nihilisme

Det er uklart nøyaktig når, og av hvem, betegnelsen «nihilisme» først ble brukt. Man har funnet et par tilfeller i franske og latinske tekster fra middelalderen, der den brukes om kjettere. Flere av de tidligst kjente tilfellene finnes i tyskspråklige tekster fra slutten av 1700-tallet. Felles for disse er at «nihilisme» brukes anklagende om filosofien til Immanuel Kant eller hans etterfølgere i den tyske idealismen. Kritikken er at denne filosofien i for stor grad gjør subjektet (jeg-et) ansvarlig for å forme virkelighet og sannhet, og dermed nihilerer (tilintetgjør) betydningen av verden ‘utenfor’ subjektet.

Det mest kjente og innflytelsesrike eksemplet er Friedrich Heinrich Jacobis åpne brev til Johann Gottlieb Fichte i 1799. Jacobi beskrev der nihilisme som en utbredt tendens i moderne tenkning, kjennetegnet av et begrep om fornuft som impliserer en benektelse av virkelighet og mening, og pekte på Fichtes idealisme som representant for denne tendensen.

Betegnelsen ble videre popularisert gjennom den russiske forfatteren Ivan Turgenevs roman Fedre og sønner (1862), hvor karakteren Evgenij Bazarov fremstilles som selverklært nihilist. «Nihilisme» har her en noe annen betydning enn i de tidligere eksemplene. Bazarovs nihilisme er sterkt knyttet til scientisme, materialisme og et revolusjonært sosialt opprør: Han ser på vitenskapen som eneste kilde til sannhet, og avviser dermed alle tradisjonelle religiøse, moralske, estetiske og samfunnsmessige verdier og institusjoner som verdiløse hindringer for fornuft og fremgang.

«Nihilisme» hadde allerede tidligere på 1800-tallet blitt brukt av konservative kritikere om generasjonen av unge, russiske radikale som Bazarov representerte. Utgivelsen av Fedre og sønner førte imidlertid til at flere i den radikale bevegelsen – som tidligere primært hadde identifisert seg som realister og materialister (og til en viss grad anarkister eller sosialister) – tok Bazarov som forbilde og begynte å bruke merkelappen «nihilist» om seg selv. Blant dem var den kjente anarkisten Pjotr Kropotkin, som i sine memoarer definerte nihilisme som en kamp mot tyranni og hykleri, for individets frihet.

Gjennom romanens europeiske suksess ble nihilisme også et allment kjent begrep utenfor Russland. Her ble det imidlertid raskt (og i manges øyne feilaktig) synonymt med den politiske terroren som preget Russland gjennom siste halvdel av 1800-tallet, med bombeattentatet som drepte tsar Alexander II i 1881 som det mest kjente eksemplet. Denne oppfatningen av nihilisme som en i bunn og grunn destabiliserende, voldelig kraft ble et sentralt element i den filosofiske og politiske debatten om fenomenet mot slutten av 1800-tallet – et perspektiv som til en viss grad har vedvart.

Nietzsches kjente utsagn om at «Gud er død» (og at vi har drept ham) er en diagnose av det han anså som en fundamental verdikrise i det moderne samfunnet, der de tradisjonelt høyeste verdiene har mistet sin betydning uten at noe nytt er satt i deres sted. Dette etterlater et tomrom – en tilstand av nihilisme.

For Nietzsche var denne krisen den nødvendige kulminasjonen av lange tendenser i vestlig tenkning. Sentrale strømninger i den vestlige sivilisasjonens historie var, i hans øyne, preget av nihilisme i betydningen fornektelse av verdiene i det konkrete, fysiske menneskelivet. Han sporet det tilbake til Sokrates’ og Platons tanker om en «sann verden» av evige ideer eller former, som innebar en avvisning og nedvurdering av den virkelige, sansbare verden. Denne livsfornektelsen ble, ifølge ham, systematisert gjennom kristendommen, som gjorde den til et moralsk imperativ: livets verdi ble knyttet til et hinsidig etterliv, mens «jordlige» verdier som begjær, instinkter, kraft og makt ble avvist som umoralske. Selv da moderne vitenskap og sekulær moral begynte å erstatte kristendommens plass i samfunnet, beholdt man den underliggende nihilistiske strukturen: Man satte nye, abstrakte idealer (som «fornuft», «likhet» eller «sannhet») i Guds plass, uten å innse at disse ikke kan fungere som reelle kilder til mening.

Selv om Nietzsche på denne måten så på nihilisme som et problem, anså han også nihilisme som et nødvendig overgangsstadium på veien til å skape nye verdier. I hans notatbøker skilte han mellom to former for nihilisme, som representerte ulike responser på verdikrisen:

• Passiv nihilisme: Den «svake» reaksjonen, preget av pessimisme, resignasjon, apati og følelser av meningsløshet. Dette er nihilisme som sykdom og endepunkt.
• Aktiv nihilisme: Den «sterke» reaksjonen, som søker å rive ned gamle verdier og idoler og dermed rydde plass for noe nytt. Dette er nihilisme som forløper til frigjøring.

For Nietzsche var målet ikke å gi etter for nihilismen, men å overvinne den gjennom en «omvurdering av alle verdier». Mennesket må selv skape nye, livsbekreftende verdier som ikke hviler på forestillinger om en hinsidig verden, men på vilje til liv, styrke og skapende kraft. På denne måten kan nihilisme fungere som en forutsetning for kulturell fornyelse.