det til omfattende ikke-voldelige protester i den buddhistiske befolkningen mot katolikken Ngo Dinh Diems egenrådige regime. Kennedy-administrasjonen kom da i tvil om USA var tjent med å støtte Diems autoritære styre. I oktober 1963 ga han noe som ble oppfattet som grønt lys for et militærkupp. Diem selv og hans innflytelsesrike bror ble myrdet under kuppet 2. november. Troppene som da inntok presidentpalasset, ble ledet av general Nguyen Van Thieu, som noen år senere skulle bli Sør-Vietnams president.

Kuppet mot Diem ble skjebnesvangert. Ingen av kuppmakerne var i stand til å ta styringen, selv om flere prøvde. Det ene kuppet fulgte det andre. Regjeringsapparatet brøt sammen og hæren var ute av stand til å lede kampen mot FNL. Det førte til at USA overtok ledelsen av krigføringen i Sør-Vietnam og inntok en rolle som lignet den Frankrike hadde hatt som kolonimakt.

Da Kennedy ble myrdet den 22. november 1963, tre uker etter kuppet mot Diem, rykket visepresident Lyndon B. Johnson inn i Det hvite hus og vant valget i 1964. Han tok en serie beslutninger om opptrapping av krigen. Vietnamkrigen ble nå «Johnsons krig». Da det etter hvert reiste seg en amerikansk og internasjonal protestbevegelse mot den amerikanske krigføringen, ble Johnson skyteskive. Det gjorde sterkt inntrykk på ham når demonstranter ropte i megafoner utenfor Det hvite hus: «Hey hey LBJ, how many babies did you kill today?»

Johnson utvidet krigen i Sør-Vietnam til å bli en krig mot Nord-Vietnam. I juli 1964 organiserte USA og Sør-Vietnam en serie raids med motortorpedobåter mot den nordvietnamesiske kysten. 2. august 1964 avfyrte Nord-Vietnam en torpedo mot et amerikansk krigsskip i internasjonalt farvann i Tonkinbukta, og to dager senere fikk amerikanerne det for seg at de på nytt var under angrep. President Johnson gikk da til Kongressen og fikk vedtatt Tonkingolf-resolusjonen, som gav ham full militær handlefrihet. Kort etter iverksatte USA det første bombeangrepet mot Nord-Vietnam.

I februar 1965 kom bombingen av Nord-Vietnam i gang for alvor under kodenavnet «Rolling Thunder». Hensikten var å presse Hanoi til å inngå forhandlinger og slutte å sende soldater sørover. Virkningen ble motsatt: Bombingen styrket kampmoralen i Nord-Vietnam, og sikret dem økt støtte fra Kina og Sovjetunionen. Amerikanske bakkestyrker gikk nå direkte inn i krigen i sør. Det amerikanske troppenærværet kom i 1967 opp i nærmere en halv million.

Amerikanerne fikk raskt store problemer fordi de ikke hadde noen fungerende lokal regjering å støtte seg til. De betraktet den sørvietnamesiske hæren som korrupt og upålitelig, men var samtidig avhengig av den for å ta kontroll med de kommunist-ledede landsbyene. De amerikanske styrkene kunne oppsøke og ødelegge fiendens styrker (Search & Destroy), og trakk fordel av å kunne understøtte sine bakkestyrker med helikoptre og bombing fra jagerfly, men de kunne ikke gå inn og administrere områder der befolkningen sympatiserte med FNL. Under Diems presidentperiode hadde det blitt opprettet bevoktede strategiske landsbyer etter modell av britenes strategi for å nedkjempe kommunistopprøret i Malaya, men de vietnamesiske kommunistene greide snart å infiltrere disse landsbyene.

Strategien i Johnson og forsvarsminister Robert McNamara's anti-opprørskrig handlet om utmattelse (attrition). McNamara brukte statistikk for å måle antall drepte (body count) og siktet mot å drepe tilstrekkelig mange av fiendens krigere til at det ikke ville være mulig å erstatte de drepte med nye rekrutter. Dette mislyktes. FNL hadde en sterk rekrutteringsevne, og Nord-Vietnam sendte stadig flere trente soldater sørover på Ho Chi Minh-stien. FNL og Nord-Vietnam greide også å løfte geriljakrigen opp på et høyere nivå og utkjempe veritable slag. Slaget ved Ia Drang i Vietnams sentrale høyland i november 1965 ble en kraftig vekker for USA. For første gang trakk ikke de nordvietnamesiske soldatene seg tilbake i møte med amerikansk overmakt, men utkjempet et veritabelt slag og drepte et betydelig antall amerikanske soldater. Dette ble et forvarsel om det som skulle komme.

Den militære utviklingen i Vietnamkrigen er vanskelig å følge. Det var ikke en krig med klare fronter. Krigen handlet i stor grad om makt i landsbyene. For Nord-Vietnam var det dessuten viktig å sikre transportveiene fra nord til sør. De kunne ikke gå gjennom den minelagte demilitariserte sonen som skilte Nord- fra Sør-Vietnam, men måtte enten skje til havs eller gjennom Laos og Kambodsja på Ho Chi Minh-stien. Etter hvert som Nord-Vietnam og FNL styrket seg, fikk de kontroll med stadig større grenseområder i Laos og Kambodsja og bygget godt skjulte baser der.

For USA gjaldt det å ødelegge Nord-Vietnams baser og kommunikasjonsveier. For dette formålet drev USA en omfattende bombing i Sør-Vietnams grenseområder og i Laos, og sprøytet dessuten jungelen med agent orange for å avløve trærne og se hva som foregikk på bakken.

FNL fikk ikke kontroll med Sør-Vietnams større byer, selv om de etablerte undergrunnsgrupper der. Bybefolkningen støttet i stor grad opp om Sør-Vietnams regjering eller tilhørte den ubevæpnede såkalte «tredjestyrken» som ønsket fred og forhandlinger. Fra 1965 styrket Sør-Vietnams regjering seg og fikk en konsolidert ledelse under makkerparet Nguyen Van Thieu (president) og Nguyen Cao Ky (statsminister). I 1967 vant Thieu et presidentvalg der en representant for tredjestyrken også fikk stor oppslutning. Med Thieus konsolidering av makten og ved hjelp av langvarig amerikansk opptrening styrket også den sørvietnamesiske hæren sin kampkraft. Når den kunne operere sammen med amerikanske tropper og få amerikansk flystøtte, var den i stand til å slå fra seg. I 1967 spredte det seg en oppfatning om at USA og Sør-Vietnam var i ferd med å vinne krigen. Øverstkommanderende for de amerikanske styrkene, general William Westmoreland, var særlig optimistisk.

Det kom derfor som et sjokk for USAs befolkning i januar 1968 da FNL og nordvietnamesiske styrker plutselig iverksatte den storstilte Tet-offensiven mot Hue, Saigon og andre byer, midt under den vietnamesiske nyttårsfeiringen (Tet). Militært mislyktes offensiven. Lederne i Hanoi hadde regnet med å kunne utløse spontane byopprør når de rykket inn i byene, men dette skjedde ikke. Bybefolkningen forholdt seg passiv. Under Tet-offensiven og flere påfølgende mislykkede offensiver led FNL så store tap at nordvietnamesiske soldater måtte overta det meste av krigføringen i årene som fulgte.

Selv om Tet-offensiven mislyktes, ble den en psykologisk seier. Den gjorde nemlig inntrykk på amerikansk opinion. Amerikanerne mistet troen på at det gikk an å vinne krigen. Robert McNamara gikk av som forsvarsminister i mars 1968, og noen uker senere meddelte en desillusjonert Lyndon B. Johnson i en tale til nasjonen at han ikke ville søke gjenvalg som amerikansk president samme høst.

I mai 1968 innledet Johnson-administrasjonen fredsforhandlinger i Paris, og de fortsatte under Richard M. Nixons tid som president (1969–1974), da under ledelse av hans nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger. Nixon reduserte antallet amerikanske tropper i Vietnam og satset på «vietnamisering» av krigen. Målet var å lære opp og overføre ansvaret for bakkekrigen til den sørvietnamesiske hæren, men fortsette å støtte den fra lufta. Den sørvietnamesiske hæren var allerede blitt forbedret gjennom amerikansk opptrening, og nøt godt av den politiske konsolideringen som skjedde under president Nguyen Van Thieu. Sør-Vietnams hær hadde greid seg rimelig bra under Tet-offensiven. Det skulle likevel vise seg at den ikke var sterk nok til å ta over krigføringen når amerikanske tropper ble trukket ut.

Samtidig som Nixon prøvde å vietnamisere bakkekrigen, satset han på å få slutt på hele krigen ved å skremme fienden til innrømmelser ved forhandlingsbordet. Nixon ville ty til drastiske midler for å fremstå som uberegnelig («madman theory»). Han og Kissinger satset på en kombinasjon av bombeoffensiver og diplomati. Den første bombeoffensiven i mars 1969 ble rettet mot det nøytrale Kambodsja for å ødelegge FNLs baser der. Fordi bombingen var folkerettsstridig, ble den holdt hemmelig. Basene ble ikke ødelagt. I 1970 fortsatte bombingen av Kambodsja i stort omfang, og i tillegg rykket sørvietnamesiske og amerikanske tropper over grensen. Basene ble ikke funnet eller ødelagt. Frem til offensivene mot Kambodsja anså mange at Nixon hadde arvet krigen fra Johnson og ikke selv bar ansvar for den. Nå ble den Nixons krig. I februar–mars 1971 gjennomførte amerikanskstøttede sørvietnamesiske styrker også en mislykket offensiv i Laos. Nord-Vietnam hadde sett den komme og greide å slå intervensjonsstyrkene tilbake.

Nixon ville bombe Nord-Vietnam langt hardere enn Johnson hadde gjort. Høsten 1969 planla han å minelegge havnen i Haiphong for å hindre tilførsel av våpen og annet utstyr fra Sovjetunionen, og samtidig bombe flere nordvietnamesiske byer. Hvis dette var blitt gjennomført, ville det ha skjedd i Nord-Vietnams sørgeperiode etter Ho Chi Minhs død den 2. september 1969. Nixon ville bombe samtidig som han satte USAs atomstyrker i alarmberedskap ved alle USAs verdensomspennende baser. Håpet var at det skulle gjøre et så stort inntrykk i Moskva at den sovjetiske statslederen Leonid Brezjnev ville legge press på Nord-Vietnam for å gjøre innrømmelser under fredsforhandlingene i Paris. Når det kom til stykket, utsatte Nixon bombingen og mineleggingen av frykt for reaksjoner i amerikansk opinion, men atomberedskapen satte han i verk. Lite tyder på at den gjorde noe inntrykk i Moskva.

Nixons diplomatiske initiativer endret likevel den kalde krigen. Han tilnærmet seg både Sovjetunionen og Kina (détente). I 1972 kunne han først besøke Mao Zedong i Beijing og deretter Leonid Brezjnev i Moskva. Det hjalp ham likevel ikke med å komme ut av Vietnam med «æren i behold», slik Nixon hadde håpet (peace with honor). Nord-Vietnams ledere husket presset de var blitt utsatt for under Genèvekonferansen i 1954, da Kina og Sovjetunionen fikk dem til å gå med på å dele Vietnam. De var ikke innstilt på å la seg presse på nytt. Dette var Mao og Brezjnev klar over. Dessuten hersket det et konkurranseforhold mellom Kina og Sovjetunionen om hvem som ga mest støtte til Vietnam.

Istedenfor å gjøre innrømmelser i Paris iverksatte Nord-Vietnam en ny stor offensiv påsken 1972. Nå ble det fart i forhandlingene, men det var USA som gjorde den største innrømmelsen. Uten å informere president Thieu oppga Kissinger det sentrale kravet om at alle regulære nordvietnamesiske tropper måtte trekkes ut av Sør-Vietnam. Isteden ble USA og Nord-Vietnam enige om å innføre en «våpenhvile på stedet». Alle tropper skulle bli stående der de befant seg på det tidspunktet da en fredsavtale ble inngått. I oktober 1972 lå en fullstendig avtaletekst klar til undertegning. USA skulle trekke alle sine styrker ut av Vietnam. Nord-Vietnam og Sør-Vietnam skulle frigi alle politiske fanger, men Nord-Vietnam fikk beholde sin militære tilstedeværelse i Sør-Vietnam.

USAs problem ble nå at Thieu nektet plent å underskrive. Kissinger så seg nødt til å be Nord-Vietnam om visse endringer. Da sa Hanoi nei. Det fikk Nixon til å gjennomføre den kraftigste bombingen av Nord-Vietnam under hele Vietnamkrigen. Julebombingen i 1972 gjorde inntrykk. Nord-Vietnam godtok noen mindre endringer i fredsavtalen. Nixon la tilstrekkelig press på Thieu til at han måtte undertegne, og lovet ham å gripe inn på nytt hvis Nord-Vietnam og FNL brøt avtalen. Den 27. januar 1973 kunne fredsavtalen undertegnes i Paris. I oktober meddelte Det norske Stortings Nobelkomité at fredsprisen skulle tildeles de to sjefsforhandlerne Henry Kissinger og Le Duc Tho. Le Duc Tho takket nei. Krigen er jo ikke slutt, sa han.

I overensstemmelse med Parisavtalen hentet USA sine gjenværende soldater hjem. Bare 7000 sivile rådgivere ble igjen. Samtidig ble det klart at våpenhvilen ikke holdt. For å skape et fait accompli erobret FNL store nye områder rett før avtalen ble inngått. Etter undertegningen ga Sør-Vietnam seg til å gjenerobre disse områdene. Dermed fortsatte krigen. I 1974 gjennomførte Nord-Vietnam en rekke mindre angrep for å teste om USA ville gripe inn på nytt. Det skjedde ikke. Watergate-skandalen tvang Nixon til å gå av som president den 8. august 1974. Visepresident Gerald Ford, som nå tok over, kjente seg ikke forpliktet av Nixons løfter. Dessuten satte Den amerikanske kongressen forbud mot nye militære eventyr og reduserte USAs hjelpeprogrammer i Sør-Vietnam.

Hanoi besluttet da å iverksette en storoffensiv i 1975. Planen var å erobre Vietnams sentrale høyland og sikre seg tilgang derfra til kyst- og deltaområdene. Angrepet utløste panikk i Sør-Vietnams hær. Thieu ga ordre til en retrett som endte i kaos. Dermed brøt moralen sammen i det meste av den sørvietnamesiske hæren. Hanoi smidde mens jernet var varmt. Nordvietnamesiske styrker inntok i rask rekkefølge kystbyene Hue, Da Nang og Nha Trang og rykket frem mot Saigon. Thieu flyktet og overlot makten til en annen general, som valgte å kapitulere. Dermed ble Saigon spart for krigshandlinger. Nordvietnamesiske styrker inntok Sør-Vietnams hovedstad den 30. april 1975 i det som fikk navnet Ho Chi Minh-offensiven. Saigon ble omdøpt til Ho Chi Minh-byen, og i 1976 ble Nord- og Sør-Vietnam forent i Den sosialistiske republikken Vietnam (SRV). Kommunistiske opprørsgrupper tok også makten i Kambodsja og Laos.