ortodoks jødedom

Ny-ortodokse jøder kan arbeide i alle yrker, forutsatt at aktiviteten ikke direkte strider mot jødisk religiøs lov, halakha. Selv om det er forbudt å arbeide på sabbaten ifølge jødedommens fjerde bud (2. Mosebok 20, 8–9), er det likevel tillatt å utføre arbeid som anses som livsnødvendig. Dette betyr at behandling av syke og andre livsnødvendige funksjoner kan opprettholdes, mens ikke-nødvendige funksjoner som for eksempel bilkjøring, å spille på instrumenter og kinobesøk må/bør unngås.

De fleste ortodokse overholder de jødiske matreglene, kosher, i størst mulig grad. Svært mange menn dekker hodet med en kipa eller hatt, enten alltid eller bare hjemme og i synagogen. Sabbaten og helligdagene feires mest mulig i henhold til jødisk tradisjon.

Ekteskap anses som den eneste gyldige samlivsformen mellom mann og kvinne, homofil praksis tillates ikke. Skilsmisser tillates og gjennomføres etter gammel praksis. Blandede ekteskap, der den ene parten ikke er jøde eller tilhører en av de nyere retningene, godkjennes ikke. Barna sendes gjerne til jødiske heldagsskoler der dette er mulig, eller til undervisning i jødiske emner utenom vanlig skoletid.

Ortodoks jødedom tillater ikke-jøder å konvertere til jødedommen, men oppmuntrer ikke til dette. Prosedyren er komplisert og tar lang tid. Ortodokse rabbinere godtar kun konverteringer foretatt av godkjente rabbinere.

• Les mer om konversjon – jødedommen
• Les mer om kosher

Gudstjenestene finner sted på hebraisk, bortsett fra rabbinerens preken i land der tilhørerne ikke forstår moderne hebraisk, og er uten musikk. Menn og kvinner sitter adskilt, og kvinner kan ikke delta aktivt i gjennomføringen av selve gudstjenesten. Både rabbiner og forsanger (kantor) må være menn. Kvinner kan imidlertid ha andre funksjoner innenfor menigheten, som administrative stillinger, undervisning og andre sosiale oppgaver.

Ortodoks jødedom ordinerer ikke kvinner, men kvinner studerer i økende grad jødiske skrifter som Talmud. Rabbinerne gjennomgår en klassisk langvarig rabbinerutdannelse, med hovedvekt på Toraen og Talmud, men de fleste får i dag også kunnskap om menneskelige relasjoner og jøders forhold til storsamfunnet.

Avgjørelser vedrørende nye etiske, praktiske og ikke minst medisinske spørsmål tas i samråd med andre ortodokse rabbinere og baseres på tidligere rabbinske kilder som Talmud, senere autoriteter, som Rashi, og filosofer som Maimonides. Avgjørelsene er likevel ofte svært tidsmessige.

Allerede på slutten av 1800-tallet ble det opprettet nye ortodokse menigheter i USA. Det første ortodokse lærestedet, Yeshiva University i New York, ble grunnlagt allerede i 1886.

På denne tiden tvang både politiske omstendigheter, forfølgelser og stor fattigdom nesten to millioner jøder til å utvandre fra Øst-Europa til USA. Disse kom fra tradisjonelle jødiske samfunn, men svært mange valgte likevel å slutte seg til moderne retninger som reform- og konservativ jødedom i sitt nye hjemland.

Før andre verdenskrig kom det også flere hasidiske og andre sterkt religiøse ledere til USA. Disse grunnla nye ortodokse læresteder og menigheter, og sørget for en religiøs oppvåkning. De fleste ortodokse rabbinere i USA utdannes nå ved Yeshiva University i New York og ved Hebrew Theological College i Chicago.

I USA er moderne ortodokse jøder i dag i mindretall (rundt ti prosent), men i store deler av Europa er den moderne ortodoksien fremdeles den mest utbredte formen for jødedom. Slik er det også i Norge, der Det Mosaiske Trossamfund av tradisjonelle og praktiske grunner er en ortodoks menighet, noe som ikke betyr at alle medlemmene praktiserer denne formen for jødedom hjemme. Ortodokse menigheter driver alt fra barnehager og barneskoler til høyere utdanning i mange land.

Samtidig som ny-ortodoksien vant frem i Tyskland og Vest-Europa, valgte store deler av jødene i Ungarn og i Øst-Europa heller å avsondre seg ytterligere fra den moderne verdens ideer. Rabbinerne tok avstand fra den jødiske opplysningen, haskala, som spredte seg fra Tyskland og østover på 1800–tallet. Talmud og Tora forble kjernen i undervisningen.

De fleste av Øst-Europas jøder var fattige og levde i små fattige småbyer kalt shtetl. Menn og kvinner brukte spesielle former for klær og hodeplagg, og mange hadde lite kontakt med ikke-jøder. Talespråket var jiddisk. Hebraisk, med askenasisk uttale, ble kun brukt til rituelle formål.

Etter hvert ble mange østeuropeiske jøder tilhengere av hasidismen, en mystisk vekkelsesbevegelse som oppsto i Polen på slutten av 1700–tallet. Karismatiske ledere, kalt rebbe/admor, samlet sine tilhengere rundt seg og fungerte som spirituelle veiledere i alle livets spørsmål. Etter hvert oppsto det såkalte «dynastier», der tilhengerne fulgte/følger en bestemt navngitt opprinnelig leder. De Talmud-lærde rabbinerne var imot denne mer folkelige formen for jødedom og ble kalt mitnagdim (de som er imot). Motsetningen mellom hasidim og mitnagdim finnes også i dag.

Alle disse samfunnene, med sin egen spesielle kultur og språk, ble utryddet under andre verdenskrig, men de få jødene som overlevde la vekt på å opprettholde de gamle tradisjonene i sine nye hjemland, og omtales nå gjerne som ultraortodokse eller haredim (de som skjelver for Gud).

• Les mer om haskala
• Les mer om hasidisme
• Les mer om hebraisk

Alle ultraortodokse retninger hevder at verken den religiøse loven, halakha, eller skikk og bruk kan forandres eller tilpasses mer enn det de anser som absolutt nødvendig. Tekniske og medisinske nyvinninger godtas og brukes, forutsatt at bruken ikke strider med deres syn på jødisk lov, etikk og moral. Nyvinninger som mobiltelefoner godtas, men med sperrer for alle nettsider som anses som uetiske, blasfemiske eller umoralske. Ulike rabbinere, retninger og dynastier kan likevel ha ulike oppfatninger om mange religiøse spørsmål.

Askenasiske jøder utgjør tradisjonelt majoriteten av de ultraortodokse, men rundt 20 prosent av de ultraortodokse er nå sefardiske og jøder fra muslimske land (mizrahim). De fleste lever i Israel, men det finnes også sefardiske ultraortodokse menigheter i noen andre land. Askenasiske og sefardiske tolkninger av jødisk religiøs lov (halakha) er ofte noe ulik, og tilhengerne følger derfor ikke de samme religiøse lederne og oppsøker vanligvis ikke de samme synagogene og studiestedene.

Ultraortodokse jøder, særlig askenasiske, lever oftest i egne samfunn, og mange har liten privat kontakt med storsamfunnet. Større slike samfunn og boligområder finnes i Israel og USA, samt i Antwerpen og London i Europa. Svært mange ultraortodokse menn tilbringer mesteparten av livet i egne jeshivaer for gifte menn (kolel) og lever av stipendier og andre finansielle ordninger. Mange må likevel ha et yrke for å kunne forsørge sine barnerike familier. I mange tilfeller må også kvinnene bidra økonomisk. Begge kjønn arbeider da i yrker der det ikke er direkte kontakt med det annet kjønn.

Hasidiske menn kjennetegnes ved sine skjegg og sidelokker av ulik lengde (3. Mosebok, 19,27) og sine spesielle store hatter. Gifte kvinner dekker håret, enten med skaut, hatt eller parykk. Hasidismens tilhengere bruker mannsklær som var vanlige i Øst-Europa på 1700-tallet. Forskjeller i klesdrakten dem imellom markerer tilhørighet til ulike grupper eller «dynastier». Det finnes mange kjente slike hasidiske dynastier i dag. Den mest kjente gruppen er nok Chabad (Lubavitch) som driver utstrakt vekkelsesvirksomhet blant ikke-praktiserende jøder. De er ofte å se på flyplasser og andre møtesteder.

Ikke-hasider bruker oftest svart dress, kipa og hatt. Askenasiske ultraortodokse bruker gjerne jiddisk som talespråk, da de mener det hellige språket hebraisk ikke skal brukes til verdslige formål. Hasidiske og ikke-hasidiske ultraortodokse har vanligvis ikke nær kontakt med hverandre. De har adskilte synagoger og konsulterer ulike rabbinere.

Kontakt mellom kjønnene før ekteskapet er ikke tillatt i noen av retningene, og ekteskap blir derfor oftest arrangert. Begge parter må gi sitt samtykke og møtes derfor i kontrollerte former før forlovelsen inngås. Det er vanlig å få svært mange barn, et faktum som gjør at antall ultraortodokse er sterkt økende, spesielt i Israel.

De ultraortodokse har sine egne skoler, der jenter og gutter undervises adskilt, og læreplanen er forskjellig for de to kjønn. Idealet er at gutter skal få sin første undervisning i jødiske skikker når de har fylt tre år. Dette kan skje i en førskole eller en religiøs barnehage. Ved seksårsalderen sendes guttene til spesielle gutteskoler, heder, der det hovedsakelig undervises i religiøse emner. Senere venter Tora- og talmudstudier i høyere skoler, jeshivaer. Gutter tilbringer mesteparten av dagen sammen med sin rabbiner, eller rebbe, og sine medstudenter, ofte langt inn i voksen alder, og lenger.

Jentenes undervisning er rettet mot at de i fremtiden skal kunne føre en jødisk religiøs husholdning og oppdra sine barn i henhold til gammel tradisjon. Forberedelse til en eventuell yrkesdeltakelse er av underordnet betydning, og valgmulighetene er begrenset til yrker som anses passende for en gift kvinne. Mange familier er likevel avhengig av kvinnenes inntekt. Dette betyr at jenter oftere får litt mer undervisning i allmenne fag som engelsk og regning. I de senere år har stadig flere ultraortodokse kvinner hatt et ønske om å øke sine økonomiske muligheter, og oppsøker nå også fagutdanninger og høyere utdannelse.

Israelere bruker gjerne litt andre begreper enn i diasporaen. Nesten halvparten av den jødiske befolkningen regner seg som ikke-religiøse (hiloni). De som følger de jødiske religiøse tradisjonene beskriver seg selv gjerne som «tradisjonelle» (masorti), «religiøse» (dati, 'ortodokse'), eller ultraortodokse (haredi). Flere parallelle skolesystemer, fra barnehage til høyere utdannelse, ivaretar den jødiske befolkningens ulike religiøse praksis og levesett.

De fleste sekulære ignorerer de mange religiøse lovene som styrer dagliglivet, men mange feirer likevel høytider som pesach, om enn på en litt annen måte enn de religiøse. De sender sine barn til de sekulære skolene. De som kaller seg religiøse eller tradisjonelle deltar fullt ut i samfunnet, men holder langt flere lover og tradisjoner. Mange sender sine barn til offentlige religiøse skoler og universiteter. Ultraortodokse jøder lever stort sett i egne boligområder og sender barna til egne private skoler ledet av rabbinere. Antallet ultraortodokse er økende, og utgjør nå rundt 14 prosent i Israel, men prosentvis flere på Vestbredden. Grensene mellom disse ulike gruppene er flytende, og i endring. Gnisninger mellom ortodokse og sekulære jødiske israelere er et av landets interne hovedproblemer i dag.

De askenasiske ultraortodokse har tradisjonelt hatt et komplisert forhold til sionismen, fordi de mente at det ikke skulle opprettes en jødisk stat før Messias kommer. Mange grupper deltar likevel i det politiske livet i Israel, med det formål å få mest mulig støtte til sine egne institusjoner og sette sitt eget preg på storsamfunnet. Det ultraortodokse partiet, Agudat Israel, er i dag representert i den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, gjennom samlingspartiet United Tora Judaism (UTJ), som også inkluderer partiet Degel ha-Tora.

Ultraortodoks jødedom har nå også mange tilhengere blant sefarder i Israel, spesielt blant dem med opprinnelse i muslimske land (mizrahim). Sefardiske ultraortodokse bruker hebraisk som talespråk, praktiserer sine egne skikker, og deler tradisjonelt ikke motstanden mot staten. Det sefardiske ultraortodokse politiske partiet, Shas, utfører mye sosialt arbeid blant sefardiske jøder, er medlemmer av parlamentet, Knesset, og har i perioder hatt en viktig koalisjonspolitisk rolle.

Etter Yom Kippur-krigen i 1973 oppsto den religiøse sionistiske bosetterbevegelsen, kalt Gush Emunim ('De troendes blokk'), der tilhengerne hevdet at bosetting i de gamle jødiske kjerneområdene, Juda og Samaria, var en religiøs plikt. Gush Emunim ble aldri et organisert politisk parti, men forsøkte likevel å få innpass i Knesset gjennom å stille egne lister. Gush Emunim mistet mye av sin betydning utover på 1980-tallet, men bevegelsens ideer har fått innpass hos stadig flere religiøse grupper. De ulike bosetningene har siden vært organisert i paraplyorganisasjonen Yesha Council.

Det bor mer enn 700 000 jøder på Vestbredden (2025), inkludert Øst-Jerusalem. Cirka en tredel regner seg som sekulære, en tredel som religiøse (datiim) og en tredel som ultraortodokse (haredim).

Blant de religiøse bosetterne er det en vanlig oppfatning at dette landet er gitt dem av Gud, og at å oppgi noe av det er mot Guds vilje. Dette er basert på Det gamle testamentets og Tanakhs fortelling om Guds løfter til Abraham (første Mosebok kapittel 17, vers 8). Mange er derfor villige til å kjempe for disse områdene, også med våpen, og for noen inkluderer dette Gaza.

Ikke alle som bor på Vestbredden har valgt å bo i de nyopprettede byene og landsbyene av religiøse grunner. Mange anser seg heller ikke som «bosettere» i ideologisk forstand, men har valgt å flytte dit på grunn av lavere boligpriser, beliggenhet eller praktiske grunner.

Ultraortodokse bosettere skiller seg fra andre ultraortodokse i fremtoning. Særlig blant yngre menn er det nå vanlig å kle seg i uniformlignende praktiske klær, men med de rituelle frynsene hengende utenpå klærne, en heklet kipa, og ofte med lange sidelokker. Kvinnene bruker en svært konservativ form for praktiske moderne klær og ulike former for hodeplagg.

Tilhengere av ideen om et «Stor-Israel» har representanter i Knesset, offentlige embeter og det militære i Israel.

• Les mer om sionisme

Unge menn som studerer i en jeshiva på heltid, har siden statens opprettelse vært fritatt fra militærtjeneste i Israel. Dette har historiske grunner. I årene etter andre verdenskrig, da hele den østeuropeiske verden var borte, ønsket man å styrke denne gamle studietradisjonen. Det dreide seg den gang om rundt 400 mennesker.

Etter hvert som antallet fulltidsstudenter ved ortodokse og ultraortodokse jeshivaer har økt, er dette blitt et stort samfunnsmessig problem. Det ble derfor opprettet et frivillig program som gjør det mulig for ultraortodokse å avtjene verneplikt, samtidig som de studerer ved en jeshiva. Mange ultraortodokse menn ivaretar flere oppgaver i det israelske samfunnet, ikke minst i forbindelse med redningsaksjoner og opprydding etter terrorangrep, bombenedslag og lignende katastrofer.

Våren 2014 vedtok den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, en ny lov som innebar at ultraortodokse menn gradvis skulle innkalles til militærtjeneste. Loven vekket enorm motstand innenfor de forskjellige ultraortodokse partiene, og har siden vært en viktig del av koalisjonsforhandlingene. Systematisk rekruttering av ultraortodokse menn ble aldri gjennomført.

I 2024 var antallet jeshivastudenter noe over seksti tusen, og deres manglende deltakelse i Israels forsvar har ført til økende intern splittelse innad i folket. Krigen mot Hamas og kampene mot Hizbollah i nord har ført til at spørsmålet er blitt aktualisert. I juni 2024 bestemte Israels høyesterett at tidligere avtaler om fritak er ugyldige, og at også ultraortodokse unge menn må avtjene verneplikt. Staten har heller ikke lenger tillatelse til å finansiere læresteder der unge menn oppholder seg istedenfor å tjene i Israels forsvarsstyrker. Høyesteretts bestemmelser blir sabotert av religiøse politikere, og svært få av de innkalte stiller.

I 2025, med økende behov for soldater, ble dette spørsmålet stadig debattert. Den første ultraortodokse brigaden ble opprettet, men den ikke-ultraortodokse delen av befolkningen krever at langt flere blir innkalt, og faktisk stiller.