nazca

Nazca ligger 400 kilometer sør for Lima, i en av Jordens tørreste ørkener, 50 kilometer fra kysten av Stillehavet og ved bredden av Río Grande de Nazca som renner ned fra 4000 meters høyde i Andesfjellene. Ved Nazca fører elva vann sjelden mer enn 40 dager i året. Det meste av vannet er bare tilgjengelig som grunnvann 4–5 meter under bakken. For rundt 2000 år siden begynte nazcaene å bygge ut et omfattende nettverk av underjordiske akvedukter (puquio på quechua) og cisterner (cocha på quechua) som ga grunnlag for et intensivt irrigasjonsjordbruk i dalbunnen. Dette systemet for oppsamling av vann er stadig i bruk.

Arkeologisk er Nazca en av de tidlige kulturene i Peru, omtrent samtidig med Moche-kulturen lengre nord på stillehavskysten og noe tidligere enn Wari-Tiwanaku som dominerte det sørlige Andes rundt år 1000. I noen grad overlapper Nazca med sin forgjenger Topará eller Paracas-kulturen, som hadde sin blomstringstid mellom 1200 og 100 fvt. i Ica-dalen noe lenger nord.

Det meste av det vi vet om Nazca-samfunnet (samt Topará), er basert på utgravinger av boplasser, nekropoliser og 20–30 meter høye pyramider samlet i seremonisenteret Cahuachi, foruten analyser av svært rike funn av tekstiler og keramikk. I det tørre klimaet er alle funn svært godt bevart. Tekstilene vitner om meget sofistikerte vev-teknikker med råmateriale fra bomull og ull fra andinske kameldyr (lama, alpakka, vicuña). Mumier fra tallrike sjaktgraver er svøpt i fint tøy med raffinerte mønstre. Ved siden av mumiene ble det lagt mangefargede og forseggjorte keramikkgjenstander. Mens det fineste tøyet gjerne stammer fra Topará, er den fineste keramikken oftest fra Nazca.

Nazca-samfunnet besto av spredte og ofte befestede bosetninger langs elveløpene. Husene var bygd av adobe. Lenge trodde arkeologer at Cahuachi, som består av 40 tempelplattformer spredt over 150 hektar, var et urbant sentrum i en Nazca-stat. Nå mener man at de store mengdene med potteskår, offergaver og graver i dette området er rester etter årlige felles ritualer og markeder. Det er få spor etter permanent bosetning i Cahuachi. Det er heller ingen andre spor etter noen sentralmakt i dalen. Man mener at samfunnet besto av en samling små høvdingdømmer som stadig lå i innbyrdes strid.

Bildene på vevnadene og keramikken forteller om en mytologi med kraftfulle dyrelignende guddommer og sjamanisme (med flygende, menneskelignende vesener) samt om et samfunn preget av krig. I graven har menn ofte med seg krympede hoder, trofeer fra vellykkede raid mot andre bosetninger. Mumiene bærer dessuten ofte hodeplagg av fjær av fugler fra jungelen på den andre siden av Andes. Sammen med ullen i tekstilene må slike gjenstander ha kommet gjennom vidstrakte handelsnettverk. Cahuachi kan ha vært et valfartssted for hele regionen. Lokalt er tempelkomplekset et knutepunkt for mange av nazcalinjene.

Nazcaene dyrket bønner, mais, squash, søtpoteter og maniok, i tillegg til nyttevekster som bomull og kalebass. Kaktus-ekstrakter ble utnyttet som kilde til hallusinogene stoffer. Dessuten var fisk og sjømat viktig. Samfunnet later til å ha vært ganske egalitært, men med forskjeller mellom religiøse spesialister, jordbrukere, fiskere, tilvirkere av tekstiler og keramikk og gullsmeder, samt musikere. Alle disse yrkesgruppene er representert i rituelle sammenhenger, som for eksempel prosesjoner.

Det samlede folketallet i dalen da kulturen nådde sitt høydepunkt rundt år 500 er anslått til 25 000. Størrelsen på seremonisenteret Cahuachi og omfanget av handelen utad forteller imidlertid om et samfunn som strakk seg utover en samling jordbruksbosetninger.

Mellom år 550 og 750 synker folketallet og Cahuachi forfaller. Nedgangen faller sammen med forlengede tørkeperioder og kraftige flommer utløst av klimavariasjoner i Stillehavet (El Niño). Feidene mellom høvdingdømmene intensiveres og det er spor etter invasjon fra Wari-kulturen i høylandet. I inkatiden er Nazca og nabodalene Ica og Chincha redusert til provinser (curacazgo).

I tilknytning til byggingen av transportsystemet for vann i Nazcadalen anla nazcaene en imponerende serie med avbildninger av stiliserte dyr og geometriske figurer, samt linjer som gjerne peker mot elveløp eller kilder. De lengste linjene er på 20 kilometer og til sammen skal de måle 1300 kilometer. Geoglyfer finnes en rekke steder langs Perus sørlige stillehavskyst, men de i Nazca, som dekker et område på 450 kvadratkilometer, er de klart mest omfattende.

Linjene er typisk 10–15 centimeter dype og 30 centimeter brede. De lages lett ved å slå ned påler og spenne opp ledetråder for så å fjerne det øverste laget av mørk (oksidert) stein og rydde en lys sti gjennom det nakne terrenget. Linjene kan følge elveløp (eller grunnvannsløp) og peke mot et felles punkt ved elver, eller der vann samler seg, eventuelt mot fjelltopper der vannet kommer fra. Linjene i Nazca konvergerer i 62 punkter. Per 2022 var det identifisert 358 figurer som kan være store som fotballbaner. De vanligste er av fugler, gjerne kolibrier og kondorer, det vil si dyr som forbindes med nedbør.

Nazcalinjene er lettest å se fra luften, og ble verdensberømt da fly ble tatt i bruk i kartleggingen fra 1930 og senere. Siden har det versert tre hypoteser omkring hva linjene betyr. For det første at linjene var prosesjonsgater, som nettopp alltid leder fra et samlingssted i rett linje til helligdommen. Slike siq’i (spansk rettskriving: ceque) er svært vanlige over hele Andes, og leder fra bostedet til en wak’a, en helligdom, som gjerne er et opprinnelsessted. I Nazca leder de til hvor vannet kommer fra. Den andre hypotesen har handlet om at linjene peker mot forskjellige astronomiske fenomener, eller de representerer stjernetegn som i sin tur representerer mytiske skapninger. Imidlertid er det under 20 prosent av dem som faktisk peker mot bestemte konstellasjoner (også når man tar høyde for hvor stjernene sto for 1500 år siden).

Den mest sannsynlige forklaringen får man ved å ta i betraktning hvordan dyrene og de geometriske figurene står i forhold til linjene og endepunktene, og hvilke betydninger de har hatt i nazcaenes mytologi. Sannsynligvis er geoglyfene ledd i rituell magi ment å tiltrekke seg vann gjennom prosesjoner og ofringer til bestemte tider på året, og ikke minst når vannet uteble. I den grad det er mulig å datere linjene (og de underjordiske akveduktene) ser det ut til at arbeidet med dem ble intensivert i tørketidene etter år 550.

Nyere forskning har også vist at selv om linjer og figurer ofte henger sammen og ble laget på samme tid, og dermed krever organisert arbeidskraft, er det ingen overordnet plan som skulle antyde at hele samfunnet sto bak. Snarere har de vært anlagt av mindre enheter som nettopp høvdingdømmer. Til sammen utgjør Nazcadalen et sakralt landskap. Det ble anerkjent som verdensarvsted av UNESCO i 1994.

• Peru
• Perus historie
• pyramider i Peru

• Silverman, Helaine (2002): Ancient Nazca Settlement and Society, University of Iowa Press.