lunde

Lunden har svart overside og hvit underside, som alke og lomvi, men hvite kinn og et meget stort, flerfarget nebb som er flattrykt fra sidene. Nebbet har gitt fuglen dialektnavnet sjøpapegøye. Bena er røde, og fuglen står, som den eneste av alkefuglene, med letthet i oppreist beinstilling. Vekten er 320—550 gram, atskillig mindre enn alke.

Lunde ruger langs det nordlige Atlanterhavet og områdene fra det nordøstlige Canada til Novaja Semlja. Den sørligste kolonien, i Bretagne, ble omtrent utryddet av oljekatastrofen ved forliset av Amoco Cadiz i 1978. Norges sørligste hekkelokalitet ligger på Tjør i Sola kommune i Rogaland. Alle de store lundekoloniene (over 10 000 par) ligger vest for Nordkapp.

Den geografiske plasseringen av disse henger trolig sammen med forekomst av sildeyngel i riktig størrelse i juni og juli, som er perioden når ungene skal mates. På Svalbard inkludert Bjørnøya og Jan Mayen hekker omkring 15 000 par lundefugler, og disse spiser i mindre grad sildeyngel.

Lunden legger sitt ene egg enten inne i steinurer, eller i jorden i opptil to meter lange ganger som den graver. Egget ruges i 40—45 døgn, og ungen blir normalt i reiret til den er 38—44 dager gammel.

Lunde er vår mest tallrike art i fuglefjellene med rundt to millioner hekkende par i 1990-årene, hvorav omkring en fjerdedel på Røst. Næringsmangel har ført til minimal reproduksjon på Røst i løpet av de siste to tiårene. Dette har sammenheng med at lundene der har basert seg på sildeyngel som hovednæring for ungene. Sammenbruddet i den atlantoskandiske sildestammen på grunn av overfiske har ført til at de store mengdene av sildeyngel som normalt passerer Røst-området når lundeungene klekkes er uteblitt. Hekkesvikten har ført til en gradvis nedgang i bestanden av voksne fugler. Ved inngangen til 2000-tallet ble hekkebestanden på Røst estimert til rundt 450 000 par, noe som utgjør mindre enn en tredjedel av hva den var før tilbakegangen begynte. Den nyeste estimatet for den norske lundefuglbestanden er fra 2015, og på 1 465 000 par på Fastlands Norge, i tillegg til cirka 15 000 par på Svalbard.

En god del lunder opptrer langs norskekysten om vinteren, men de fleste sprer seg antagelig over enorme områder i det nordlige Atlanterhavet. Et par norske, ringmerkede individer er funnet blant annet på Grønland, og én er funnet på Newfoundland. Nyere studier av lundens trekk ved hjelp av lysloggere har vist at lundefugler som hekker i Finnmark, stort sett befinner seg i Barentshavet også utenfor hekkesesongen. Enkelte lundefugler som hekker på Røst, trekker også inn i Barentshavet, men andre fra Røst kan befinne seg i Norskehavet og vestover i Nord-Atlanteren til Grønland.

Lundefuglen er, som alle alkefugler, langtlevende. Ulike studier viser at 85—95 prosent av lundene overlever fra en hekkesesong til neste, og at de fleste begynner å hekke når de 5—8 år gamle. Enkelte kan starte å hekke tidligere, noen allerede ved 3—4 års alder. Verdens eldste kjente lundefugl var ringmerket i Norge og ble 40 år og 10 måneder gammel.

Hornlunde, Fratercula corniculata, og topplunde, Fratercula cirrhata, hekker langs det nordlige Stillehavet. Topplunde har helsvart kropp og lange, gule fjærtuster på hodet, og ble observert for første gang i Norge på Bjørnøya i juli 2019.

• alkefamilien
• fuglefjell

• BirdID: Faktaside om lunde
• EURING Longevity list: aldersrekorder på Europas fugler
• Norsk Ornitologisk Forening: Topplunde observert på Svalbard
• SEATRACK: sjøfuglenes utbredelse utenfor hekkeperioden

• Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.