metafysikk

Metafysisk utforskning kan sies å være like gammel som filosofien selv. De første vestlige filosofene, naturfilosofene fra rundt 600 fvt., mente man ved refleksjon kunne trenge gjennom tingenes overfladiske fremtoning for å gripe deres indre natur. De hevdet det lå noe eviggyldig og uforanderlig i alle ting, en slags essens bakt inn i dem, som alle kulturer, språk og folkeslag i prinsippet kunne enes om. For eksempel skal Thales ha ment at alle ting egentlig er vann i ulike former, mens Anaksimander hevdet at alle tings utspring og skjebne var et slags kosmisk reservoar av materiell formløshet. Demokrit mente på sin side at alle ting består av sjelløse atomer som kolliderer og hekter seg sammen.

Naturfilosofene satte fart på en overgang fra en mytisk virkelighetsforståelse, hvor gudeviljer og personifiserte naturkrefter regjerer over en verden som for mennesket dypest sett er uhåndgripelig, til en logisk eller fornuftsbasert virkelighetsforståelse der menneskets tanke er selvtilstrekkelig og virkeligheten er grunnleggende forståelig.

Da Athen ble sentrum for filosofien på 400-tallet fvt., gikk filosofien over i en ny fase. Spørsmålet om virkelighetens indre natur ble stilt på nytt vis av Sokrates: For å forstå virkeligheten, må man forstå menneskets evne til å erkjenne den. Værensspørsmålet ble dermed viklet inn i menneskets dannelse, for Sokrates hevdet at bare de vise og dydige kunne vinne innsikt i virkelighetens sanne vesen.

Denne oppfatningen ble videreført på ulike vis av Platon og Aristoteles. Platon hevdet at alt vi sanser, altså alle ting rundt oss og også våre egne kropper, bare er fattige gjenskinn av sjelens høyerestående ideer. Platon anså ideene som eviggyldige og mente de eksisterer i en egen virkelighet hinsides vår forgjengelige og materielle verden. Slik gjør Platon det eviggyldige og entydige ikke bare til en målestokk for tingenes sanne natur, men også til idealet for en sjelelig streben og en livsførsel basert på visdom, selvinnsikt og redelighet.

Aristoteles brøt med Platons idé om at tingenes sannhet ligger utenfor dem selv, altså i en høyerestående idéverden hinsides vår sansbare verden. Aristoteles mente at tingene er selvstendige, det vil si at de eksisterer i kraft av seg selv fordi de inneholder alle sine årsaker (substans). Ifølge Aristoteles har enhver ting et indre vesen som gjør at de naturlig streber etter å virkeliggjøre sitt fulle potensial, noe som for mennesket skulle bestå i lykke, visdom og et aktivt liv i det menneskelige fellesskap.

Selv benyttet Aristoteles ikke ordet «metafysikk», men den «første filosofi» for sin undersøkelse av tingenes indre natur i form av substans, egenskaper og formål. Den «første filosofi» skulle ligge til grunn for alle andre vitenskaper, slik som fysikken (kartlegging av alle naturlige ting), astronomien (læren om himmellegemene) og etikken (studiet av menneskets handlingsliv). Da Aristoteles’ forelesningsnotater ble samlet noen århundrer senere, valgte redaktøren å kalle bøkene som fulgte etter Aristoteles’ forelesninger om fysikken, for Metafysikken, som bokstavelig talt betyr «bøkene etter Fysikken». I etterkant ble ordet «metafysikk» omtolket til å bety hva som ligger til grunn for naturen, med en tanke om at fysikken (av phusis, naturen) er studiet av de eksisterende tingene som er i kontinuerlig forandring, mens metafysikken tar for seg de uforanderlige prinsippene som ligger nedfelt i alle ting.

Den vestlige middelalderfilosofien kjennetegnes av at antikkens filosofiske idéer, især Platons, omtolkes i møte med kristendommens tekster og kultur. Mens virkeligheten i antikkens filosofi jevnt over ble oppfattet som et velordnet kosmos hvor alle ting har sine naturlige plasser og formål, forstås tingene heretter som bestanddeler i Guds skaperverk, og virkeligheten tar form av en sjelelig søken etter frelse og gjenforening med Gud. Sentrale metafysiske spørsmål blir heretter det hinsidige, Guds plan for skaperverket, forholdet mellom Gud og mennesker og menneskehetens streben etter frelse. Augustins filosofi om syndefallet og dommens dag blir rådende helt frem til høymiddelalderen.

Omtrent samtidig med universitetenes oppkomst i Europa rundt år 1200 blir Aristoteles’ tekster, som var blitt bevart og kommentert av arabiske lærde, «gjenoppdaget» i Vesten og oversatt til latin. Dette dannet grobunn for skolastikken, hvor forsøket på å forene kristen-filosofisk tenkning med Aristoteles’ filosofi ble en sentral debatt. Skolastiske tenkere som Thomas Aquinas og Johannes Duns Scotus utarbeidet såpass sofistikerte avhandlinger at skolastikken gjerne regnes som et høydepunkt i metafysikkens historie.

Høymiddelalderens sentrale metafysiske debatt kalles universaliestriden. Den handlet om forholdet mellom allmennbegreper og enkeltting (universalia og partikularia) og sto mellom to motstridende posisjoner, nemlig realismen og nominalismen. I forlengelsen av Platon og Aristoteles hevdet realistene at allmennbegreper eksisterer på selvstendig vis, som betyr at alle enkeltting av samme art deler en indre natur. Nominalistene hevdet at allmennbegreper bare er konvensjonelle navn vi gir enkeltting på grunnlag av deres ytre egenskaper. Nominalismen omtales som via moderna (den moderne vei) fordi sammenlignende observasjon av enkeltting og enkelthendelser, uten søken etter en indre natur, har dannet grobunn både for moderne naturvitenskap og for empirisme som senere filosofisk retning.

Fra renessansen til opplysningstiden vokser naturvitenskapen frem som autoritet for sannhet, og tingene forstås i økende grad som fysisk masse underlagt lovmessige forhold. Virkeligheten forstås ikke lenger som et meningsfullt univers med intelligible sammenhenger, men som et rent mekanisk univers hvor tingenes «egentlige» natur består i deres materielle og kvantitative egenskaper, altså utstrekning, tyngde, fart og plass i tid og rom. Filosofi blir i større grad en refleksjon over naturvitenskapenes grunnlag og menneskets plass i et rent fysisk og stadig mer sjelløst univers.

René Descartes la grunnlaget for moderne metafysikk med sin lære om de to substansene. På den ene siden finnes kropper, altså utstrakte ting som utgjør den ytre, objektive virkelighet og styres av mekaniske årsakssammenhenger. På den andre siden finnes sjeler, altså ikke-utstrakte, tenkende ting med subjektivitet og fri vilje. Mennesket er åsted for en vekselvirkning mellom begge, altså en mekanisk kropp og en fri sjel. Descartes hevdet berømt at dyrene ikke har sjel, og følgelig er å forstå som rene «maskiner».

Den skotske opplysningsfilosofen David Hume var kritisk til metafysisk spekulasjon. Som empirist mente Hume at all vår kunnskap bygger på sanseerfaring, altså enkeltobservasjoner av den ytre verden som vi systematiserer gjennom sammenligning og generalisering. Ettersom metafysiske antagelser ikke kan erfares eller la seg observere direkte, mente Hume at vi ikke har dekning for dem. Han forsto derfor metafysikk først og fremst som fantasifullt tankespinn, altså som noe vi riktignok kan tro på, men som det er umulig å ha virkelig kunnskap om.

Immanuel Kant ga en ny definisjon av metafysikk som fornuftens legitime spekulasjon over forhold utenfor vår erfaringsverden som likevel angår oss. Dette kalte Kant for ideer, og inkluderte eksempelvis Gud og fri vilje, som han mente vi ikke kan føre bevis for, men likevel ha en legitim, praktisk tro på. Kant hevdet for eksempel at moralen bygger på den metafysiske troen på at vi som fornuftsvesener kan handle helt fritt, altså spontant starte nye årsakskjeder, og at vi ikke bare er «naturvesener», altså styrt av ytre behov og årsakssammenhenger slik vår vitenskapelige kunnskap tilsier.

Gjennom 1900-tallet blir metafysikk i økende grad gjenstand for kritikk fra ulike hold.

I sitt oppgjør med tradisjonell filosofi, mente logisk-positivistene på 1920-tallet at metafysikk er meningsløs og virkelighetsfjern spekulasjon som må erstattes av vitenskapsbasert og logisk tenkning i tråd med den moderne tid. Dette oppgjøret har satt spor i den analytiske filosofien, som likevel tildeler en avgrenset rolle til metafysiske utforskninger i vitenskapsfilosofi.

I forlengelsen av Friedrich Nietzsches tenkning, Edmund Husserls fenomenologi og eksistensialismen, hevdet den tyske filosofen Martin Heidegger på 1930-tallet at den moderne tid karakteriseres av en «værensglemsel», altså av en materialistisk kultur som er så opptatt av tingenes umiddelbarhet at den har «glemt» de store metafysiske spørsmålene. For Heidegger gjaldt det å «gjenoppdage» metafysikken i vår tid.

I nye kritiske strømninger på 1960-tallet som poststrukturalisme, postmodernisme og dekonstruksjon, anklages metafysikk for å være substansialistisk (å forutsette en sann virkelighet bak virkeligheten), essensialistisk (å forutsette at alle ting har et gitt vesen) og universalistisk (å tvinge antatt allmenngyldige ideer på kulturer og sosiale grupper som ikke vedkjenner seg dem). Den franske filosofen Jean-François Lyotard definerer postmoderniteten som en epoke som starter i kjølvannet av andre verdenskrig, der det ikke lenger finnes en gjennomgripende metafysisk fortelling i stand til å samle menneskeheten i én og samme verdenshistoriske skjebne, slik som opplysningstidens fremskrittstanke. Det postmoderne samfunnet, mente Lyotard, tar heller form av et kreativt mylder av kulturelt fragmenterte fortellinger i stadig utvikling.

I etterkant har filosofer som utvikler nye virkelighetsoppfatninger gjerne forlatt ordet «metafysikk» til fordel for «ontologi», altså læren om det værende. Dette gjelder for eksempel Gilles Deleuze med sin begjærsontologi, eller Bruno Latour med sin aktør-aktant-ontologi, eller den ontologiske vending i antropologien på 1990-tallet med Philippe Descola, Marilyn Strathern og Eduardo Viveiros de Castro i spissen.

I økofilosofisk tenkning er den tradisjonelle metafysikkens forståelse av natur og dyr blitt utfordret til fordel for nye ontologiske utforskninger av forholdet mellom menneske, dyr og natur, eksempelvis i Arne Næss’ dypøkologi. Postkolonial tenkning har især utfordret universalismen i europeisk metafysikk (se eurosentrisme) og innført begreper som kreolisering, pluriversalitet og subalternitet. Feministisk tenkning har utfordret den tradisjonelle metafysikkens «kjønnsløse» begreper – Simone de Beauvoir argumenterte berømt i Det annet kjønn for at disse egentlig reflekterer mannens stilling i samfunnet og ekskluderer kvinnen – og utforsket nye ontologier, for eksempel Luce Irigarays forskjellsfeminisme og Judith Butlers performative kjønnsteori.